marie lunde:
– Etter to år med læringsbrettet, må jeg si at det er grunn til bekymring
Sønnen vår fikk læringsbrett utdelt allerede første måneden som skolegutt. Det skulle vi ikke bekymre oss for, betrygget skolen oss om på foreldresamling i aulaen, skriver småbarnsmor Marie Lunde. Men nå er det nettopp det hun er: Bekymret.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Kommentaren ble først publisert 10/02 2023.
Sønnen vår fikk «læringsbrett» (en Ipad, om man skal kalle en spade for en spade) utdelt allerede første måneden som skolegutt.
Det skulle vi ikke bekymre oss for, betrygget skolen oss om på foreldresamling i aulaen.
Etter to år med læringsbrettet, må jeg si at det er all grunn til bekymring.
Hjemme har vi droppet IPaden for lenge siden. Den ble sendt til «verksted» og kom aldri tilbake.
Grunnen er todelt:
For det første konsumerte barna innhold på en helt annen måte når de selv kunne trykke, scrolle og swipe. De klarte ikke å se på én ting i mer enn et par minutter før de switchet til noe annet.
Marie Lunde
Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits (8) og Jæger (6) og mannen Ola. Hun er spaltist i Foreldre & Barn og på klikk.no
Konsentrasjonen var som en sprettball.
I tillegg genererte IPaden langt mer masing, grining og sinneutbrudd enn sin gamle «onkel TV» .
Les også: Marie Lunde nektet femåringen skjerm. Det fikk uante konsekvenser
For det andre greide de små hodene på utspekulert vis både å laste ned spill og bli venn med YouTube uten vår bistand. Vi hadde ikke kontroll på hva de så på nettbrettet, i motsetning til TV-en som bare hadde tilgang til NRK Super og Netflix Barn, samt Nintendo Switch der spillene ble nøye vurdert før kjøp.
Når så det snille søskenbarnet til padden, nemlig «læringsbrettet» kom i hus, var det med stor tiltro til skolens kompetanse om skjermbruk, tilgang til informasjon og digital trygghet at vi ønsket den velkommen.
Det tok ikke lang tid før læringsbrettet ble brukt til helt andre ting enn skolearbeid. På skolen. Hjemme måtte den ligge i sekken når den ikke ble brukt til lekser, men på skolen var det nok vanskelig for læreren å ha kontroll på tjuetre læringsbrett til enhver tid.
Sønnen min kom hjem og skrøt av at han har åtte hundre bilder av diverse superhelter på læringsbrettet sitt. Da jeg spurte ham når han lastet ned disse, svarte han «i timen».
Les også: (+) De ansatte i barnehagen kaller den lille gutten «Slemme-Erik»
I fjor høst oppdaget han karakteren Momo, en grotesk digital skapning som er utviklet for å skremme vannet av unger.
Den gikk som en farsott gjennom læringsbrettene i klassen og videre til lillebror i huset gjennom søskenprat ved leggetid. Siden har ikke lillebror sovet i egen seng.
På læringsbrettet (som skal ligge i sekken når den ikke brukes til læring) finner jeg også nokså uskyldige tullefilmer som han har filmet utendørs på AKS sammen med vennene sine. Gjennom søkehistorikken får jeg oversikt over søk han har gjort, nettsider han har besøkt og videoer han har sett. Det jeg finner, forteller meg at det er mer enn bare superhelter som fanger hans interesse.
Skolen har selvsagt regler for bruken av læringsbrettet, men å innbille seg at en syvåring kan holde hendene fra kakefatet når han sitter med krem og glasur i hendene, er i beste fall naivt.
Det oppleves som dobbeltmoralisme når de samme instansene som råder foreldre til å regulere barnas skjermbruk, deler ut nettbrett som barna i skoletiden bruker til helt andre ting enn læring. Og ikke minst som har tilgang til en verden av innhold som ikke er forenlig med læring.
Les også: Han står der på lekeplassen. Står der med fullt fokus. Men ikke på barna ...
Jeg heier på digitalisering av skolen, men å kunne operere et nettbrett er ikke det samme som å bli digitalt kompetente. Selv en ettåring kan greie det.
Digitalisering av skolen bør være bygget på en helhetstanke som omfavner både trygg bruk, informasjonstilgang, digital modenhet, sikkerhet, personvern og utviklende verktøy. Det svarer dessverre ikke dagens læringsbrett på.
Skolen bør vente med utdeling av læringsbrettene til barna har lært seg grunnleggende lesing og skriving ved bruk av bøker, papir og blyant. Når elevene senere tar i bruk digitale verktøy, bør disse være utviklet for skolen og ikke bare en kamuflert IPad forsøkt tilpasset skolens læringsplan. Da først kan man kalle det et læringsbrett.
Vi foreldre er selvsagt langt fra perfekte håndhevere av barnas digitale liv, det kjenner samvittigheten vår hver eneste dag.
Men når selv ikke skolen klarer å regulere hvilket innhold barna konsumerer når og hvor, er jeg redd barna våre blir digitale forsøkskaniner heller enn kunnskapsugler.
