Barnehagepedagogen
Når man dør, sover man faktisk ikke
De fleste barn vil oppleve at noen av deres nære dør. Hvordan bør vi voksne snakke med barna om sorgen?
– Sover Bestefar?
Bestefar lå i den hvite kista. Rundt var det mange voksne, kledd i svart, og noen gråt nedi hvite lommetørklær.
Jeg satt på armen til en av de voksne.
«Ja», sa hun.
Det var nok det mange tenkte at var det rette å svare barna. Bestefar sover.
Jeg var fire år. Bestefar døde fire dager etter bursdagsfeiringen min, som han også hadde vært med på. Han var bare 63 år og hadde nettopp blitt pensjonist.
Han var en mine nære. Han lekte og snakket med meg der jeg lå i gips som baby for å rette opp hofteleddsdysplasien.
Jeg lekte frisør på ham med smørbrødklypa som saks og Bestemors toppfylte grønne «dynke stryke tøy-flaske» så vannet rant i strie strømmer ned nakken hans, og han satt med meg på fanget ved nellikbedet han var så stolt av, og forklarte og fortalte.
Nå lå han helt stille i en hvit kasse, med lukkede øyne, i lang, hvit kjole.
Ingen fortalte noe
Det neste tapet jeg opplevde var da Tulli, den snille, tålmodige hunden på nabogården til Bestemor og Bestefar, døde. Hun kom alltid logrende opp bakken da vi var på besøk hos dem.
Tulli og jeg var sammen om mye.
Hun var den typen hund som passet på. Hun var med på raking av høstløvet, å se på barne-TV liggende på fanget mitt i snurrestolen, og jeg husker følelsen av snuten hennes i hånda mi.
Plutselig en dag kom hun ikke ruslende, og jeg forsto det vel egentlig aldri.
Jeg er ikke sikker på om jeg fikk noen forklaring på hvor hun var heller.
Inntil den kvelden jeg lå i senga, drøye sju år gammel, og jeg brått brast ut i strigråt, hadde jeg på en måte ikke fordøyet tapene. Tulli ville ikke komme tilbake. Ei heller Bestefar.
For når man dør, sover man faktisk ikke.
Les også: Den lille gutten likte ikke å klemme. Men én dag så den barnehageansatte at han var trist i øynene
Mange former for sorg
Sorg er en naturlig reaksjon på et tap av noe eller noen som betyr mye for oss. På det viset går også sorg og savn hånd i hånd.
Det finnes like mange måter å håndtere og uttrykke sorg på, som det finnes mennesker i verden.
Av uttrykksformer kan nevnes de voldsomme hvor man raser og kaster, kanskje slår og dytter. De hvor man skriker og gråter så tårene spruter.
Så er det de stille tårene som bare sildrer. Men hvor gråten på innsiden er som en elv dobbelt så stri, dobbelt så kraftfull.
Og noen gråter bare inni seg. De biter gråten i seg, stenger den helt inne. Kanskje med et smil klistret på.
Les også: «Jeg banner kanskje i kjerka når jeg slår et slag for følgende i barnas egentid»
Mindre erfaring
Barn sørger på lik linje som andre. Den vesentlige forskjellen ligger i mengden erfaring.
Voksne har opplevd nære og kjære gå bort, flytting og oppbrudd fra steder og folk, samlivsbrudd. Vi har stått i et utall situasjoner som vi har måttet bryne oss følelsesmessig på.
Når en voksen, forelder eller ei, har denne bagasjen, stiller man rustet til å være kartet som viser barna veien gjennom busk og kratt.
Det aller viktigste er at barn MÅ få forklaringer. Tydelige og enkle sådanne. Ikke sånt «gå rundt grøten»-visvas.
Barnas reaksjoner og sorgprosesser skal anerkjennes og bekreftes. Det er godt å bli sett der man er for slik man faktisk har det.
Jeg har hatt mange samtaler og stunder med barn i sorg. Det er en del av virket mitt, det også. Å støtte og trygge i vanskelige tider.
Når jeg ser ting gnage, er det helt naturlig å starte en samtale; «går det bra med deg? Jeg synes det ser ut som du er litt lei deg».
Så fortsette å nøste om barnet åpner for det: «Oldemor er død».
«Ja, da forstår jeg hvorfor du ser lei deg ut. Tenker du mye på henne»?
Og om barnet vil snakke og fortelle om oldemor flere ganger, så får han eller hun det.
Viktig huskeregel: Si aldri «det går bra»! Det vet vel ikke du noe om? Sannsynligheten er at det går dritt.
La barnet eie følelsen, og du skal være der. For å lytte, svare på spørsmål. Sitte ved siden av, kanskje holde rundt.
Så å si alle barn jeg har hatt på avdelingene mine opplever dødsfall, tap av kjente og kjære, i løpet av barnehagetiden sin.
Et av barna hadde mistet morfaren sin. Da jeg spurte jenta om hvordan det gikk med henne og om det var litt bedre, svarte hun: «Jeg savner ham masse, men han er inni hodet mitt hele tiden».
Les også (+): Jeg jobber i barnehage og får venneforespørsel fra foreldre i barnehagen. Hva bør jeg svare?
Husk å ta bilder
Når man sørger og savner kan det dukke opp en redsel for å glemme. Glemme ansiktet, øynene, smilet.
Ta bilder av barnets hverdag og liv som også innbefatter de menneskene som er en del av det.
Å se tilbake i fotoalbum kan være godt og tryggende.
De der fotoalbumgreiene gnager for øvrig litt på samvittigheten min. Derfor er jeg så takknemlig for at moren min lager flerbindsalbum til barnebarna sine.
Familien går i stykker
Samlivsbrudd/skilsmisse medfører også stor sorg. Det sidestilles med dødsfall, og kan ta flere år å bearbeide.
Barna opplever at familien går i stykker, at ett hjem blir til to, at det vante, trygge er ødelagt.
Noen må også flytte vekk fra resten av familien og vennene sine. Da blir det savn oppå savn, og sorg oppå sorg oppå sorg.
Barn takler også dette forskjellig. Noen snakker og snakker seg ut av sorgen, andre stenger den inne. Noen strever så fælt at de må få hjelp av fagfolk. Det kan bli mange knuter i en kropp og i et hjerte.
Tungt for hjertet
Å savne er sårt. Å ha et sterkt savn kan føles som noe tungt som hviler rundt hjertet.
Når jeg skal forklare barna hva det betyr å savne noen og hvorfor man savner, sier jeg det slik: Å savne noen kan være å ville være sammen med dem når de ikke er sammen med deg.
Og når du savner noen betyr det også at du er veldig glad i dem. Det går an å savne mennesker som lever og mennesker som er døde.
Og da forstår de.
Les også: Den lille gutten strålte: – Når jeg blir stor, er jeg jente
Plaster er omsorg
Begrepet «å savne» kan være enkelt å forklare, selv om det er vanskelig og vondt å savne veldig.
Sorg er ikke noe man overkommer – man lærer seg å leve med det. Og barn må lære seg å leve med det sammen med voksne som vet hvordan man gjør det.
Det blir det samme som plaster. Ikke sånne kjedelige, men slike med Paw Patrol, enhjørninger eller dinosaurer på.
Det er ikke alle sår som kan ses med det blotte øye eller som blør, men plaster hjelper uansett. Plaster er omsorg.
