SAVNET ETTER ET BARN: Englemamma
Sorgen over å miste et barn: – Å holde barnet sitt i armene og vite at det ikke lever lenger, er helt forferdelig
Kisten på 60 cm bar pappa Martin alene. Kun 5,5 uker gammel tok Olivia sitt siste åndedrag i armene til mammaen sin Nora: – Livet hennes hadde en mening. Hun kom. Hun var her. Hun fikset opp i ting.
Siden Nora Berg (32) var en liten jente, hadde hun drømt om å bli mamma.
Å kunne bære frem et barn og oppfostre barnet hun har brakt inn i denne verden, er noe hun alltid har sett frem til.
Da hun møtte mannen sin Martin Berg (41) for første gang, gjorde hun én ting klart.
– Du har barn fra før. Dersom du vil ha noe med meg å gjøre så er det viktig for meg å vite at du ønsker flere barn i fremtiden, sa Nora på første «date» med Martin.
– Hvor mange barn ønsker du? Jeg er glad i barn. Vi kan få så mange barn du vil, svarte Martin fnisete.
I dag er Nora definert som kone, bonusmamma, englemamma og mamma.
Den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse
Nærmere 400 barn dør hvert år i Norge - i dødfødsel, i spedbarnsalder eller i småbarnsalder. Disse barna blir aldri glemt.
15. oktober er den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. En bølge av lys går rundt kloden når lys tennes i alle tidssoner kl. 19.
Nå ønsker hun åpenhjertig å dele sin historie om å miste et barn.
– Det har vært en lang prosess å kunne prate om det. Men jeg merker at det å være åpen om det hjelper meg også. På den måten kan andre forstå. De vil kanskje ikke føle seg alene hvis de går gjennom det samme, eller kjenner noen som har gått gjennom det, forteller Nora til klikk.no.
Lykkerusen: – Ønske om barn var så stort
Nora er diagnostisert med Polycystisk ovariesyndrom (PCOS). I hennes tilfelle er det en hormonell ubalanse som har ført til en uregelmessig eggløsning og menstruasjon. Man kan ha eggløsning én gang, få ganger eller ikke i det hele tatt i løpet av året.
Det førte til at unnfangelse av et barn ble utfordrende for ekteparet.
– Da vi hadde prøvd i nesten ett år, bestemte vi oss for å prøve IVF behandling i januar 2018, forteller Nora.
11. desember 2017: En kald desembermorgen skjedde det uventede. Nora sto opp og leiligheten var tom siden Martin hadde dratt på jobb. Nora begynte å gjøre seg klar for et legebesøk. Hun spiste frokost, fant frem klærne hun skulle ha på seg, og begynte å sminke seg. I dag skulle hun til legen fordi hun hadde mykoplasma lungebetennelse og skulle få sterke medisiner. Legen var tydelig på at dersom hun var gravid så kunne hun ikke ta disse medisinene.
«Jeg tar en graviditetstest i tilfelle. Men den er garantert negativ», tenkte Nora.
Hun hadde tatt flere tester de siste månedene, og alle var negative. Nora hadde ikke mye håp denne gangen heller.
Hun kunne ikke tro det hun så. Hun tok testen opp for å se nærmere.
– Herlighet, jeg er gravid!, jublet Nora alene i leiligheten.
Hun tok bilde av testen og dro umiddelbart på jobben til Martin for å fortelle den gledelige nyheten.
Bekymringsfullt svangerskap
«Dette er for godt til å være sant», tenkte Nora i flere måneder i løpet av svangerskapet med Olivia. Selv om hun følte stor takknemlighet og glede, var det som om underbevisstheten hennes prøvde å fortelle henne noe. Hun følte at noe kom til å gå galt.
Mai 2018: Halvveis i svangerskapet fikk Nora mye væske i kroppen. Hendene ble hovne. Føttene ble hovne. Bena ble hovne. Det sies at det er vanlig å gå opp en skostørrelse under svangerskapet, men Nora kunne så vidt få på seg skoene.
