Legen stirret på skjermen, uten å si et eneste ord. Christine fikk en vond følelse av at noe var galt
All glede og alle fremtidsplaner ble revet bort på et øyeblikk for Christine (42) og ektemannen Bjørn (49). Etterpå var det som om tiden stoppet opp.
«…Jeg har nettopp mistet to tvillingjenter i magen, 2 uker før de skulle blitt født. Nå må vi planlegge begravelse, og i den anledning lurte jeg på om noen har forslag til sanger vi kan spille i begravelsen? Har allerede funnet en sang: Dancing in the sky, som traff meg rett i hjertet og er en av de nydeligste sangene jeg noen gang har hørt…».
Disse ordene skrev Christine Bue (42) på Facebook for bare noen uker siden.
Sammen med ektemannen Bjørn (49) og totalt fire barn og bonusbarn bor hun i Arjang i Sverige, men er opprinnelig fra Askim.
– Da vi fikk vite at vi ventet tvillinger, ble vi først helt satt ut og i sjokk. Graviditeten var ikke planlagt, og vi tenkte at vi hadde nok med de barna vi allerede hadde, men det tok ikke lange tiden før overraskelsen gikk over i lykkefølelse, sier Christine.
– Vi kjente på en takknemlighet over å skulle få tvillinger, tenkte på båndet de kom til å ha for resten av livet og hvordan de skulle følge hverandre gjennom oppveksten. Samtidig bekymret vi oss jo selvsagt litt for alle utfordringer som følger med å ha to babyer, som amming og andre praktiske ting, legger hun til.
Christine beskriver en fin og ukomplisert graviditet uten plager, men at hun mot slutten var sliten og hadde mye vondt i ryggen.
Jentene var veldig aktive, og lot mammaen kjenne masse bevegelse og spark daglig, på hver sin side av magen.
– Jeg ble fulgt veldig godt opp gjennom hele svangerskapet, og spesielt av jordmor, som jeg hadde et sterkt bånd til etter etter de to forrige graviditetene. Annenhver uke var jeg inne til kontroll på sykehuset. Da det var en høyrisiko graviditet, ble det planlagt keisersnitt 11.juli siden den ene av jentene lå i seteleie.
– Hjemme snakket vi mye om hvordan det skulle bli med to babyer i hus, rutiner, praktiske ting som fordeling av soverom, vi gjorde innkjøp av alt vi trengte, pakket sykehusbagen og de andre barna gledet seg stort over snart å skulle få to småsøsken, sier Christine.
Hjertelyden
Ved en rutinekontroll den 8. juni ble det tatt CTG, en elektronisk overvåkning av babyens hjerteslag, og denne viste at hjertelyden til den ene av tvillingene var lav.
Det ble besluttet at Christine skulle bli værende på sykehuset, og ikke komme hjem før jentene var født.
– Jeg ble selvsagt bekymret, men samtidig var vi begge trygge og glade med vissheten om at Christine nå var i de beste hender og ble tatt hånd om. Sammen snakket vi om hvor mye vi gledet oss til snart å skulle få møte jentene våre, forteller Bjørn.
De neste fem dagene ble det tatt målinger flere ganger i døgnet. Mer enn én gang var denne unormal, og Christine fikk vite at hun måtte være forberedt på hastekeisersnitt.
Kort tid etter kom beskjeden om at ny CTG var normal, og at Christine kunne få dra hjem.
– Jeg spurte flere ganger om det var trygt å dra hjem, og fikk bekreftet dette, selv om legen selvsagt ikke kunne gi noen garantier. For ordens skyld, og for at jeg skulle bli beroliget, ble det tatt en ekstra ultralyd før jeg dro. Den viste at det sto bra til med babyene i magen, forteller Christine.
– Dagen etter hjemkomst hadde jeg time hos jordmor, og den viste at hjertelyden hos begge barna var fin.
Så altfor stille
Neste dag hadde Christine mange gjøremål. Først da hun satt seg ned i 13-tiden for å ta en pust i bakken, ble hun oppmerksom på hvor stille det var i magen.
Hun tenkte at jentene sov, og ble sittende en time for å kjenne etter.
– Det var helt rolig der inne. Etter den timen gikk jeg aktivt inn for å kjenne etter liv: Jeg spiste mat, drakk brus, dusjet og «ristet» på magen. Men det var ingen tegn til liv. Jeg ville ikke virke hysterisk, og hadde også i tidligere graviditeter opplevd at det kunne bli stille, så jeg ventet så lenge som mulig før jeg dro inn til sykehuset.
– Bjørn mente det var bedre å få sjekket en gang for mye enn en for lite, og bestilte syketransport. Vel fremme ble jeg koblet til CTG. Legen fant bare min puls, og ikke babyens hjertelyd, men ba meg om ikke å bli bekymret. Hun forsvant ut av rommet, og kom snart tilbake med en annen lege, sier Christine.
