Tre år gammel sluttet Marte plutselig å prate: – Du ga meg alt håp, mamma
Som treåring flyttet Marte med moren og broren langt vekk fra traumatiske hendelser. Så sluttet plutselig den lille jenta å prate.
– Hvorfor prater du ikke?
De eldre elevene på barneskolen ser spørrende på Marte. Hun opplever blikkene deres som utfordrende. Spørsmålet får magen til å verke.
Hun vil så gjerne svare. Vise dem hvem hun egentlig er, både livlig og morsom. Slik hun klarer med moren og broren og de tre venninnene i nabolaget, men overfor andre er det umulig å få ordene ut.
Kroppen har stivnet, blikket like så. Hvorfor klarer ikke hun ikke å si noe? Hjemme prater hun jo som en foss! «Hva er galt med meg?» spør hun seg selv – nok en gang, fortvilet og frustrert.
Selektiv mutisme
– Det spørsmålet fikk også jeg ofte, «hvorfor prater ikke Marte?», forteller moren Ann-Kristin Haugen (55) da vi møtes i Oslo hvor de nå bor.
– Hver gang kjente jeg på en slags skam. «Mente de at det var min skyld?»
Hjemme var datteren kvikk i replikken. Moren visste ikke at hun hadde sluttet å prate utenfor hjemmet. Lederen i barnehagen varslet om det.
– Jeg vil ikke kalle det et sjokk, sier Ann-Kristin og ser ut til å gruble på svaret. Brynene i det glatte, pene ansiktet trekkes sammen.
– Reaksjonen min var nok knyttet opp mot at jeg visste hva vi hadde flyttet fra, føyer hun ærlig til – uten at de ønsker å utdype det på trykk.
– Barnehagelæreren var dyktig, hun sa: «Jeg har lest meg opp og tror det skyldes noe som heter selektiv mutisme».
– «Selektiv hva for noe?» spurte jeg. Jeg er utdannet lærer, men det hadde jeg aldri hørt om.
Mor og datter veksler et talende blikk som røper en fin nærhet.
Ann-Kristin dro den gangen hjem og leste om selektiv mutisme.
– Jeg ønsket jo å hjelpe henne, men tenkte også: «Slik er Marte». Jeg valgte å tro, for oss begge, at det ville ordne seg over tid. Som sagt hadde vi med en stor ballast på flyttelasset.
Marte var tre år da hun fikk diagnosen selektiv mutisme, barn som er helt tause i situasjoner der tale er forventet, mens de kan prate med sine nærmeste. En kompleks angstlidelse som rammer snaut to prosent av barn og kan vare til voksen alder.
Føltes veldig rart
Selektiv mutisme er, ifølge Norsk Helseinformatikk, en tilstand hvor et barn med normal talefunksjon i hjemmet blir helt stum i noen sosiale situasjoner, hyppigst i barnehage eller på skole. Stumheten er ikke selvvalgt. Barnet ønsker å snakke, men får det ikke til, og forstår heller ikke hvorfor hun/han ikke får det til.
– Det føltes veldig rart, sier Marte om å være ute av stand til å prate.
– Jeg valgte det jo ikke. Det bare skjedde noe inni meg. Tanten min, som jeg heller ikke klarte å prate med, har etterpå sagt at hun kunne se det knyte seg i halsen min. Uansett hvor gjerne jeg ville, kom ikke ordene ut.
Terapilek
Å være godt forberedt ble ekstremt viktig.
– I første og andre klasse hadde Marte en forståelsesfull lærer. Vi samarbeidet ved hjelp av notisbøker. Jeg skrev hva vi hadde gjort hjemme, slik at læreren kunne stille spørsmål om det til Marte. Hun hadde øvd på svarene. Læreren skrev også til meg om Martes dag på skolen.
– Å være forberedt skapte en form for trygghet, forklarer Marte.
– Senere, da en annen lærer ga oss lov til å sitte hvor vi ville i klasserommet, møtte jeg hver dag opp én time før de andre. Jeg måtte ha den samme plassen.