«Væske i kroppen under svangerskap er vanlig, det er ikke noe farlig», tenkte Nora. Litt over en uke senere møtte hun opp på legekontoret. Legen tok en titt på Nora og så hvor mye væske hun hadde i kroppen.
Les også: Vil du være med meg hjem?
Resultatene av prøvene viste høyt blodtrykk og mye proteiner i urinen. Nora ble sykemeldt og fikk beskjed om at hun hadde svangerskapsforgiftning.
Svangerskapsforgiftning er morkakesvikt som fører til at barnet ikke får den nødvendige næringen det trenger.
Hastet til sykehuset
Ekteparet visste ikke hva de skulle forvente, eller hva tiden fremover ville bringe.
21. mai 2018: Én uke senere ble formen verre. Nora var nå 25+6 uker på vei, det var fremdeles 12/13 uker til termin. Nora kjente på sterke smerter i magen, under brystet og hodet. Smertene ble mer og mer intense.
I all hast dro ekteparet til legevakten der legene sto klare for å ta de imot.
15 minutter senere ble de hastet til sykehuset fordi blodtrykket hennes var for høyt og urinen var full av proteiner.
– Vi skal bare på en sjekk, også skal vi hjem igjen, sa Nora til Martin.
– Nei, du kommer til å bli lagt inn, svarte Martin.
– Slutt og tull. Vi skal fort hjem igjen. Det er lenge til termin, sa Nora bestemt.
Siden hun fikk vite at hun hadde svangerskapsforgiftning, var Nora bestemt på å ha en positiv innstilling. Hun var sikker på at alt skulle være i orden, og ville ikke tro noe annet. Kanskje det var en form for fornektelse?
– Vi er nødt til å legge deg inn og observere deg. Vær forberedt på at Olivia kommer innen tre dager, fortalte legene til ekteparet.
Verden raste sammen
Verden raste sammen. Martin så på Nora, men hun nektet å møte blikket hans. I det helsepersonellet forlot sykehusrommet, kom tårene. «Nå kommer hun til å dø, det er for tidlig», tenkte Nora.
Det ble vanskelig å være positiv. Hver dag var det en bekymring for livet hennes eller Olivia sitt.
Blodtrykket til Nora svingte som en berg- og dalbane uavhengig av medisinering. I hennes tilfelle var det ikke mulig å stabilisere blodtrykket.
Olivia holdt seg i magen i mer enn tre dager, og hver dag hun var i magen var et pluss for babyen.
Les også: Vaksinasjon av barn: Dette er de kjente bivirkningene
Da Olivia kom til verden
Da de traff uke 28+ 1 var de glade, for det er en milepæl. Men plutselig ble Nora akutt dårlig.
Hun klarte ikke å spise, hun kastet opp- det var ikke mulig å medisinere og stabilisere henne.
– Det kom til et punkt hvor jeg selv sa «Kan dere ikke ta henne ut? Nå klarer jeg ikke mer». Nå ble det fare for mitt liv også, fordi blodtrykket mitt var for høyt, forteller Nora.
Nora visste allerede da at Olivia måtte komme ut gjennom keisersnitt. Verken hun eller Olivia hadde overlevd rier.
6. juni 2018: Nora ble trillet inn på operasjonsrommet og mottok spinalbedøvelse. Hun var helt utslitt og sovna under operasjonen. Hun våkna forsiktig, og hørte at noen gratulerte henne.
– Hva har skjedd? Hvordan gikk det? Spurte Nora.
– Olivia ligger på intensiven i kuvøse, sa legene.
Martin kom inn på rommet og viste Nora bilder av Olivia. Babyen på 710 gram lå i kuvøsen ved siden av en bamse de hadde kjøpt til henne. Den skulle hjelpe de å se størrelsen og utviklingen til Olivia.
