Da fødselslegen åpnet døren inn til fødestuen, fikk han seg en gledelig overraskelse
– Idet jeg åpnet døren til fødestuen tenkte jeg at her må babyen allerede ha kommet, skriver Thorbjørn Brook Steen i denne lille solskinnshistorien fra en fødsel fra Elverum.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Forrige uke var jeg tilbake på fødestuen.
Det er ingen som føder på min nye arbeidsplass, så for å kunne være med på menneskets viktigste timer reiser jeg litt rundt i landet som innleid fødselslege 4 uker i året.
Denne gangen var jeg på nok et trygt og godt sted for gravide og fødende, nemlig Elverum.
En fødende kvinne og Elverums fantastiske team hadde jobbet hardt for å komme til mål, men klokken 3 på natten trengte de hjelpen min.
Positiv overraskelse på fødestuen
Idet jeg åpnet døren til fødestuen tenkte jeg at her må babyen allerede ha kommet.
Det var latter og god stemning, noe som ikke er så vanlig etter en times trykking. Men det var ingen babygråt å høre og latteren kom av at jordmoren, barnepleieren, partneren og den andre legen i rommet allerede gjort en av de viktigste jobbene som skal gjøres på en fødestue.
Nemlig å sørge for at rommets oxytocin og med det kvinnens egenproduserte, fikk flyte helt fritt. Her blir det lett å jobbe sammen!
Vi tenker at det viktigste organet for en vellykket fødsel er livmoren, men det er riene som hjelper barnet ut. Livmoren trenger drivstoff for å få rier og det drivstoffet heter oxytocin.
Jeg mener derfor at et av de viktigste organene for en vellykket fødsel sitter i hodet. Det er i hypofysen rett under hjernen at produksjonen av oxytocinet skjer. I en tidligere tekst publisert på klikk.no, unnskylte jeg meg for hvordan jeg oppførte meg som fersk fødselslege på 2000 -tallet.
Jeg kom da inn på fødestuen med et brak og ba høylytt om et vakuum som ofte resulterte i at riene ble borte. De ble rett og slett skremt vekk.
Oxytocin kalles også for kjærlighetshormonet. Det stiger blant annet etter en orgasme eller når vi ser hverandre inn i øynene. Når mor skal amme og ser på babyen sin øker oxytocinet som blant annet er med på å starte melkeutdrivingen. Naturen er med andre ord helt fantastisk. I tillegg til å være drivstoffet for riene har faktisk oxytocinet også en viktig smertestillende rolle.
Les også: Jeg er sykemeldt. Fastlegen har dratt i nødbremsen
Smerteskrik og partnere som melder seg ut
Dessverre har jeg opplevd mange fødsler som ikke var som på Elverum forrige uke.
De gangene hvor mor skriker av smerte eller kanskje enda mer av redsel og ikke minst alle de gangene jeg ha kommet inn på fødestuer hvor en partner sitter i et hjørne og bare ønsker seg bort.
Og dessverre skjer det at jordmor ikke kan være nok til stedet grunnet samtidighetskonflikter. Da er det litt vanskeligere for meg å komme i mål. «Oxytocinkranen» skrus av.
Det beste komplementet jeg noen gang har fått av en jordmor er at jeg alltid er så rolig når jeg kommer inn i en fødsel. Selv om det stormer som verst (jeg har lært av mine feil) rekker jeg å hilse på partner, stryke den fødende over håndbaken og hjelpe henne til å finne ro. Selv om hun har øynene lukket skal den fødende merke at jeg har øyekontakt med henne og uansett dramatikk må vi ha hjelp av oxytocinet.
Det er dette som er den store kampen på fødestuen. Når mor blir redd og utrygg øker adrenalinet og med det får oxytocinet en kamp mot adrenalinet. Løsningen kan da bli en epidural og hvis riene ikke følger blir det hengt opp et kunstig oxytocindrypp.
Selv om dryppet er kjemisk likt det som hodet produserer gir det ofte slitsomme smertefulle rier og har overhode ingen beroligende effekt.
Les også: (+) Fødselslegen: – Til alle de kvinnene vil jeg bare si unnskyld
Traumatiske fødsler
Ofte når jeg snakker med kvinner med traumatiske fødselsopplevelser er det nettopp når de beskriver denne delen av fødselen at tårene kommer. De kjente seg ikke trygge og husker bare at kroppen som ristet da adrenalinet tok overhånd og øyekontakten uteble.
Traumatiske fødsler er ikke nødvendigvis dramatiske og veldig ofte når jeg snakker med kvinner etter en sugekoppforløsning er det ikke selve sugekoppen som var vanskelig, men mangel på troen på at de selv skulle klare det. Mangelen på trygghet.
Siden hodet til babyen i Elverum ikke helt hadde skrudd seg ferdig ned i bekkenet, måtte jeg hjelpe til. Så satt jeg der på en krakk og så inn i øynene til den flotte kvinnen i fødsel, fikk jeg delta i rommets oxytocin. På noen få rier fikk kvinnen trykket og med litt drahjelp fra min side fikk jeg hodet halvveis ut.
Vi var faktisk fire forløsere til stede, da mor selv var jordmor. Etter min lille, men viktige innsats, tok den andre legen over og støttet hodet trygt ut, jordmoren som hadde bidratt med den fantastiske stemningen forløste skuldrene og mor selv fikk løfte babyen rett til sitt eget bryst.
Det er akkurat sånn livet skal starte, trygt med en fin blanding av latter og barnegråt.
