Stamming
Charlotte turte ikke å rekke opp hånden i klasserommet: «Mamma. Hvorfor snakker jeg så rart?»
Da Charlotte Husby var yngre, hørte hun stadig at hun snakket «annerledes».
Så lenge Charlotte Husby (22) kan huske, har hun snakkes annerledes enn mange av sine klassekamerater. Hun tenkte aldri stort over det før hun startet på barneskolen.
– Medelever på skolen begynte å påpeke måten jeg snakket på. Jeg begynte å kjenne på at jeg pratet «feil» fordi jeg noen ganger hadde vanskeligheter med å fullføre ordene mine, sier Charlotte til Klikk.no.
Hun er mor til en gutt på fire måneder og bor nå på Frøya med barnet sitt og samboeren sin.
Charlotte klarte ikke å slutte å tenke på det og ønsket å få svar på hvorfor hun snakket «annerledes» enn mange andre.
«Mamma. Hvorfor snakker jeg så rart?» spurte lille Charlotte da hun fikk hjelp til leksene en gang.
– Mor har alltid vært svært støttende og hjelpsom, og forklarte meg at jeg stammer. Hun betrygget meg med at det er flere som stammer og at jeg ikke er alene om det. Da hun hjalp meg med leseleksene, var hun alltid flink til å si: «Husk å puste, og snakk rolig.»
Da Charlotte gikk på barneskolen, ble stammingen en stor usikkerhet for henne. Hun kjente at denne usikkerheten vokste med årene. Det svekket selvbildet hennes, og det førte til at hun noen ganger gruet seg til å dra på skolen.
Da hun prøvde å fullføre et ord som var vanskelig, kunne hun høre andre etterligne henne. Det kunne være i klasserommet og ute i gangene i friminuttene.
– Det var en episode da vi skulle lese for hverandre i 4. klasse på barneskolen. Da jeg stammet, var det en gutt som lo mens han etterlignet måten jeg snakket på. Jeg husker jeg ble så lei meg at jeg løp på do og gråt, sier Charlotte og fortsetter:
– Jeg syntes rett og slett det var flaut. Jeg kjente på en følelse av skam og mindreverd.
Les også: – Foreldre må ta mer ansvar for barnet sitt i butikken
Mindre sosial
Charlotte trakk seg mer og mer inn i et skall. Hun valgte å være mindre sosial i frykt for at andre skulle le av henne eller si noe uhyggelig til henne.
Hun valgte å være mer stille fordi hun var redd hun kom til å stamme.
– Jeg fikk nesten ingen venner. I klasserommet rakk jeg aldri opp hånden fordi jeg ikke turte å snakke høyt. Jeg brukte mye lenger tid på å prate enn andre. Det var så mye jeg ønsket å si, men ikke klarte å få frem.
Hun kunne oppleve at andre fullførte ordene for henne, noe som ofte fikk henne til å føle seg verre.
– Selv om det ofte er godt ment, føltes det så fælt å ikke klare å fullføre ordet selv. Det er viktig å lytte til hva personen har å si, ikke måten det sies på. En som stammer har like mye rett til å snakke seg ferdig som en som ikke stammer.
Det er viktig å prate slik man vanligvis ville gjort til andre, påpeker Charlotte.
– Fullfører man setninger, vil nok mange føle seg håpløs. Det skaper mer taushet for den som stammer om man ofte blir avbrutt. Det er veldig ubehagelig, sier hun.
Mer kunnskap om stamming
Stammingen ble verre når hun var nervøs og ivrig. Da hun kjente på frykten for å stamme, ble det bare verre.
– Noen perioder var verre enn andre. Noen ganger glemte jeg at jeg stammet, og da stammet jeg nesten ikke.
Da Charlotte var yngre, hadde hun fått høre av mammaen sin og helsestasjonen at stammingen var noe kun kunne vokse fra seg.