«Dette er altfor tidlig. Hun er for liten. Huden er nesten gjennomsiktig», tenkte Nora mens tårene trillet nedover kinnet.
Nesten seks timer senere fikk mammaen endelig se datteren sin.
– Martin, jeg får ikke den morsfølelsen alle snakker om, sa hun til Martin.
Den magiske morsfølelsen de sier skal komme, den kom ikke. Det var vondt å ikke kjenne på henne, ikke ha henne hos seg, ikke høre gråten. For Nora føltes det ikke virkelig å være mamma i dette øyeblikket.
Å snakke med Olivia ble vanskelig. Dersom noen hørte henne prate klarte hun ikke å si «Nå er mamma her». «Mamma?» Det var uvirkelig å være mammaen hennes.
– Jeg merket senere at den morsfølelsen aldri kom. Kanskje underbevisstheten min prøvde å fortelle meg at hun kom til å forlate oss? På den tiden var det vondt å ikke kjenne det. Jeg var redd jeg var en dårlig mor. Det er veldig vondt å tenke på for jeg er mammaen hennes uansett, sier Nora.
– Hun var ikke hos oss. Selv om vi skiftet bleier på henne, fikk holde henne- så var hun ikke hos «oss» . Det var alltid mange regler, leger eller sykepleiere rundt oss. Det var ikke vi som passet på henne. Vi fikk aldri den alenetiden med henne. Jeg fikk aldri ammet hennes. Det virket som at hun aldri var «vår», legger hun til.
En ny sjokkbeskjed
De var forberedt på å ligge på sykehuset frem til termin, men at alt skulle være i orden til tross for hennes kritiske tilstand.
Plutselig skjedde det noe uventet. Olivia fikk høy CRP og ble blodforgiftet få uker etter fødsel. Nora prøvde likevel å være positiv. «Dette går bra, legene er flinke og de kommer til å ta vare på henne», tenkte hun.
Legene roet ned blodforgiftningen, men verdiene ble dårligere for hver gang hun fikk i seg mat.
Olivia og familien ble sendt til rikshospitalet der de har barnekirurger, i tilfelle det skulle bli utført en operasjon.
– Vi mistenker at Olivia har nek. Det er en tarmsykdom som premature barn kan få fordi tarmene og innvendige organer ikke er ferdig utviklet. Da er det fare for at tarmen blir ødelagt, sa legene.
Olivia hadde bikket én kilo og formen hennes ble ikke bedre. Hun var nødt til å opereres.
Under operasjonen holdt de på å miste Olivia. Hun tålte nesten ikke narkosen. Men til tross for vanskelighetene klarte de å fullføre operasjonen, og fjerne den syke delen av tarmen.
Hun var kritisk, men stabil.
– Nå begynte bekymringene med «Er hun normal, kommer hun til å vokse opp og bli normal? Kommer hun til å ha alle disse arrene resten av livet? Er alt i orden i hjernen?»
De fikk beskjed om at alt var i orden, og at det kun var tarmen.
«Dette går fint. Det går fint. Det går fint. Det går fint», fortalte Nora til seg selv i håp om å trøste seg selv litt. Hun ønsket ikke å grave seg selv ned ved å tenke negativt.
To dager senere ringte telefonen.
– Vi må operere henne på nytt. Hun har ikke blodtilførsel i tarmen, sa legene.
Opererer de henne kommer hun trolig til å dø av narkosen. Dersom de ikke opererer henne så dør hun uansett. Familien besluttet med å operere henne for det var kun der det var håp.
– Da raste verden sammen på nytt. Er det dette jeg har fryktet hele veien? At hun skal dø. Den lille snev av positiviteten jeg holdt igjen ble borte, forteller Nora.
