TURTIPS
«Ut på tur, aldri sur», men stemmer det?
Vi oppdager fort hvilke barn som knapt nok er vant til å tråkke over en dørterskel, og hvilke som er skjemt bort, skriver barnehagepedagog Ragnhild Finstad Eikås.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Før jeg begir meg ut på denne spalteturen, ønsker jeg at dere skriver dere følgende bak øret: Det er ikke alltid destinasjonen, men veien og turen i seg selv som er målet.
«Ut på tur» er et særnorsk fenomen. Eller; den måten det her til lands legges «ut på tur» på, er sær.
Og «ut på tur» defineres innholdsmessig på like mange måter som det finnes folk.
Det traskes rundt i skog, og over fjell og vidder, uavhengig av både vær og humør på enkelte i turfølget.
Jeg imponeres over foreldre som pakker sekker, stormkjøkken og telt, og drar på ekspedisjoner med småfolket sitt så fort de har mulighet.
For jeg har skjønt såpass at «ut på tur, aldri sur» og «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» er begge sannheter med modifikasjoner. Det er ikke så mye selve sprek- og sportsligheten jeg imponeres av.
Snarere av turledelsens ork og entusiasme i forbindelse med prosjektgjennomføring. Gjør Kvikk Lunsj og toddy alltid motiveringsnytten sin?
Sikkert innimellom. Og kanskje ekspedisjonslederne har fokuset på at turen blir til mens man går? Det er nemlig motivasjon i det også.
Tross ironien og sarkasmen som her kommer til syne, vil jeg si: Jeg synes det er fenomenalt flott at naturen brukes, og at mange barn opplever denne siden av den norske kulturen også.
Både med foreldre og andre nære voksne, og i barnehagelivet sitt. For friluftstur er også kultur. Og ikke minst legges det et godt og viktig grunnlag i det å lære i, og bort, om natur og samspillet mellom mennesket og naturen.
Å bære jorda i fremtiden blir våre barns oppgave. Da er det viktig å oppdage, oppleve, og få ta del i flora og fauna.
Les også: En viktig huskeregel til oss foreldre
Med tur på planen
Barnehagene, uavhengig av beliggenhet, har (forhåpentligvis) turer i planene sine. Det er utallige varianter av slike! Minst like mange som det finnes barnehager.
Lysløyper og skogholt brukes aktivt, lokale idrettsbaner likeså. Noen barnehager har egen båt, andre buss.
Noen har skogen rett utenfor barnehageporten, mens andre må ta offentlig transport for å komme ut. Bybarnehager har ytterlig andre utfluktsmuligheter, ofte kortreiste, utenfor døra. Det være seg museer, gallerier og andre kul-tur-tilbud.
Vi oppdager fort hvilke barn som knapt nok er vant til å tråkke over en dørterskel, og hvilke som er skjemt bort med å bli båret opp og ned trapper eller løftes opp når turveien blir slitsom …
Når barn utover dette kanskje ikke mestrer å reise seg opp for egen maskin når de detter over ende på flat- og bakkemark, er det grunn til å rope varsko. For unger MÅ få bruke kroppen på ulike sett.
Visste dere at barn blir påfallende mer slitne og utmattet på tur med familien enn med barnehagen (jeg trekker på smilebåndet)? Dette basert jeg på empiri fra hundrevis av foreldresamtaler.
Du skjønner: Tur med mange (les: jevnaldrende) som er lik en selv, kan ofte bli mer lystig. Og litt tøysete. Og det er kult!
Det er jo ikke rart det hoppes og sprettes langs veien og på stiene når barna henger sammen med pluss minus 15 andre som er som en selv. Og det skal gjerne hermes og etterlignes.
På en av våre turveier er det en bom som stenger halve gangstien. Du må ikke tro at den bommen gås rundt. Nei da. Den skal krypes igjennom.
