Far og medmors mentale helse
Fødselslegen: – Etter en samtale med en fortvilet pappa, brøt jeg reglene
La oss snakke om far og medmors mentale helse, NÅ! skriver fødselslegen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
La meg spole tiden litt tilbake. Jeg jobber på Ullevål og sitter i kjelleren på fødepoliklinikken.
Pasienter inn og ut i et kjør, og der sitter paret som jeg roper inn for en halvtimes samtale om det jeg regner med, ut ifra henvisningen, er en tidligere dramatisk og traumatisk fødsel.
Jeg tar paret inn og lytter. Fødselen var lang og endte med vakuum og legene måtte bruke ekstra grep for å få babyens skuldre ut før ut før de løp ut til barnelegene.
Som om ikke det var nok begynte mor å blø mye og ble kjørt til operasjonsstuen.
Og der sitter vi, kvinnen som nå er gravid i uke 30 forteller om dette som en dramatisk fødsel, men med en opplevelse av hvor proffe alle var på jobb. Mannen hennes gråter.
Han ville egentlig ikke bli med i dag. Bare det å komme inn i bygget hadde satt han helt ut og nå sitter han bare og gråter.
Partnere i fødestuen
Jeg har skrevet om partnere på fødestuen før med tips som: Holde deg hodeenden og ha mor i fokus. Jeg har også skrevet om viktigheten av at far eller medmor er deltagende i svangerskapsoppfølgning og fødsel for mors mentale helse.
Men nå, la meg få snakke om far og medmor en gang for alle. For på poliklinikken på Ullevål den gangen visste jeg, og forskere har visst det lenge.
Det er ikke bare mor som blir påvirket mentalt av et svangerskap og en fødsel. Partnere blir syke. De får fødselsdepresjon, de har traumatiske opplevelser og de blir ikke hørt.
Heldigvis er paret hos meg på Ullevål den dagen de siste før lunsj, så jeg gir dem god tid. Ganske raskt gjør vi noen avtaler før neste fødsel slik at det meste er avklart fra mors side.
Så snur meg mot far og spør hvordan han har det. Etter mer gråt og en liten pause forteller han om alt som surret rundt i hodet hans.
Etter at kona ble kjørt til operasjonsstuen begynte katastrofetankene. «Jeg blir alenepappa til et barn med hjerneskade».
Han forteller om de 15 minuttene han satt alene. Barnet var kjørt til barneavdelingen og selv om barnelegen hadde sagt at dette går bra var han sikker på at det ikke kunne være sant.
Et glimt av et datteren deres koblet til ledninger føltes bare vondt. Så mye blod som det var på gulvet etter en fødsel er det ingen som kan overleve. Tankene var vonde.
Les også: – Før var det summing og en lyd av forventning, nå er det nesten helt stille på venterommet
Traumatiserende
Vi regner med at rundt 3-6 % av kvinner får posttraumatisk stress etter fødsel og heldigvis har fødselsleger begynt å ta det innover seg når neste fødsel planlegges.
Men tallet er ikke så annerledes hos partnere. Studier viser opp mot 8 % av partnere sliter. Der fødende kan oppleve en mangel på trygghet i fødsel som traumatisk eller et tidligere overgrep som ble rippet opp i, vil ofte den dramatiske fødselen traumatisere partneren.
Faren som gråt kjente nettopp på det mange partnere kjenner på. Før fødsel kjente han seg godt forberedt. Energidrikk i bagen, musikk på spilleren og til og med et fødselsforberedende kurs under beltet.
Men å se kona ha det vondt og slitsomt uten å kunne hjelpe var vanskelig. Da de flinke legene hjalp datteren ut, trodde han at de skadet henne.
Og tanken på at kona skulle dø var det han fremdeles våknet opp av i mareritt mitt på natta.
Helt på slutten av samtalen sa han skamfullt at når han hadde det som mørkest og ikke klarte å sove rundt tre måneder etter fødsel, søkte han etter sterilisering på nettet. Dette ville han ikke oppleve igjen.
Etter den samtalen brøt jeg reglene (noe jeg egentlig alltid har likt). Selvsagt kunne ikke et mannsnavn dukke opp på mine lister, så jeg satt opp mor til kontroll.
Hos min gamle arbeidsgiver kunne jeg ikke følge opp de med traumatiske fødsler med mindre de var gravide igjen og jeg kunne i alle fall ikke følge opp partnere.
En baby i magen var inngangsbilletten, uten baby var det mer et «lykke til». Med håp, tro og av og til en tvil på at helsestasjonen, fastlegen eller et lokalt distrikt psykiatrisk senter kunne hjelpe.
Les også (+): Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten
Kan føre til psykiske lidelser
For hvor er hjelpen? Vi vet at traumatiske fødselsopplevelser både hos mor, far eller medmor øker sjansen for en depresjon, posttraumatisk stresslidelse, dårligere parforhold og færre barn. Hvem orker dette igjen?
Jeg lyttet meg gjennom hans historie og anerkjente traumet og depresjonen han hadde. Så gikk vi gjennom fødselen, og med min kunnskap som fødselslege kunne jeg hjelpe han med som var så dramatisk.
Utover det var det ikke mer ressurser for oppfølging. Jeg forsøkte meg med et kort møte med ledelsen for å høre om vi kunne tilby mer, men det var også uten hell.
Ressursene for mental helseoppfølging for kvinnene var jo knappe.
Hos min nåværende, nye arbeidsgiver er det nok å sende en e-mail til ledelsen. Hvis noe gir bedre helse, er det bare å åpne opp for det. Så endelig er det greit for meg som gynekolog og fødselslege å ha et mannsnavn på listen min.
Vi tar den helhetlige svangerskapshelsen, og dermed hele familien, på alvor. Selvsagt.