Les også (+): Da sønnen vår fikk diagnosen, falt brikkene på plass
«Dette er siste gang jeg ser henne levende»
– Det å følge ungen din inn til operasjonen og vite at dette er mest sannsynlig siste gang du ser henne levende. Den følelsen er så jævlig at du egentlig ikke har lyst, men du har ikke et valg. «Dette er siste gang jeg ser henne levende. Hvordan skal vi gjøre det med begravelse?», tenkte Nora.
De gikk rundt på sykehuset og ventet på telefonen som skulle fortelle henne at barnet hennes ikke klarte seg gjennom operasjonen.
Telefonen ringte.
– Dette gikk over all forventning. Hun taklet operasjonen og vi klarte å gjøre det vi skulle, det gikk bra. Hun er fortsatt veldig kritisk, men hun er mer stabil, jublet legen.
«Nå har det gått bra», tenkte Nora. Det var som om hundre tonn forsvant fra skuldrene hennes.
Et tungt farvel
Fredag, 13.juli: Klokka seks på morgenen ringte telefonen til Nora. Hjertet dunket fort og det knøt seg i magen. Hun så bort på Martin med et bekymret blikk.
– Nå har det skjedd noe, Martin.
Nora svarte på telefonen fra intensiven.
– Dere må komme opp med en gang, for nå er det ikke noe mer vi kan gjøre.
Nora er i sjokk. Hun forstår ikke hva som har skjedd.
– Vi må gå opp med en gang, Martin. De sier det er over, men hva mener de med at det er over? Det gikk jo bra i går.
De gikk opp på intensiven og det første som møtte dem var leger, kirurger og sykepleiere.
– Alle verdiene har falt i løpet av natta. Den lille kroppen orker ikke mer, sa legene opprørt.
Klokka var litt over seks på morgningen, og lille Olivia hadde kun tre timer igjen før de måtte ta et tungt farvel med henne.
I armene til Nora lå lille Olivia som kun var 5,5 uker gammel. Martin holdt rundt Nora mens familie og venner sto rundt de.
– Vi kobler henne fra når du er klar.
– Jeg kommer aldri til å bli klar. Du må bare koble henne av når du tenker at det er greit.
Når de koblet henne fra, kom det ikke noe siste pust som de var forberedt på. Det kom ingenting. Olivia hadde ikke mer energi igjen. Det eneste som holdt hun i live den siste tiden var maskinene.
Sorgen
– Det var vondt å ta farvel. Men dette var en finere måte å ta farvel på enn at det skulle skjedd uten at vi var tilstede. Vi er takknemlige for at vi fikk holde henne og for at vi var der. Vi er veldig takknemlige samtidig som at det er vondt. Det er helt feil at en mor skal måtte ta farvel med sin datter, forteller Nora gråtkvalt.
Foreningen "Vi som har et barn for lite" ble stiftet i 1984.
- Er en livssynsnøytral organisasjon som har til formål å sikre at alle som mister et barn, uansett dødsårsak eller alder, får den hjelpen de trenger i forbindelse med dødsfallet og i tiden etterpå.
- Kontakt organisasjonen på e-post: [email protected] eller telefon: 97412026.
- Her er det mulig å oppsøke kontakt for å få hjelp etter å ha mistet et barn.
Kilde: Etbarnforlite.no
Nora trekker inn pusten og tar en pause.
– Jeg har alltid tenkt «Nå har hun kommet til verden, og barn kommer til verden for å leve». Den følelsen av å sitte med henne i armene og vite at «Nå lever hun ikke lenger». Det er ikke noe noen skal måtte gå gjennom, sier hun skjelven.
Midt oppi sorgen av å miste barnet sitt var Nora nødt til å planlegge begravelsen alene siden sorgen førte til at Martin ble dårlig.
Hun var nødt til å ordne med dokumentasjoner for å kunne donere bort all melken hun hadde pumpet ut til Olivia. Det var ikke tid til å sitte å sørge.