Av 18 barn med hver sine ben- og armlengder. Og den bratteste stien skal gjerne bukseres på slikt vis at den blir enda vanskeligere å komme opp.
Les også (+): Hva er det foreldre gjør som irriterer barnehageansatte mest?
Mestring i eget tempo
Småbarnsavdelingen i barnehagen min er en gjeng drevne ekspedisjonsfarere. De store fireseters vognene fylles med hengekøyer og tarp, stormkjøkken og annet som behøves for en liten dag på tur. De sover ute i all slags vær.
Alt nødvendig utstyr er på plass og godkjent, det er helt og fint, og det er tilpasset barna. Det lages enkle matretter på bål. Smårollingene utforsker og plukker på småkryp, de går på ulike fysiske prøvelser med krum hals og mestrer i sitt eget tempo.
«Eget tempo» må en merke seg. Man må la barna lære seg å gå før de kan løpe, og rusle i den farten de kjenner på kroppen er rett for dem. For å si det enkelt.
Et stort poeng med tur i form av «bevege seg rundt omkring» er at barna opplever turglede. Er det noe som kan drepe turgleden er det overtunge sekker, og ytterklær som er klumpete og stive å røre seg i.
Det er lurt å tenke praktisk i forhold til både nytte og brukervennlighet når man pakker for uteliv og skal anskaffe utstyr.
Det blir en lang liste hvis jeg skal nevne alt her, så det gjør jeg ikke. Spør erfarne turfolk og personalet i barnehagen deres om råd og tips.
Utstyr kan være kostbart. Prøv heller bruktmarkedet eller forhør dere om noe kan arves.
Mange kommuner har også inngått avtale med den ideelle stiftelsen BUA (Barn- Unge- Aktivitet), og har etablert såkalte utstyrsbibliotek hvor man kan låne diverse utstyr til sports- og friluftsaktiviteter. Glimrende tiltak!
Les også: Kjefter du uten respons? Her er triksene for å få barnet til å høre etter
Enkle turtips
Hvis dere vil ha noen forslag til turer hist og pist, får dere noen på kjøpet her i tillegg til tidligere nevnte fjell og vidder:
Gå i grøfter til og fra barnehagen. Der er det mye spennende og rart å oppdage. Finn og tell de veiskiltene man treffer på. Ta med en liten matpakke og litt fuglemat, og mat endene.
Dra på biblioteket og stikk kanskje innom en kafé på vei hjem for en kule is. Kjør kollektivt til museum og utstillinger.
Å kjøre kollektiv transport kan være veldig eksotisk. Samle barnehagefamiliene som kan til uformelle, spontane treff.
Det være seg ved det lokale tjernet, i skogen, på idretts-/ skøytebanen, aking. For lek og evt. grill/ matlaging på bål. Det går også an å treffes på barnehagens uteplass og andre lekeplasser.
Barnas utforskertrang handler i hovedsak ikke om tur og destinasjon. Trangen fores av opplevelser, fellesskap, samtale. Oppdagelse og læring. Blikket de har for omgivelsene, og mulighetene og tiden de får for å kunne la sansene sanse.
Og du: Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke går lange turer i naturen med utstyrssekk eller ikke oppsøker gallerier og museer. Vær happy og stolt av det du får til. Det er veldig kjipt med rush på vidda og i klatreparken, likeså på andre utflukter.
Det blir jo så trangt om plassen! Alle kan hverken like eller gjøre alt. Og gir man barna muligheten til å medvirke – noe de digger – ender man etter all sannsynlighet opp med planer man ikke ventet i det hele tatt.
Turen, hvor enn den måtte ta en, blir til mens man går. Og, legg dere dette på minnet; tid er det viktigste du har med barnet ditt. Hvor dere går eller er, og hva dere gjør mens dere har tiden er i bunn og grunn ikke kjernen.
Kjernen er at dere er sammen, og at dere deler samme erfaringer. Noe felles som bringer en nærere hverandre, og som blir knagger man henger minnene på.