Hun tok frem ultralydapparatet. Stirret på skjermen, uten å si et eneste ord.
Christine fikk en vond følelse av at noe var galt - på skjermen var det så mørkt og stille.
Overlegen ble tilkalt. Christine ble tatt med til et nytt rom med et bedre utstyr. Undersøkelsen som fulgte varte i ett minutts tid, men føltes som en hel evighet der hun lå.
Han så på Christine med uendelig triste øyne, og ristet på hodet.
– Er det begge to?, fikk Christine hvisket frem.
– Ja.
– Nei, nei, nei!, skrek Christine.
Les også (+): – Det ser ut som om du har en flått på baksiden av kneet, sier moren til Aase (38). Sannheten er mye verre
Fødselen
I det øyeblikket var det som om all glede og fremtidsplaner ble revet bort. Christine hørte legens brutale ord, men klarte ikke å ta de innover seg.
– Dagen før var jentene mine høyst levende, sier mammaen stille.
Det var jordmor som tok den vanskelige telefonen til Bjørn. Christine klarte ikke selv. Han hørte henne si at jentene ikke lever. At Christine trenger ham, og han må komme så raskt som mulig.
– Jeg hørte hva hun sa, men klarte ikke ta det innover meg. Jeg satte meg i bilen og tok fatt på den timeslange turen til sykehuset. Litt etter litt gikk det opp for meg: Jentene våre er døde. Tårene mine trillet resten av turen, sier Bjørn.
– Da jeg endelig kom frem fikk jeg holde rundt Christine, klemme henne og dele smerten. Det var som om vi levde i en fantasi. Jentene var fremdeles i magen. Kanskje legene hadde tatt feil?
I to dager blir foreldrene liggende på sykehuset før fødselen settes i gang. Christine var redd. Ba om å få keisersnitt, men får beskjed om at det beste var å føde normalt. Hun var i sjokk, og utenfor seg selv. Ved siden av henne satt Bjørn, som fikk med seg alt.
På 17 minutter kom to døde barn til verden.
Leah på 2165 gram og 46 cm.
Linnea på 2575 gram og 48 cm.
– Vi holdt dem begge som om de var levende. Koste og kysset dem så mye. Ville ikke slippe dem, men til slutt måtte de legges ned. Vi fikk ha dem i en kjøleboks på rommet i tre dager, og først da jeg så dem ligge der, hånd i hånd, gikk virkeligheten opp for meg, sier Christine stille.
– Etter de tre dagene ville vi ikke ta dem opp. De lå så fint sammen og holdt hverandre i hånden. Tvillingene våre som var laget sammen, hørte sammen, døde sammen og ble født sammen.
Sorgen og fremtidshåpet
Midt i sorgen ble begravelsen en vakker opplevelse, og foreldrene kan ikke få fullrost presten og sykehuspresten nok.
– Det ble en intim og nydelig seremoni med nærmeste familie til stede. Bjørn fikk bære den lille kisten til gravplassen, og senke den ned i jorden. Alle de fremmøtte fikk roser de kunne legge i graven, det ble spilt musikk og vi gråt på hverandres skuldre, sier Christine.
Foreningen "Vi som har et barn for lite" ble stiftet i 1984.
- Er en livssynsnøytral organisasjon som har til formål å sikre at alle som mister et barn, uansett dødsårsak eller alder, får den hjelpen de trenger i forbindelse med dødsfallet og i tiden etterpå.
- Kontakt organisasjonen på e-post: [email protected] eller telefon: 97412026.
- Her er det mulig å oppsøke kontakt for å få hjelp etter å ha mistet et barn.
Kilde: Etbarnforlite.no
Hun beskriver at tiden har stoppet opp etter at jentene døde, mens verden utenfor går sin vante gang.
– Vi har fått lov til å sørge, men gjør det på forskjellige måter. Vi har fire andre barn å ta vare på, og det holder oss oppe. Men vi har våre tider hvor vi sørger. Sorgen er der hele tiden, selv om man fungerer normalt innimellom, forteller Bjørn ærlig.
– Det er alltid noe som vil minne oss om sorgen vi selv bærer på, som lyden av en baby på gaten eller i butikken. Sorgen lurer rundt hvert hjørne, og vi kan ikke slippe unna den. Vi har mistet noen, men har noen igjen. Vi har en grunn til å stå opp om morgenen. En grunn til å leve. Vi har barn vi kan elske her og nå, legger han til.
Christine og Bjørn har fått vite at det ikke var noen synlige tegn på at noe var galt, heller ikke med morkaken. Leah og Linnea ble sendt til obduksjon, men det vil ta måneder før svaret foreligger.
Foreldrene har planer om et nytt barn. Ikke for å erstatte de som de mistet, men for å minnes dem.
– Vi skal ta jentene med oss resten av livet: Hver bursdag skal feires, hver jul skal huskes. De er med oss som om de var der sammen med oss. Leah og Linnea er en del av denne familien. De vil aldri glemmes, sier Christine.
