dagens Barndom:
Jeg nektet femåringen skjerm. Det fikk uante konsekvenser
Marie Lunde ba femåringen legge fra seg nettbrettet og gå ut. Så ble han borte. Sønnen hadde nemlig sin egen hemmelige plan.
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Mamma, kan jeg spille Sonic på iPaden?» spør femåringen.
«Nei!!»
«Hvorfor ikke?»
«Fordi du allerede har sittet på iPaden i tre timer i dag!»
Skjerm; små fargerike firkanter av trollbindende stimuli som jeg elsker å hate og hater å elske.
De er en velsignelse når jeg vil sove ut en grytidlig lørdag, men en forbannelse når jeg etterpå våkner og må håndtere digital separasjonsangst og skjermabstinenser.
Få ting bekymrer meg mer enn disse suggererende portalene til et uendelig og kaotisk univers der barna mine balanserer på en knivsegg mellom det konstruktive og det destruktive.
Les også: Skjermen er viktig for barns sosiale liv
«Gå ut og lek!»
Det er krevende å ha oversikt over hva de ser på til enhver tid og nærmest umulig å navigere i en forvirrende saus av do’s and dont’s.
Ikke minst er de en bitter påminnelse om at jeg har feilet i å lære barna mine å underholde seg selv.
«Jeg orker ikke høre mer om den iPaden, gå ut og lek!» kommanderer jeg.
«Men mamma, det er ingenting å finne på ute.»
«Det er det vel. Du kan for eksempel finne meitemark eller lage kongledyr?»
«Hæ?»
«Kongledyr, det er sånne … kan du ikke bare høre om Agnar vil komme ut og leke, da?»
Den blonde luggen forsvinner motvillig ut døren. Eier ikke barn i dag oppfinnsomhet og evne til å skape noe selv?
Jeg sukker oppgitt før jeg vender tilbake til YouTube og fortsetter å lage lettvint risotto sammen med Jamie Oliver.
Kjenner på en økende uro
Det pleier å ta sånn omtrent åtte minutter før uroen begynner å vokse i meg. Sånn er det i dag også. Foreldrehjernen er nemlig hardkodet slik at fravær av støy og mas automatisk er ensbetydende med at noe er galt.
Kroppen min reagerer instinktivt med å spisse ørene og koble hjernen fra all interaksjon med Jamie og risotto. Jeg kikker ut av vinduet, men Laurits er ikke å se på lekeplassen.
Han vet godt at han må holde seg i brekka og passe seg for biler som kjører til eiendommene. Likevel kjenner jeg på en økende uro.
Det var noe med måten han bevegde seg på idet han gikk ut døren. Ikke sånn slentrete og slukøret som han vanligvis er når han blir beordret til ufrivillige aktivitet, men med bestemthet og trass i skrittene, litt sånn «nå skal du faen meg få se».
«Jeg bare kjenner at jeg savner meitemark og kongledyr.»
Jeg venter i noen minutter før jeg kikker ut av vinduet igjen og oppdager at Agnar leker alene på lekeplassen. Men hvor er Laurits da? «Ola, kan du stikke ut og se etter Laurits?» spør jeg gjennom nøkkelhullet i dodøra. Grynt betyr ja.
Jeg er helt ute av takt med Jamie nå og fortsetter å lage risotto etter hukommelsen. Etter ti minutter kommer Ola tilbake uten Laurits. Han er ikke på ballplassen eller lekeplassen, og Agnar har ikke sett ham.
Alarmen går i topplokket og det strammer seg i magen. Det er på tide med dør til dør.
Les også(+): Hun var som alle andre frem til hun var 13 år og helsesøster ringte fra skolen
Intens lettelse og flammende vrede
Jeg står i hagen til naboene to hus unna og glaner inn i stua deres når telefonen min ringer. «Mammaen til Iver» står det på displayet, og jeg skjønner øyeblikkelig hva som har skjedd.
Fem-åringen har marsjert alene halvannen kilometer gjennom skogen, forbi skolen, over hovedveien og langt oppover i boligstrøket på toppen av Ekebergåsen … for å spille hos Iver fra barnehagen.
Den komplekse følelsen av intens lettelse og flammende vrede i all sin schizofreni, skyller over meg. Ikke bare har jeg blitt berøvet alle illusjoner om at min sønn aldri ville finne på å bryte regler eller våge seg så langt hjemmefra. Men foreldrene til Iver må tro at vi bedriver en slags hippie-oppdragelse.
På den annen side er jeg overlykkelig over at min sønn ikke har blitt kidnappet av pedofile med Fritzel-kjeller, samtidig som jeg er ørlite grann stolt av selvstendigheten hans.
«Laurits dukket nettopp opp på døren her hos oss,» sier mammaen til Iver. «Takk og lov. Er det der han er ja..hehe..det har han ikke fått lov til, for å si det sånn..hehe», svarer jeg mens skammen brenner i kinnene mine. «Han får bare sitte og vente på en stol, vi kommer og henter. Han får ikke leke eller spille».
Les også: Verdens verste ferie
Ubehagelig følelse
Det utøves silent treatment i bilen hjem fra Iver, etterfulgt av en lang moralpreken med leie voksenstemmer og alvorstyngede tryner.
Nei, han hadde ikke tenkt på at han kunne gå seg vill eller at vi ville blir redde for ham. Jo, han visste at han brøt reglene, men han hadde bare så lyst til å spille Sonic Forces. Og ja, han lover at han aldri skal stikke av igjen uten å gi beskjed.
Likevel sitter jeg igjen med en ubehagelig følelse av maktesløshet og bekymring. Gutten brøt alle definerte regler og gikk halvannen kilometer alene for en skjerm-dose til.
Og om kort tid vil han beherske det digitale universet langt bedre enn meg, men uten den samme livserfaringen som jeg besitter. Og kanskje vil jeg ikke engang forstå de problemstillingene og utfordringene han møter. Det blir som å sende barnet sitt ut i jungelen når man selv er oppvokst i skogen.
Muligens er dette en realitet som jeg bare må akseptere og forsøke så godt jeg kan å følge med og sette grenser. Jeg bare kjenner at jeg savner meitemark og kongledyr.
