fødselslegen
Selv ikke døtrenes ord fikk Thorbjørn til å høre alarmklokken
Thorbjørn Brook Steen forteller ærlig om hvordan han plutselig forsto at han prioriterte feil i livet.
En nydelig høstdag kjørte jeg bilen min inn til en av verdens små oaser, «Villa Sana» på Modum bad (et ressurssenter for alle leger som trenger hjelp og støtte i kriser, red. anm.).
Denne mandagen skulle jeg rett og slett gjøre noe helt nytt i liv mitt. Jeg skulle bruke en uke på legeforeningens nydelige sted hvor de jobber med ivaretagelse av utbrente leger.
Jeg, liksom, jeg som alltid har elsket livet mitt med verdens beste jobb, min private klinikk på mandager, min undervisning, mine bøker, mine podkaster, min opptreden i mediene, min kronikktekstskriving i blant annet Foreldre & Barn, og ikke minst mitt familieliv med kone og fire barn.
Ja, hva skjedde? Utbrent lege?
I et mylder av tanker kom den aller viktigste; hvor var det blitt av det viktigste i livet, som er de nærmeste rundt meg og hva med meg selv?
Les også: «Du kan finne på å true folk til å gå på do, men må selv trues UT fra do»
Vurderte å snu
Da jeg parkerte bilen, tenkte jeg at det nok var feil. Mange av de andre legene på kurset var sykemeldte, og jeg hadde akkurat hatt dobbeltvakt. Dessuten, som jeg sa under første møte med gruppen av åtte andre leger, så liker jeg jo dette selvvalgte travle livet.
Skulle jeg snu og gjøre hjemreis, var en tanke som streifet meg, men siden jeg er en som alltid fullfører det jeg starter på, føltes det også feil. Jeg blir, kanskje jeg lærer noe, tenkte jeg kjapt. Og heldigvis var det den tanken som vant.
Det siste året har alt toppet seg. I tillegg til alle mine ellers hver for seg spennende prosjekter, takket jeg ja til et år som leder ved Norges største fødeavdeling. Endelig ble all innsatsen kronet med seier. Ikke bare en pratmaker, men også en tittel som kan bringe forandring.
Det var virkelig noe.
Men dessverre så er ofte mellomlederens jobb å stå som buffer, og da vennligheten oppover manglet, tappes energien som skal inspirere de andre.
Les også (+): – Etter at barna ble voksne, har begge fortalt at de ofte var redde for moren
Hørte ikke alarmbjellene
Snikende traff det meg, med dårlig nattesøvn som bedret seg med to glass før jeg la meg, økt irritabilitet på barna for de minste ting og selvsagt mindre trening da tiden ikke strakk til.
Alt dette – alarmbjeller som jeg selv ikke hørte. De to eldste ertet meg i konfirmasjonstalene sine om at jeg ikke var spesielt god på å være tenåringspappa, og min yngste fortalte meg hele tiden at hun aldri så meg.
I mitt hode tenkte jeg likevel at jeg, jeg satte familien først. «Du brenner lyset i begge ender», sa kona mi nesten hver dag. Jeg lo litt stolt (og kanskje underbevisst litt nervøst).
Det å sjonglere flere baller i luften har jeg alltid vært god på, og høy arbeidskapasitet er mitt varemerke – trodde jeg.
Da fastlegen tok blodtrykket, fnøs jeg og unnskyldte med at det var litt mye på jobb om dagen. Med andre ord var det ikke bare alarmbjeller, men blålys som blinket uten at jeg så det.
Til slutt fikk jeg en e-post av en god kollega med et digitalt spørreskjema for å avdekke utbrenthet. Jeg svarte, som vanlig pliktoppfyllende, og ble litt sjokkert da det blinket mot meg. Høyt utbrentscore, ring fastlegen med en gang, sto det på skjermen. Og jeg sendte inn søknaden til Villa Sana.
Les også: Marie Lunde (41) er uhelbredelig syk. Nå må hun ta et avgjørende valg
Nyttig lærdom
«Gjør mot deg selv som du ville gjort for andre», lærte vi den uken jeg var der. En merkelig kraftfull setning for en som meg, som lever av å hjelpe pasientene mine til det beste resultatet.
Men jammen var det vanskelig å rette speilet mot meg selv. Og jeg kjenner meg ikke helt komfortabel med det ennå, selv om jeg vet at det på sikt gir meg et fokus på de viktigste i livet mitt. Ikke mine pasienter, men de som alltid burde vært øverst på listen, min fantastiske familie.
Vi skal jo alle ligge der en gang, på et dødsleie.
Jeg har sittet ved andres, og aldri hørt noen si at de skulle ønske de jobbet mer og hardere. Det er de nære stundene alle skulle hatt mer av.
Som en klok kollega sa på Villa Sana-kurset: «Det er ditt AS, du bestemmer hvem som skal få ta del i det».
I dag kan jeg stolt svare: De nærmeste, så absolutt.
Eldste jenta flytter ut neste år og jeg har ingen tid å miste! Den samme kollegaen ga meg mot til noe annet viktig. «Er det noe du ikke vil ha i ditt AS, si NEI».
Denne uken sa jeg stolt nei til hele fire forespørsler og sa opp en av jobbene mine. For første gang i mitt liv er jeg helt egen sjef!
Det viktigste i livet
Tårene rant den dagen vi skulle gjøre en oppgave i Mindfullness, som var å gå alene i skogen på Modum Bad uten å snakke med noen. Går livet ditt fort, går du tilsvarende sakte, var beskjeden.
På tretti minutter var jeg knapt kommet et par hundre meter inn i skogen og sto ved en liten elv. Så sakte hadde jeg ikke gått siden jeg sluntret hjem fra barneskolen i 10-årsalderen.
Tenk så mye vakkert som skjer og som du ser når du stopper opp.
Etter øvelsen gikk jeg på rommet mitt og så meg selv i speilet. Halvhøyt sa jeg til meg selv:
«Hei Thorbjørn, du er på Villa Sana fordi du er utbrent, du. Det er nå det starter, uansett hvor skummelt det er, veien tilbake hjem til det viktigste i livet. Livet.»