«Den sorgen kan jeg ta senere. Nå må jeg ordne opp i disse tingene», tenkte Nora. Men den sorgen kom aldri tilbake.
– Når du ikke gjør det der og da så kan du ikke gå tilbake i tid. Jeg føler at jeg aldri har klart å bearbeide sorgen etter Olivia. Folk kan si til meg «Nå har det gått tre år, du må gå videre», men tre år er ikke så mye. Alle reagerer forskjellig. Sorgen er så individuell. Mannen min Martin slo seg til ro når gravsteinen kom på plass elleve måneder etter at Olivia døde. Vi har pratet mye sammen, og vært enige om at han og jeg har sørget på forskjellige måter, sier Nora.
– Vi var veldig enige om at jeg er den som har hatt Olivia inni meg. Jeg har vært den som har vært syk. Jeg har fått alle påkjenningene sånn sett. Han har stått ved min side og sett dette på en annen måte enn jeg har kjent på kroppen. Da vil det også være naturlig at man sørger på forskjellige måter.
Les også: «Så godt å ha vært sint uten å måtte være flau over det etterpå»
En «ny» start
Legen kom med et råd til Nora og Martin:
– Dette er nok ikke rette tiden akkurat nå, men etter å ha jobbet på sykehus i lang tid og snakket med mange foreldre, så sier de fleste at den beste medisinen er å få et barn. Selv om det ikke erstatter tapet av barnet.
– Barn har alltid vært viktig for meg. Jeg har alltid ønsket meg barn. Da legen sa det til meg så ble jeg litt letta. Jeg var veldig redd for å tenke den tanken så tidlig.
– I ditt eget hode så kan det føles ut som at man prøver å erstatte det første barnet. Men du kan aldri erstatte det barnet. Olivia er Olivia, og hun kan ikke erstattes med noen, sier Nora.
Nora og Martin snakket mye om å prøve å få et barn igjen etter de mistet Olivia. Det tok tid før Nora kom seg i form etter alle påkjenningene fra fødselen og tapet av Olivia.
– Psykisk klar hadde jeg fortsatt ikke vært sånn sett. Jeg var selvsagt redd og bekymret for at det samme skulle skje når jeg ble gravid. Men vi var enige om at vi skulle prøve igjen, men ikke forhaste oss.
I januar 2019 ble Nora og Martin gravide med Oline. Da fikk hun tett oppfølging gjennom hele svangerskapet. Hennes største bekymring var at Oline skulle dø, eller at hun skulle få svangerskapsforgiftning igjen.
Nora sleit mye med sin psykisk helse etter å ha mistet Olivia.
– Jeg vet at det ikke er min skyld at hun døde. Men det er noe innvendig som forteller deg «Det er du som ble syk. Det var du som fikk svangerskapsforgiftning», selv om man ikke vet per dags dato hvorfor man får det. Det å kjenne på det at det var ting som ikke fungerte inni meg, og derfor døde hun, er tungt. Det er ikke min feil, men det er noe i psyken som gjør at man klandrer seg selv, sier Nora.
Det velkjente morsinstinktet
I september 2019 kom Oline til verden, og da Nora fikk hun opp på brystet kjente hun på det velkjente morsinstinktet. Dette var et øyeblikk hun alltid hadde drømt om, men aldri fikk oppleve med Olivia.
– Jeg fikk følelsen jeg savnet med Olivia. Litt rart å si, men jeg fikk følelsen av «Nå har jeg blitt mamma», selv om jeg hadde vært mamma en stund.
Legene spurte om de kunne ta henne med ut for å tørke, veie og måle henne, og da kjente hun på det. Hun kjente på separasjonsangsten hun hadde kjent på under svangerskapet, og som hun fryktet hun skulle få.
– Da må Martin bli med dere, svarte Nora fort.
Hun var redd for at det ikke skulle gå bra.
