BEsteforeldres råd
Svigermors erfaring eller egen intuisjon?
Noen besteforeldre har sterke meninger om hvordan vi skal være som foreldre. Hvor mye bør vi høre på dem?
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Navnene i denne saken er fiktive for å sikre anonymitet.
Jeg snakker stadig med foreldre som synes det er vanskelig å vite i hvor stor grad de skal lytte til velmente råd fra egne foreldre og svigerforeldre.
Her er noen refleksjoner fra meg som EQ-terapeut.
– Barn kan ikke få det som de vil!
Nylig pratet jeg med en kvinne i midten av 30-årene, Line, som nettopp var blitt mamma for første gang.
Sønnen August gråt mye. Mer enn gjennomsnittet, hadde helsesykepleieren sagt.
Ofte kjente Line et slags sug i brystet, som om gråten berørte henne fysisk, og intuitivt tok hun babyen inntil seg.
En formiddag August nettopp hadde sovnet i vuggen i stuen, kom farmoren på besøk. Hun foreslo å rydde og vaske kjøkkenet mens August sov. Der var det rimelig kaotisk, så Line var takknemlig for hjelp.
De hadde så vidt startet da August begynte å gråte. Da Line la fra seg vaskekluten, satte svigermoren blikket i henne. Hun sa at August kom til å roe seg og at Line trengte å markere litt avstand.
Kjersti Salvesen har jobbet som foreldrelivs- og relasjonsjournalist i over 20 år, og har skrevet flere bøker, blant annet om relasjoner med barn. Er utdannet journalist, har senere studert kommunikasjon og samfunnskontakt.
Har snart fullført en treårig EQ-terapeututdannelse ved EQ Institute i Oslo, som er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Kjersti bor i Asker utenfor Oslo og har tre barn og ett bonusbarn.
Line mente han trengte å være inntil henne.
«Nei, nei. La ham ligge litt alene», fastslo svigermoren.
«Han vil ikke være alene når han gråter», svarte moren.
«Vil, nei. Det er noe annet. Barn kan ikke alltid få det som de vil. Da ville familielivet blitt veldig kaotisk», argumenterte svigermoren.
Les også: En bitteliten hyllest til alle besteforeldre, der ord ikke strekker til
Hadde svigermoren rett?
Nå gråt August voldsomt. Line ble stående mellom ham og svigermoren.
Det føltes riktig å gå bort til babyen, men svigermoren hadde jo oppdratt mannen hennes og tre barn til … Hadde hun rett?
«Du vil oppleve at barn gråter mye, Line! De gjør seg ofte vanskelige når de skal sove – og da kan det ta litt tid», sa svigermoren.
«August er jo så liten … Han gjør seg vel ikke akkurat vanskelig?» undret Line.
«Det jeg mener, er at barn trenger å lære at de ikke kan dirigere de voksne», svarte svigermoren.
Line opplevde ikke at hun lot seg dirigere, men at hun forsøkte å lese babyens signaler. Til slutt tok hun mot til seg og ignorerte svigermorens blikk.
Line løftet sønnen og la ham inntil brystet. August hikstet før han begynte å suge – og det gikk ikke lang tid før han sovnet ved brystet.
Representerer hvert sitt barnesyn
På mange måter representerer Line det nye barnesynet, mens svigermoren holder fast i det gamle synet, som var det mest utbredte da hun selv hadde små barn.
I korte trekk handler det nye barnesynet om at barn vil samarbeide med oss.
Dette barnesynet tar utgangspunkt i at de voksnes oppgave er å finne ut hva barnet forsøker å formidle, enten det har utviklet språk eller kommuniserer gjennom kroppsspråk, lyder og gråt, latter og ansiktsuttrykk.
Lydige barn
I generasjoner før oss har det vært vanlig å oppdra barn på en autoritær måte med mål om å få lydige barn.
I boken «Relasjoner med barn» skriver familie- og EQ-terapeut, barnehagelærer og spesialpedagog Herdis Palsdottir at den autoritære foreldrestilen går ut på å gi ordre og stille krav.
De som praktiserer det gamle barnesynet forventer at barn føyer seg og er lydige. Barna opplever kjærlighet fra foreldrene, men kjærligheten kommer med noen regler og krav, ifølge Palsdottir.
Foreldrene viser barna at de elsker dem når de oppfører seg på den måten de forventer.
Les også (+): Forholdet til besteforeldre: – Dette fører nesten alltid til konflikt
Misforstått kompliment
En trebarnsmor fortalte meg en historie som illustrerer dette. Hun fikk selv en autoritær oppdragelse som barn. Moren var autoritær, og relasjonen til barna bar preg av distanse.
En professor i pedagogikk som bodde like ved, sa at han syntes det var flott å se at hun hadde kustus på barna. Den gang ble hun stolt.
Men historien har en bakside: I ettertid har barna sagt at de ikke turte å være seg selv. De opplevde moren som rigid og ikke åpen for deres syn. Barna lukket seg for henne.
Først som voksne åpnet barna seg for moren. Da hadde hun gått i seg selv og utviklet seg som menneske. Barna opplevde henne som nærere og mer ydmyk enn før.
Etter å ha jobbet med relasjonene, har kvinnen et godt forhold til barna og barnebarna i dag.
Hun sier at hun skulle ønske hun visste det hun vet nå da barna var små: At for barn er det avgjørende å få dekket både de fysiske og emosjonelle behovene sine.
Les også: Blander besteforeldre seg for mye, eller kanskje for lite? Slik kan du ta opp saken
Se barna innenfra
Jeg er ikke i tvil om at vi trenger å kjenne etter hva som føles riktig: Riktig for barna våre – og riktig for oss som foreldre og mennesker.
Hverken egne foreldre, svigerforeldre, psykologer, terapeuter eller Google kan gi oss alle svar. Å ta imot innspill og synspunkter kan ofte være fint.
Når det er sagt: Det beste vi kan gjøre for barna våre, er å se dem innenfra: Se dem som mennesker, være nysgjerrig på hva som bor i dem og prøve å forstå adferden deres.
Og noe som er like viktig som å se barna innenfra, er å lære og se seg selv utenfra: Hva lar vi oss trigge av? Hvordan reagerer vi når vi blir trigget? Hva skjer med barna når vi er konfliktsky, sure, sinte …?
Når vi evner å se oss selv utenfra, kan vi utvikle oss og bli bedre foreldre og bedre mennesker.
