Kommentar
Foreldre, barnehagelærere, lærere og voksne generelt burde lytte mer til barn som ikke «bare smiler pent og er elskverdige»
Å være ramp er litt av magien, ifølge Roald Dahls Matilda. Hun nekter å la seg trykke ned av foreldrene og skolesystemet. Jeg heier på Matilda og alle barn som er tro mot kraften de har inni seg.
Hvis du bare smiler pent og er elskverdig. Blir det som du om du sier: Jeg skal ikke ta på vei. Men ta på vei! Så kan de vente seg! Å være ramp er litt av magien», synger Matilda i filmen og musikalen med samme navn.
Hun er smart og veldig snill, men finner seg ikke i å bli dårlig behandlet, verken av faren, en uærlig bruktbilselger – eller skolens rektor, den grusomme Miss Trunchbull.
Matilda nekter å la seg trykke ned av både foreldrene sine og skolesystemet.
Da historien om Matilda Wormwood av Roald Dahl kom ut som bok i 1988, var jeg ti år. Jeg beundret Matilda med de magiske evnene – og i dag elsker mine barn henne!
Jenta som står opp for seg selv og andre som blir urettferdig behandlet. Matilda er tro mot den kraften hun har inni seg.
Intuitivt søker hun mot snille mennesker og «rene sjeler», som læreren Miss Honey og bibliotekaren Mrs. Phelps.
Barn som utfordrer, trigger oss
Jeg mener foreldre, barnehagelærere, lærere og voksne generelt burde lytte mer til barn som ikke «bare smiler pent og er elskverdige».
De har som regel noe de vil fortelle oss. Men altfor ofte gjør vi som Matildas foreldre og Miss Trunchbull, vi tar ikke disse barna på alvor. Vi overser, eller trykker dem, som regel ubevisst, ned.
Historien, men også nåtiden, er full av voksne som trigges av barn som utfordrer dem.
Ved en skole, der det var flere barn som strevde, fortalte sosiallæreren om en elev som mange syntes var slitsomt å forholde seg til: Et barn som ikke helt skjønte de sosiale kodene på skolen. Et annet barn kom stadig i konflikt med medelever og stakk av fra skolen.
Et tredje barn kom ofte for sent og «laget drama», noe som var forstyrrende for resten av klassen. Felles for disse, var at de ikke passet inn i de rammene sosiallæreren forventet. Diagnoser og ulike instanser ble nevnt.
Det interessante er at skolens vaktmester også kjente til disse barna, og han definerte dem ikke som vanskelige. Derimot roste han personligheten deres.
Uroen deres – og det at barna utfordret «det satte», trigget ham ikke.
Vaktmesteren evnet å se bak adferden og så dermed kvalitetene deres, på samme måte som Miss Honey og Mrs. Pelps. Av Miss Trunchbull, har Roald Dahl tegnet et så tydelig bilde at ingen er i tvil: Vi ser at problemet ligger hos rektor selv, ikke hos barna.
«Voksne barn» i barnehagen
I virkeligheten er ikke bildet like tydelig. Men ut fra erfaring og kunnskap jeg har tilegnet meg, gjennom snart tre år som EQ-terapistudent, og mer enn 20 år som foreldrelivsjournalist, tør jeg påstå at dagens barnehage og skole har en del «voksne barn» blant sine ansatte.
«Voksne barn» er et begrep innenfor EQ-terapi, og med det menes voksne som opplevde at ikke følelsene deres ble møtt og ivaretatt da de var barn.
Når voksne ikke bearbeider disse erfaringene og ikke tar ansvar for egen mental bagasje, vil de ofte trigges av barn som utfordrer dem.
De vil lett oppleve et barn som vanskelig – istedenfor å vende fokus innover og spørre seg selv: Hva handler det om at jeg blir så sint og provosert?
Nådeløs skildring
Roald Dahl er nådeløs i sin skildring av «voksne barn». Det er åpenbart at han heier på barna – og som leser får du ikke mye sympati verken for rektor eller foreldrene til Matilda.
Nylig intervjuet jeg en grunnskolelærer med master i pedagogikk, Caroline Marita Omberg. Hun mener at mennesker som vil jobbe med barn slipper for lett igjennom utdanningen.
«Vi blir ikke utfordret nok til en profesjonell emosjonell egenutvikling», sier hun. Omberg opplever at fagfolk er enige om at emosjonell og relasjonell kompetanse er verdifullt – og til og med en forutsetning for et godt samarbeid med barn.
Likevel er det få høyskoleprofessorer som tør å utfordre studentene til å jobbe med egne emosjonelle mønstre ved å kjenne på vonde eller undertrykte følelser, ifølge Omberg.
Les også (+): Test av klemmeposer: Gladnyhet til foreldre
Emosjonelle krav
Jeg brenner for at det må stilles strengere emosjonelle krav til alle som jobber med barn.
Alle barn fortjener å bli ivaretatt av voksne, som ser dem innenfra: «Voksne voksne» som har bearbeidet egen mental bagasje og som tåler barn akkurat sånn de er. Sertifiserte EQ-barnehager tar utgangspunkt i dette. Jeg mener vi trenger skoler med samme fokus.
I EQ-barnehager er de opptatt av at barn fortjener å være sammen med voksne som har høy grad av EQ – og som vil møte dem sånn at de får en grunnfølelse av å være bra nok i kraft av den de er.
EQ-sertifisering får barnehagen gjennom kompetanseheving, som også innebærer at personalet åpner opp for emosjonell egenutvikling.
Dette er i mine øyne grunnleggende for å kunne ta barn på alvor, sånn som Matilda opplever at både bibliotekaren og læreren hennes gjør.