– Jeg fikk separasjonsangst. Mannen min kunne ikke gå på trilletur med henne. Han kunne godt være inne på et annet rom med henne, men han kunne ikke gå ut av huset med henne. Jeg kunne ikke gå ut uten henne.
«Det er helt uaktuelt at hun noen gang begynner i barnehage», tenkte Nora. Hun klarte ikke å etterlate henne til pappaen hennes som hun er hundre prosent trygg på, og som er en kjempegod pappa.
Koronapandemien ble nesten en lettelse for Nora. Nå hadde hun en god unnskyldning til å være i sin egen lille boble. Man trengte ikke å møte noen, eller være med noen. Men i lengden førte det til at separasjonsangsten ble sterkere.
– Vi var nesten ikke med noen, og da ble det vanskeligere å jobbe seg ut av bobla og minske separasjonsangsten.
Nå er Oline nesten to år gammel, og har akkurat startet i barnehagen for første gang. Nora og familien jobber gradvis med separasjonsangsten, men har merket betydelig fremgang i løpet av årene.
Tiden etter Olivia har satt sine preg. Dersom Oline begynner å bli litt syk ,vekker det vonde tanker hos mammaen. Hun bærer på en frykt om å miste barnet sitt.
– Nå er vi heldige med at Oline sjeldent er syk. Men så fort hun er litt forkjøla eller litt dårlig, så blir jeg kjemperedd og forestiller meg de verste ting.
Les også: Rikke (19) ammer ikke babyen sin: – Jeg fikk kommentarer om at Emily kommer til å dø
Aldri glemt
I dag sitter Nora med en følelse av at det er urettferdig. Det er ikke noen sin skyld at det skjedde med Olivia. Men hvorfor skjedde dette med dem? Hvorfor Nora? Hvorfor Olivia?
– Jeg tror det vil være urettferdig resten av livet, for det er aldri rettferdig. Jeg synes det er urettferdig at jeg må dra på graven for å besøke henne. Det er barna våre som skulle begrave oss, ikke vi som skal begrave henne.
Til tross for at livet er urettferdig, og for at Olivia fikk en kort tid på denne jorda så velger Nora og Martin å finne det positive i det. De sitter med en takknemlighetsfølelse av at hun kom til verden med en god mening, og etterlot seg noe godt.
– Hun skulle leve de dagene hun levde, og det gjorde hun. Selv om det ikke er noe trøst, så tror jeg på det at hun ikke levde lenger, fordi hun ikke skulle leve lenger. Hun førte familien fra begge sider sammen. Vi hadde en del uenigheter i familien til mannen min og familien min, men det har endret seg etter at hun kom.
– Meningen med hennes liv var å fikse opp i ting, uten at hun gjorde noe. Hun kom. Hun var der- og ting ble bedre.
Sorgen vil alltid være der for Nora.
– Jeg merket veldig at tiden etter at vi mistet Olivia så var alle der for oss. De ønsket å hjelpe hele tiden.
– Men så fort begravelsen var over forsvant mye av det. Det virket som at alle trodde at vi var ferdig med sorgen da. Vi savnet litt det «Hvordan går det. Vil du at vi skal bli med på grava» , i etter tid. Det betyr mye den dag i dag og. Jeg trengte hjelp til å komme meg ut av huset, for jeg var litt flink til å stenge meg selv inne, forteller Nora.
En melding som «Vi tenker litt ekstra på deg i dag. vi sender deg en god klem» betyr mye for Nora, spesielt når det er merkedager.
– Jeg har lenge hørt «Er du ikke over det? Du har jo en til unge», men nei, jeg synes det fortsatt er tungt. Min største frykt er at folk skal glemme Olivia. For meg er det spesielt vanskelig i høytider og bursdager fordi da tenker man «Nå hadde hun vært tre år. Dette hadde vært hennes andre jul» . Det er vanskelig for meg å akseptere at Olivia ikke har fått lov til å oppleve dette, avslutter Nora.
