fØDSELEGE Thorbjørn Brook Steen

Den fødende kvinnen gråt fordi hun skammet seg. Nå har fødselslegen en klar beskjed

Ikke vær redd for å miste hodet, skriver fødselslege Thorbjørn Brook Steen i denne kommentaren.

<b>FØDSEL ER IKKE EN EKSAMEN: </b>Fødselslege Thorbjørn Brook Steen har sett fødende kvinner i øynene i snart et kvart århundre. Han har en oppfordring til alle.
FØDSEL ER IKKE EN EKSAMEN: Fødselslege Thorbjørn Brook Steen har sett fødende kvinner i øynene i snart et kvart århundre. Han har en oppfordring til alle. Foto: Anton Soggiu
Først publisert

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

På barselavdelingen gråter en mor stille.

Dette er stort sett en plass for glede, men det store følelser i sving her og barselstårer er gullstandarden.

Tårene er på mange måter en emosjonell renselse og et fall i hormonet progesteron bidrar til at de stille tårene kommer. Men jeg fornemmet denne morgenen at det var noe mer.

Det hadde vært en lang fødsel med epidural de siste timene og en sugekopp helt på slutten. Selv om jeg tror jeg viste svaret, spurte jeg om det hadde vært skummelt med sugekoppen og som forventet var det ikke det som var problemet.

Hun gråt fordi hun skammet seg over å ha trengt epidural og at hun ikke klarte å trykke ut babyen selv uten riestyrkende drypp og legehjelp.

For henne var dette en kroppslig eksamen kvinnen selv ikke følte hun hadde bestått.

I snart et kvart århundre har jeg sett fødende kvinner i øynene. Om de er lukket eller ikke slutter jeg ikke å bli imponert over kvinnens styrke. Alle de sugekoppene jeg har lagt er det en ting som er klart: dette er et samarbeid mellom meg og den fødende.

I en tidligere tekst skrev jeg et rungende unnskyld for at jeg i starten av karrieren min ødela for oxytocinstrømmen i fødselen, nå lurer jeg på om strømmen har gått de fødende litt til hodet.

For fødselen er ikke en eksamen i om en fødende er flink eller ikke med kraft og indre styrke produsere nok oksytocin og selv dytte adrenalinet bort. Det er et fantastisk samarbeidsprosjekt for å få barn trygt til denne verdenen.

På et punkt sluttet mange fødeavdelinger å holde egne fødselsforberedende kurs. Tullete økonomiske og administrative grunner gjorde at de fleste steder driftes av private. Meg inkludert. Jeg skriver bøker, sitter i podcaststudioer og skriver tekster som denne.

Kvinner er forskjellige og hvordan de ønsker å planlegge fødselen sin varierer stort. Noen er «happy-go-lucky» mens andre trenger å planlegge til den minste detalj. Slike planer hjelper jeg til å lage da mange har levde liv som må tas hensyn til i fødsel.

Da Johanna var fem år gammel, kom pappaen til barnehagen og sa «ha det bra»....
Pluss ikon
Da Johanna var fem år gammel, kom pappaen til barnehagen og sa «ha det bra». Så var han borte

Trenden nå for mange er som kvinnen jeg besøkte på barsel denne morgenen at de føler de selv er ansvarlig for hvordan fødselen blir.

I tomrommet etter det offentlige fødselforberedenes kurs er det nå mange kurs som skal lære de gravide å tro på seg selv og sin egen kraft. Selv om jeg av hele mitt hjerte støtter opp under nettopp det å tenke at det indre oksytocinet er kroppens beste redskap for en vellykket fødsel, er det dessverre blitt slik at mange fødenes forventninger til seg selv ofte blir for store og dermed kan føre til en følelse av mislykkethet hvis ikke det går etter planen.

Er det noen som skal opp til eksamen i fødsel er det oss og ikke du som skal føde!

Jeg vet at både bøkene og kursene om naturlig og smertefri fødsel også forteller den gravide kvinnen og hennes partner at «alt kan skje».

Likevel har jeg møtt så mange kvinner som denne kvinnen på barsel som kjenner på at de og hodet deres feilet. Med høye forventninger til seg selv, blir fallhøyden desto større.

På barsel hadde heller ikke melken kommet. Den lange fødselen hadde bidratt til at blødningen ble større enn vanlig. Stor blødning og tungt hode gjorde at kvinnen følte på en skam at hun ikke fikk til sin første jobb som mor.

Jeg satt meg ned og roste alt hun hadde fått til og samtidig ufarliggjorde og normaliserte jeg fødselen hennes. Hun var helt normal og med hennes fantastiske innsats hadde hun og partneren fått en nydelig sønn. Fødsel er ikke et mål på hvor flinke kvinner er til å blokke bort smerte eller produsere nok eget oxytocin.

Det er en symfoni av alt. Rier, jordmors varme hender og blikk, smerte, egen kraft, støttende partner, leger som bidrar med sitt, et barn gjennom et bekken. Blod, svette og tårer! Alt har sin viktige og naturlige plass.

Vi skal sammen med kvinnen orkestrere symfonien slik at hun kjenner seg styrket. Det er der styrken ligger!