Allerede på ungdomsskolen ble Charlotte mer selvsikker på seg selv, og da hun var om lag 15 år gammel merket hun at hun stammet mindre.
I dag stammer hun nesten ikke, men kjenner fremdeles på frykten for å ikke klare å fullføre et ord. Den vonde følelsen av å bli ledd av eller ertet sitter fortsatt i henne.
– Hvis jeg vet at det er et ord jeg synes er vanskelig å si, finner jeg gjerne et annet ord, sier hun.
Charlotte synes det er viktig å være åpen om stamming fordi hun skulle ønske det var mer åpenhet rundt det da hun var yngre.
– Å være åpen om at man stammer kan gjøre det enklere for deg og folk rundt deg. Jeg håper min åpenhet kan bidra til kunnskap og forståelse. Kanskje stammingen hadde vært enklere for meg som barn hvis skolen hadde vært mer åpen om stamming?
Les også (+): Jentene er forelsket i samme gutt. Vi er sjokkert over hva datteren vår har truet den andre jenta med
Stamming
– Stamming oppleves forskjellig fra person til person, men rent fysisk opptrer stamming gjerne ved repetisjoner, blokkeringer (umulig å få ut ordet) eller at man unngår å si det man vil for å slippe å stamme, da kalles det ofte for skjult stamming.
Dette forteller Mats Oseland ved Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS).
– Hvis man er en skjult stammer, bruker man kreftene sine på å høres ut som en som ikke stammer. Dette er ekstremt krevende, sier Oseland.
Dersom man er en skjult stammer, kan man oppleve at det er psykisk utmattende.
– De som prøver å skjule stammingen sin bytter ord, er ofte stille, later som de ikke vet. Noen vil kanskje trekke seg vekk fra sosiale situasjoner. For noen vil det kunne utvikle seg til angst og depresjon, forteller Oselan og fortsetter:
– Mens andre som stammer gjør det åpenlyst og tenker ikke mer over det.
Stamming kan variere fra person til person
– Det kan være vanskelig å si hva som gjør at det blir mer eller mindre stamming i en bestemt situasjon. Forskning viser at det er strukturelle og funksjonelle forandringer i hjernen blant folk som stammer. Vi vet også at stamming går igjen i familier.
Oseland opplyser at mange kan vokse av seg stammingen.
– Cirka ti prosent av barnehagebarn har en periode der de stammer, gjerne lenger enn ett år. Cirka 80 prosent slutter å stamme.
– Hvor mange som stammer, er vanskelig å få konkrete tall på. Generelt har man sagt at det gjelder 0,7 til 1 prosent av den voksne befolkningen, men en nylig spørreundersøkelse gjort av søsterorganisasjonen vår, Stamma i UK, viser at det kan være høyere, cirka 1 til 3 prosent.
For mange vil stamming gå opp og ned i perioder. Oseland forteller at det er vanskelig å si årsaken til det, men at det er slik stamming er.
Dersom du snakker med noen som stammer, råder Oseland deg å snakke helt vanlig.
– Vente på svar eller spørsmål hvis det trengs. Unngå å fullføre setninger. Unngå velmenende råd om å puste og snakke sent.
Han anbefaler foreldre til barn som stammer om å ta kontakt med logopedtjenesten, for at både foreldre og barn kan få riktig hjelp og veiledning.
– Det handler ikke bare om å slutte å stamme, men å kunne støtte barnet sitt og være en god samtalepartner her og nå mens det skjer, sier Oseland og fortsetter:
– Når barnet er i skolealder, så forsvinner ikke stammingen. Om det er det man fokuserer på og ikke hvor flink barnet kan være til å snakke og kommunisere med stamming, så vil barnet potensielt både skuffe seg selv og foreldrene sine.
– Ikke la stammingen styre livet. Vær deg selv. Du kan få hjelp både profesjonelt og av oss i NIFS, avslutter Oseland.
