barnehagepedagogen
Den lille gutten likte ikke å klemme. Men én dag så den barnehageansatte at han var trist i øynene
Hvor nær kan du stå inntil andre før det blir ukomfortabelt? Det er viktig å finne sine egne grenser, og barna i barnehagen lærer tidlig å si fra.
«NEEEEIIIIII»!
Treåringen roper høyt og viser stopptegnet med hånda. Hun viser med ansiktet og hele kroppen sin at dette liker hun absolutt ikke.
Et av de jevngamle barna skulle til å dytte henne. Og hun gjorde som hun hadde lært i barnehagen, og av mamma og pappa. Hun gjorde motstand. Markerte og forsvarte seg noe så realt.
Og det stoppet det som var i ferd med å skje.
Jeg ble så imponert. For å si så tydelig fra, og stå i det med hele sitt tre år gamle vesen, er modig og selvsikkert.
Spør om lov
Alle mennesker har sine grenser – barn som voksne.
Jeg gir for eksempel aldri klem til barna uten å spørre dem først. Barna jeg er med er så trygge at de sier «nei» til meg hvis de ikke vil ha en klem. Men det blir oftere til at de har lyst på. For barna vet at de ikke behøver å spørre meg.
Den eneste lille regelen er at jeg må se dem før de klemmer meg. Det har nemlig hendt at de kommer løpende både forfra og bakfra, og hopper rundt halsen og på ryggen min når jeg sitter på huk.
Ganske ubehagelig å deise bakover med to-tre femåringer under og over seg. I hvert fall når vi krønsjer hverandres neser og ører. Og ødelegger sveisen …
Jeg har forresten også regelen om at ingen får kile meg. Det gjør vondt, og jeg får nesten panikk. Og det respekteres av ungene.
Alle har sine grenser.
Les også: Idet jeg er i ferd med å gi opp, går plutselig utgangsdøren opp
Viktige grenser
Hva handler grenser om?
Jo; om å la andre få vite hva du trenger og ikke trenger, hva du vil og ikke vil.
Og det med å komme fysisk nær. Hvor langt innpå er komfortabelt? Å kunne etablere ulike typer personlige grenser er viktig for å beskytte det personlige rommet vårt og bygge identiteten vår.
Nøkkelordet er RESPEKT. Stopp! Nei! Hit, men ikke lenger. Og dette sagt med både ord, mimikk og kroppsspråk.
Helt siden jeg første gang hørte begrepet «grenser», så jeg det for meg som en rockering hvor jeg sto midt inni. Polkagrisringen. Den med hvitt og rødt snurremønster, vet dere.
Jeg forestilte meg at jeg sto i midten og tenkte hvor tett innpå ringen det var greit at noen kom. Intimgrensen, min egen sfære.
En kollega og jeg testet det ut her forleden. Med rockering på gulvet.
Vi erfarte at begge hadde samme følelse; nemlig at standard rockeringstørrelse er for liten for oss. Når vi sto inntil hverandres rockering, var vi rett og slett FOR tett på hverandre.
Kollegaen min testet det så ut med de eldste i barnehagen. For enkelte av barna var rockeringen for liten. Noen rygget til den andre siden av ringen når noen kom helt innpå ringen foran dem.
Utrolig interessant!
At visualiseringen artet seg likt for noen av barna som for oss to voksne.
Den synlige rocke-grensen. Konkrete bilder, inne i hodet, kan være til stor hjelp.
Hvor tett innpå er det ok at voksne og andre barn kommer uten at de spør, før du sier og viser «Stopp!!»?
Polkagrisringen sier det for meg, og jeg håper at barna husker hva de følte de gangene de prøvde rockeringen selv.
Les også (+): Hva er de mest upraktiske klærne i barnehagen?
Klemmestund
Det var en gutt på avdelingen min for noen år tilbake som var kosete av seg, men i all hemmelighet. Han spurte ikke om å få klemmer av oss voksne i barnehagen, og han ville på en måte ikke ha noen heller.
Men én dag, i samlingsstunden, la jeg merke til at han så litt trist ut i øynene.
Jeg trillet bort til ham på pedagogkrakken, og forklarte hva jeg så og spurte så om han hadde lyst på en klem.
Og han sa «ja».
Det var et ordentlig modig svar fra en gutt som ikke var frampå når det gjaldt fysisk kontakt.
En klem er nemlig en intim handling. Å holde og bli holdt rundt.
Gutten reiste seg og tok rundt meg. Sånn ordentlig. Rundt nakken min og med armene mine rundt seg. Den klemmen varte lenge.
«Det var godt», sa han etter en stund.
Da jeg spurte om det var noen andre som hadde lyst på klem (jeg tok for gitt at ordet «urettferdig» runget i hjernene til flertallet av de 17 som ikke hadde fått), kom hele gjengen stormende.
Jeg måtte hive etter pusten og ble rimelig svett i nakken. Det var et overveldende øyeblikk.
Den dagen ble klemmesamlingsstunden skapt. Det hendte at vi hadde slike samlingsstunder etter det. Ut det barnehageåret hvor gutten skulle begynne på skolen.
Les også (+): Foreldretabben «alle» gjør: – Det gir ikke mening for barnet
Respekter intimsfæren
Jeg har i ettertid tenkt at rockeringen til denne gutten må ha vært stor. At hans personlige rom var stort. Og at det krevde både tid, og inderlig og jevn oppbygging av relasjonen til ham, for å fortjene både tilliten og respekten hans.
Kjernen var dog at vi aller mest måtte se ham for den han er. Og slik skal det være i samhandling med alle barn.
Tråkket man over rockeringen hans for tidlig og uten tillatelse, ville ringens evne til å rocke kanskje ha forgått.
P.S. Har du funnet fram rockeringen din?
