Relasjoner med barn
Ordene fra datteren fikk faren til å skvette: «Du er en sinnamann! Jeg blir redd»
Vil du være en trygg forelder som evner å være mentalt nær barnet, både når det går opp og ned i livet? Da trenger du å starte med deg selv, skriver Kjersti Salvesen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Sandra (4) hadde ligget og vridd seg i sengen i over en time. Hun hadde spurt faren etter drikke, mer kveldsmat, favorittbamsen, lys på rommet …
Sandra hadde vondt i magen – og i benet. Det var rett og slett ikke mulig å sove!
Faren var sliten og lei. Han hadde hatt en krevende start på jobben etter juleferien.
Ettermiddagen hadde vært slitsom: Jobbtelefoner, en samboer som jobbet turnus – og barn som lengtet etter jul og alt det ferien hadde bydd på i form av langsom tid med familie, god mat og senere leggetid.
Kjersti Salvesen har jobbet som foreldrelivs- og relasjonsjournalist i over 20 år, og har skrevet flere bøker, blant annet om relasjoner med barn. Er utdannet journalist, har senere studert kommunikasjon og samfunnskontakt.
Har snart fullført en treårig EQ-terapeututdannelse ved EQ Institute i Oslo, som er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Kjersti bor i Asker utenfor Oslo og har tre barn og ett bonusbarn.
Sinnamann
«NÅ MÅÅÅÅÅ DU SOVE!» brølte faren da Sandra sto i døråpningen til loftsstuen – igjen. Han tok henne bestemt i armen og førte henne inn på rommet. Sandra begynte å gråte.
«Du er en sinnamann!» hulket hun.
«Men væææær så snill! Kan du ikke bare sove nå?» sa faren oppgitt.
«Jeg blir redd når du er sint», svarte Sandra.
Faren skvatt da hun sa det.
Sandra så på ham og spurte hva han tenkte på.
«Jeg tenker på at jeg noen ganger blir altfor sint,» svarte han.
«Kan du ikke bare slutte med det, da?» spurte hun, tok farens hånd og lukket øynene.
Han ble sittende og se på henne, og hørte snart lyden av rolig, sovende pust.
Kjenner det fortsatt i magen
I en samtale med Sandras pappa fortalte han meg at når barna trigger ham tilstrekkelig, reagerer han ved å bli sint.
Når han er sliten og litt på felgen en mørk januardag i tillegg, skal det enda mindre til. Datteren hadde satt ord på det, og han tenkte at han var glad hun turte.
Hans egen far kunne bli veldig sint, og som liten ville han aldri våget å si ifra til ham. Han kunne fortsatt kjenne det i magen når han tenkte på hvor redd han var for faren sin i barndommen.
Barndommen varer i generasjoner
«Barndommen varer i generasjoner» er tittelen på en bok skrevet av sosionom og forsker Kari Killén.
Nylig laget hun også en podkast med samme navn i samarbeid med Inga Marte Thorkildsen, tidligere barne-, familie-, likestillings- og inkluderingsminister.
Som journalist har jeg fått mulighet til å intervjue Kari Killén flere ganger. Av henne har jeg lært at vi tar med oss oppfatningen av hvordan forholdet mellom barn og foreldre skal være gjennom det vi selv lærte i barndommen.
Barnet knytter seg til foreldrene sine uavhengig av hvordan hun/han/hen blir behandlet.
Ifølge Killén utvikler barn noen indre arbeidsmodeller de første leveårene.
Disse modellene er som «inngraverte plater» i oss mennesker: En ubevisst indre oppfatning, som forteller oss hvordan barn skal være barn – og hvordan foreldre skal være foreldre, samt hvordan forholdet mellom dem skal være.
Les også (+): Det skulle bli fantastisk å starte familie, tenkte jeg. Så kom hverdagen
Bearbeide vonde erfaringer
De indre arbeidsmodellene vi dannet som barn kan bli krevende når vi blir foreldre – hvis vi ikke selv fikk det vi trengte som barn.
For når vi blir foreldre, er det de indre arbeidsmodellene som styrer oss, slik faren til Sandra fortalte.
Ifølge Killén er det mulig å kvitte seg med uheldige arbeidsmodeller, men det er ikke gjort over natten.
Skal vi justere de indre arbeidsmodellene, kreves det at vi er villige til å jobbe med personlig utvikling. Vi trenger å rette fokus innover i oss selv og bearbeide vonde erfaringer for å kunne bryte gamle mønstre.
Vil du være en trygg forelder som evner å være mentalt nær barnet, både når det går opp og ned i livet, trenger du å starte med deg selv.
For å se et barn, sånn som barnet er, må vi nemlig kunne se oss selv. Det skjer noe med oss foreldre når vi blir klar over våre egne følelser og reaksjonsmønstre.
Jo mer kontakt vi har med oss selv, desto nærere kontakt vil vi oppleve å få med barna våre.
Les også: – Mange foreldre «duller og daller» for mye med barna sine
Hvordan er det for deg?
Kan du bli veldig sint grunnet en spesiell adferd hos barn? Er det noe ved et barn som skaper en gnagende irritasjon i deg, eller gjør deg redd? Blir du unnvikende i møte med en spesiell adferd? Skammer du deg over et barn?
Det har vært vanlig å tenke at de følelsene barnet vekker i oss, først og fremst handler om barnet. I dag vet vi at det handler ganske mye om den voksne selv.
På samme måte som jeg er opptatt av å se på hva som ligger bak barns negative adferd, trenger vi voksne å være nysgjerrige på hva som ligger bak reaksjonene våre.
