barnehagepedagogen
«Jeg hadde innmari lyst til å gi vedkommende en finger i øyet»
Du skal aldri grue deg til utviklingssamtalen i barnehagen, skriver barnehagepedagog Ragnhild Finstad Eikås. Som mor har hun selv erfart hvordan samtalen ikke bør utføres.
Hva er det flotteste ved barnet ditt? Utviklingssamtalen i barnehagen min starter alltid slik.
«Det flotteste» er egentlig litt snaut. «Alt det flotte», pleier jeg å legge til. Kom med alt!
Forventningene til samtalen er mange. Utfall av samtaler likeså. Samtaledeltagerne kan gå ut med en klump i magen eller fornøyde og lettede, svevende på rosa skyer.
Fokuset for enhver samtale, uavhengig av om den er av positiv eller vrien art, er at den er til barnets beste. Glem aldri dette!
Et ønske jeg har, og sikkert flere pedagoger med meg, er at begge foreldre, der det er mulig, kan være med på samtalen. Det er noe med det å oppleve dere sammen. Observere dynamikk, hvordan man spiller på hverandre.
Når begge foreldrene kan være til stede i samtalen, kommer alle sider ved saker fram og det kan bli gode, konstruktive diskusjoner – til det beste for barnet. Ved å observere dere sammen, kan vi også få et innblikk i barnets opplevelse av samspillet dere imellom.
Les også: Hyller barnehageansatte: – Ikke bare håndterer de barna, men foreldrene også
Du trenger ikke grue deg
Det er noen elementer som er viktige når jeg har samtaler:
En kopp kaffe eller te. Hvorfor? Drikken varmer, og så er det trygt å ha noe i hendene.
Et glass med vann er også kjekt å servere.
Og så må Kleenexboksen uttrykkelig nevnes. Eller snørrpapir, som jeg kaller det.
Så det er sagt: Regel nummer én: Samtalen skal ALLTID innledes med positive ting. Og nummer to: Du skal ALDRI kun få negative tilbakemeldinger om barnet ditt
Du skal ikke behøve å grue deg til samtalene i barnehagen. Se på det som muligheten til å få informasjon om barnet ditt sin hverdag, still spørsmål og gi tilbakemelding om du har noe på hjertet.
Pedagogen skal være takknemlig for å få informasjon, spørsmål og synspunkter fra dere. Slik kan praksisen opprettholdes eller endres ved behov.
Les også (+): Hva tenker barnehageansatte når jeg henter barnet sent?
To vanskelige samtaler
Som mor til to barn på 13 og 18 år, har jeg vært på utallige samtaler. Og det er to som utmerker seg som svært lite konstruktive.
I den første, datteren vår var 4 ½-5 år, fikk vi opplyst at hun daglig ble tatt ut av avdelingen for å delta i barnehagens arbeid med barn med spesielle behov.
«Hun er en så god ressurs å ha på avdelingen. Og så er NN så glad i henne og de er så gode venner. Og så sier hun jo alltid ja».
Hyggelig det, men hvordan ble det med leken til jenta vår og hennes samspill med resten av barnegruppa når hun jevnlig ble tatt ut? Og vi var ikke blitt informert engang.
Du kan nok gjette svaret vi ga: «Nei. Det skal hun ikke. Den type aktivitet skal hun ikke være deltager i så ofte som nå».
Det ble heldigvis lyttet til.
Les også (+): Hvordan holder jeg frukten frisk i matpakken?
Sjokoladepålegg og lapper
Ved den andre samtalen var hun knappe seks år og gikk sitt siste år, nå i en annen barnehage. Det var første samtale med pedagogisk leder:
«De andre barna bemerker at hun har sjokoladepålegg på brødskiva».
Avdelingen hadde turdag en dag i uken, og det var med to matbokser denne dagen, hvorav én på selve turen. Det var oppi den det var en skive med det djevelske sjokoladepålegget (som for øvrig var både fritt for fælt fett og grimt gluten, det var økologisk og laktosefritt. Vi hadde nemlig en av de ungene der).
Og skrekk og gru, hun hadde også av og til lapper i matboksen! Pipen fikk en annen lyd da jeg fortalte at de var laget av sunne saker som cottage cheese, chiafrø og havregryn.
«Hun orker ikke å løpe rundt med de andre barna. Hun må sette seg ned og sier hun er sliten og må hvile,» fikk jeg høre.
Jeg hadde innmari lyst til å gi vedkommende en finger i øyet.
Mangel på respekt
Da vi kom hjem fra barnehagen, spurte jeg jenta vår om hvorfor hun ble så sliten når hun løp rundt med de andre.
«De voksne sier at jeg må ha på meg fleece selv om jeg er varm. De sier alltid at jeg må ha på mer klær enn jeg vil.»
Da var det jo ikke rart ungen ikke orket å løpe! Snakk om mangel på respekt for de små personenes medbestemmelse.
Forresten: «Finger i øyet»-metoden bør nok på generell basis droppes. Det skaper bare dårlig stemning – og vondt i øyet. Jeg snakker av erfaring, etter at treåringen ikke ville pusse tenner og stakk fingeren i øyet på mamma.
Les også (+): Hva er de mest upraktiske klærne i barnehagen?
Vi blir glade i dem
Det er med disse to samtalene i minnet jeg bygger opp samtalene jeg selv har som pedagog med foreldrene til barna «mine».
Det er nemlig slik at barna deres blir litt våre. Vi er sammen med dem mange, mange timer hver uke og vi blir glade i dem. Vi er med på deres «ups and downs». Glidelåser og bleieslutt, lek som blomstrer, gleder og sorger. Vi er med dem i å leve livet.
Et lurt trekk før samtalen, er forresten å be om et referat. Dette er en trygghet for både barnehagen og foreldrene på at ting ble tatt opp. Til barnets beste.
Når dere nå har lest om våre egne foreldresamtaler, kommer det sikkert ikke som noen stor overraskelse at vi ikke fikk tilbud om kaffe eller vann.
Ei heller snørrpapir.