Den beste «behandlingen» for Marte var morens utrettelige vilje til å hjelpe, kjærligheten og omsorgen. Gradvis eksponerte hun datteren for situasjoner hvor hun følte seg ukomfortabel.
– Mamma oppmuntret meg på en klok måte, roser Marte.
På lørdagene tok hun henne med på kafé.
– Min oppgave var å bestille. Det holdt å si «kake» eller «brus». Men selv ett ord kunne være umulig å hviske. Hvis jeg klarte det, fikk jeg en stjerne. Etter et visst antall stjerner ventet en belønning, for meg en bamse. Det var alltid stas å få, smiler Marte mot moren.
Les også: (+) Da eldstedatteren flyttet hjemmefra, var det særlig én ting som overrasket Marianne
Tidlig innsats
Ifølge Foreningen for selektiv mutisme finnens det ingen «gullstandard» for behandling, men en tidlig innsats er viktig.
– Marte øvde mye hjemme, alt fra å svare på opprop i klassen til spørsmål om leksene. Det var en konstant kamp, mange tårer og nerver på høykant. Ute blant andre viste hun ingen av følelsene. Husker du den gangen du som liten slo deg til blods? Først da du kom i bilen min, gråt du. Hylskrek!
Som ungdom ble det slett ikke enklere.
– Jeg følte meg veldig annerledes. Å ikke kunne prate med andre var fortvilende. Bakenfor taushet lå det mange tanker. Jeg skrev manus til skuespill og drømte om fremtiden. Da skulle jeg reise ut i verden, sier Marte.
«Så trist at ingen kan se den artige, og til tider kranglete, jenta mi», tenkte mamma Ann-Kristin.
– Jeg ble nesten irritert: «Hvorfor kunne hun ikke vise seg overfor andre?»
Holder foredrag
Det billedskjønne ansiktet til Marte er som et speil på den kjærligheten hun ble vist hjemme idet hun ser mot moren.
– Du ga meg alt håp, mamma, sier hun takknemlig.
Det ga henne styrke til å realisere drømmen om å reise ut i verden.
– Som 16-åring søkte jeg på modelljobber og fikk napp i Athen. Mamma forsto at jeg trengte å dra.
Det ble en ny og god start.
– Da jeg møtte de jentene jeg skulle bo med, klarte jeg å prate med dem. Kanskje fordi jeg var langt hjemmefra og vi snakket engelsk? Jeg tenkte: «Her er det ingen som kjenner meg». Jeg var fri til å være den jeg ville.
Senere har Marte jobbet som modell i Milano, USA, London og Australia.
– Å bo utenlands i lengre perioder ble min løsning, understreker hun som i dag er svært talefør og hjelper andre ved å forelese om selektiv mutisme.
– Det er en kompleks lidelse som ikke handler om sjenanse eller tilbakeholdenhet. Problemet oppstår når man er i en situasjon som utløser angst eller usikkerhet. Ennå er det liten kunnskap om det, og dermed manglende forståelse. Årsakene er heller ikke klare, men det antas å være en kombinasjon av faktorer, som miljømessige og psykologiske.
– Du gjør en fantastisk innsats for å spre kunnskap og har hjulpet mange, roser moren stolt.
Marte deler noen av de tåredryppende meldingene hun har fått fra folk som har hørt foredragene hennes, både foreldre til barn som har blitt tause, og voksne som har slitt som henne – mange uten å ha fått en diagnose.
– Jeg ønsker å gi videre det håpet mamma ga meg, sier Marte.
– Med støtte fra de nærmeste, barnehage og skole er det mulig å bli bra.
– Ja, sier Ann-Kristin blank i blikket, – du kan tro det er stort for meg å høre Marte holde foredrag. Nå prater hun uredd foran en fullsatt sal.
Marte har også en podkast, «Kunsten å Leve», hvor hun og moren prater om selektiv mutisme.
