BARN OG FØLELSER
La oss snakke om generasjon «Det der er ingenting å grine for»
Det er skremmende at det jobber pedagoger og andre rundt barn som fortsatt tillater seg å fortelle barn at det de føler ikke er reellt, skriver barnehagepedagog Anette Bekkelund-Nilsen.
Dette er et debattinnlegg som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert i Barnehage.no, men er gjengitt med tillatelse.
La oss snakke om generasjon «slutt å surv». Eller hva med generasjon «Det der er ingenting å grine for».
Det er mulig jeg støter, nettopp, en hel generasjon ved å kalle de for dette, men de som virkelig blir støtt er jo faktisk barna. Jeg tror på at besteforeldre, onkler, tanter, foreldre, barnehageansatte, lærere og alle andre har en intensjon som er god.
Men noen ganger kan det være lurt å gå bort fra «slik ble jeg oppdratt, og det ble folk av meg også» til å kjenne litt etter; «-Var det en god følelse da jeg som liten slo meg da jeg falt av huska og gråt, men ble møtt med; «-Reis deg opp igjen; det der er ingenting å surve for»!?
Overpedagogisk?
Selv har jeg en tendens til å overtenke. Hver kveld tenker jeg på jobben min med barn, og det florerer at tanker om ulike temaer som omhandler det pedagogiske arbeidet. En dag begynte jeg å skrive på Instagram og Facebook, og la ut noen tanker jeg hadde.
Jeg kalte storyene mine for «Anettes Overpedagogiske Hjørne», men fant fort ut av at det ikke var så overdrevent likevel; det tikket nemlig inn tilbakemeldinger om hvor enige folk var, og at det er skremmende at det jobber pedagoger og andre rundt barn som fortsatt tillater seg å fortelle barn at det de føler ikke er reelt.
Jeg vil gjerne påpeke at jeg selv ikke har barn, og at man helt sikkert ikke greier å være like fordømt pedagogisk som forelder. Jeg er heller ikke noe supermenneske, og er langt ifra perfekt.
Men jeg jobber med barn, og jeg jobber daglig med disse fantastiske menneskene som hele tiden søker anerkjennelse og kjærlighet. Og om jeg viser at de følelsene som oppstår ikke er greie å ha, da er jeg med på å skape enda en generasjon «slutt å surv», og jeg forsømmer de viktigste menneskene vi har.
Jeg skal ikke snakke så mye om den generasjonen i seg selv, men heller om å fortelle et barn at «-det der er ingenting å grine for».
Selvfølgelig er det noe å grine for om barnet griner; du kan ikke bestemme hva et annet menneske kan grine for eller ikke!
Ok å vise følelser
Tenk om jeg skulle sagt til deg at den fotballkampen Manchester United tapte ikke va noe å grine for. Tenk om jeg skulle sagt til deg at det er bare tull å grine når favorittkarakteren din dør i serien du streamer på Netflix.
Tenk om jeg skulle ledd når du reagerer ved å bli fortvilet, sint og oppgitt når du oppdager den digre ripa på bildøra di. Eller tenk om jeg skulle bedt deg om å skjerpe deg når du er lei deg for noe. Og tenk om jeg hadde møtt deg med et digert smil om munnen, og ledd det bort om du kom gråtende imot meg fordi kjæresten din har forlatt deg.
Jeg regner med at du, i likhet med barn, vil bli møtt med anerkjennelse, empati og speiling. Om min venninne hadde avledet mine følelser ved å smile, ledd og sagt at «-nå går det bra», «-det der er ingenting å være lei seg for», så hadde jeg blitt enda mer lei meg. Men hadde hun møtt meg med varme, med en mimikk og kroppsspråk som speilet mitt triste uttrykk, og med et påfølgende «-nå ser jeg at du er lei deg, og det forstår jeg at du er» hadde skuldrene mine senket seg og jeg hadde greid å takle det bedre.
Jeg hadde også, senere, turt å formidle følelser fordi jeg hadde blitt møtt med forståelse tidligere. For barn er det jo sånn også; det vil være lettere å forstå sine egne følelser, og at det er helt ok å vise de.
Les også: Den lille gutten likte ikke å klemme. Men én dag så den barnehageansatte at han var trist i øynene
Menneskesyn eller barnesyn
Jeg er svært opptatt av å snakke om «menneskesyn» istedenfor «barnesyn». Erfaringsmessig vil det være lettere å behandle barn med samme respekt som voksne om vi ikke skiller det (selv om vi selvfølgelig modererer oss i samhandling med barn).
Det er viktig for meg i min daglige jobb å hele tiden reflektere over hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og over om jeg hadde vist samme atferd ovenfor en voksen. Jeg hadde aldri himlet med øynene, aldri bedt de om å stoppe å gråte, aldri sagt at nå er det nok grining, aldri sagt at det er helt feil å føle det sånn, til en kollega som var lei seg. Og da gjør det meg sint når jeg hører om folk i arbeid med barn faktisk får seg til å misbruke den makten vi har som voksenpersoner i barns følelsesliv.
Jeg har mange ganger blitt møtt med: «-Herregud som vi skal sy puter under armene på ungene nå om dagen». Vel, barn blir ikke robuste ved å latterliggjøres og bli fortalt at det de føler er feil. For det er nettopp det du sier når du ikke anerkjenner; at det er feil å føle det sånn. Du krenker også barnet.
Sy puter?
Barn blir robuste av å anerkjennes for den de er, for det de føler, tenker og gjør. Og det må vi gjøre helt fra starten av. Vi må fortelle barn som ikke har verbalspråket på plass enda at jeg hører at du er lei deg, og det var vondt da du falt på rumpa.
La barnet få gråte deg våt på skulderen, og anerkjenn med hele deg, via kropp og inntoning, og de lærer å sette ord på følelsene sine. De blir robuste mennesker som våger å søke hjelp fra medmennesker og profesjonelle i helsesystemet når ting blir vanskelig.
De slipper kanskje å sitte alene med vonde tanker som spiser de levende fordi man har blitt fortalt at det er feil å føle noe som man ikke engang kan noe for at de føler. Nei, vi skal ikke «sy puter under armene» på barna, men jammen skal vi veilede på grusete og humpete veier i livet, slik at de kan få verktøy til å takle å gå disse veiene.
