fødselslegen
Jeg er sykemeldt. Fastlegen har dratt i nødbremsen
Med en nesten sjalu tone spurte jeg psykologen min hvorfor barna mine har et bedre forhold til min kone enn meg. Etter en kort pause så hun på meg og sa: «Hun har jo hatt noe ikke du har hatt, hun har tid».
Jeg er sykemeldt. Fastlegen har dratt i nødbremsen slik at jeg skal stoppe opp, reflektere og lade batteriene.
Det høres enkelt ut, men for meg er dette noe helt nytt og nye ting kan både være slitsomme og skumle. Jeg må finne ut hvordan gjøre ingenting og noe samtidig, og for å få det til gjør jeg noe som har virket bra før, joggeskoene.
Og her løper jeg for å rense og lade hjernen og der mitt på gata roper en fremmed mann til meg; «Godt jobba!». Og med armene løftet i været som takk, blander tårene og svetten seg.
Jeg får annerkjennelsen selv for dette lille, men vanskelige som er mitt prosjekt om dagen, leve. «Godt jobba!»
Det viktigste i livet
Livet går fort og nå er jeg ganske så midt i livet. Jeg er 47, og har jeg flaks, har jeg levd halve livet. Jeg har jobbet som lege i 22 år, og om 22 år er jeg mest sannsynlig pensjonist.
Så nå mellom to jobber er jobben å reflektere litt mer om hva som er viktigst i livet og hvordan jeg skal leve det. Jeg har både sagt og skrevet tidligere at det viktigste er den familien jeg har skapt, min kone og mine fire døtre.
Det store spørsmålet er om jeg har levd opp til mitt eget ideal? Vel, jeg kan ikke svare et entydig ja på det. Først full jobb på sykehuset, med netter, helger og amputerte ferier.
I tillegg har jeg skrevet bøker, gjestet podkaster, deltatt i samfunnsdebatten og skrevet tekster som denne. Selv for en hardtarbeidende (tidligere) overskuddsperson har døgnet bare 24 timer.
Les også: Marcus (46) ble bestefar og tvillingpappa – samtidig
Tiden med barna
For å få hjelp til å finne en ny livsrytme har jeg begynt hos psykolog. Samtalene våre er ofte om forholdet mitt til barna. Det at tiden med barn går fort er en kjent floskel som ikke gjør den noe mindre sann.
Min eldste er ferdig russ i år og skal ut i verden over sommeren. Mine mellomste ligger bare 2 og 4 år etter. Så plutselig kjennes tiden knapp. Med en nesten sjalu tone spurte jeg psykologen min hvorfor barna mine har et bedre forhold til min kone enn meg. Etter en kort pause så hun på meg og sa: «Hun har jo hatt noe ikke du har hatt, hun har tid». Tid-, den satt.
Tidligere har jeg ledd av kona som har ligget på sofaen og sett på «Meet the Kardashians» med tenåringene og «Fra Bølle til bestevenn» med den yngste. Nå skjønner jeg at det hun gjør er en investering som gir bedre avkastning enn all min ekstrajobbing.
Så godt som rensket for stress har hun vært til stede for barna og på deres premisser. Jeg på min side har stort sett presset dem inn i mine. I tillegg har mitt selvvalgte travle liv ført til en sliten og irritabel pappa som igjen øker avstanden. Nå gjør jeg alt jeg kan for å minske den.
Med god hjelp fra fastlegen, psykologen, kona, badstue på Sukkerbiten og joggeskoene mine kjenner jeg nå at jeg har et lavere stressnivå. Jeg kan faktisk ta en kopp te med tenåringene når de kommer hjem, lage matpakker og følge yngstejenta til hip hop.
Eller for å si det enklere, det jeg gir meg selv og mine nærmeste er noe så enkelt som tid og tid er kanskje den beste kapitalen vi har.
Les også: (+) Hjemme var min nye samboer snill og oppmerksom. Jeg trodde jeg hadde gjort et kupp …
Kapittel to i arbeidslivet
Når denne sykemeldingen slutter og kapittel to i arbeidslivet starter, vet jeg nå mye mer om hva som blir det viktigste. Det er å fokusere på de som gjelder og si mye mer nei til det andre. Hvis jeg sier nei til å holde et foredrag, kan noen bli skuffet, men skuffelsen er kortvarig. Sier jeg nei i lengden til barna mine, kan skuffelsen vare.
Så på slutten av dagen, etter en vellykket joggetur og kjøring til hiphop, har jeg både sett en episode av «Bølle til bestevenn» med kona og yngstejenta og «binget» to episoder av Masterchef Australia med den eldste og kjæresten hennes.
Som tenåringer flest er hun på nettet og ser på noen støvletter samtidig. «Pappa, kan du kjøpe disse til meg?!» «Nei», svarer jeg, «...men du får dem sikkert hvis vi krangler en dag og jeg får dårlig samvittighet. «Da får jeg dem aldri, vi har jo nesten slutta!» Den setningen har jeg ventet lenge på og jobbet hardt for.
Dette har virkelig vært en de mest vellykkede arbeidsdagene jeg har hatt på lenge. Godt jobba!
