kommentar:
«Lag flere barn», sa Erna. «Hold my tåteflaske», tenkte trebarnsfaren og fulgte oppfordringen
Politikerne trygler de unge om å få flere barn – og det med god grunn. Men det må nok mer enn applaus og hyggelige oppfordringer til for at det skal skje, mener firebarnspappa og journalist Anders Eid.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Hvis du noen gang har blitt forelder, så vil du huske godt hvordan jubelen står i taket når den store nyheten overbringes til resten av omgangskretsen med bilde og vitale mål.
Og forbløffende raskt etter at den nye verdensborgeren er innlosjert i sin nye tilværelse, begynner de samme spørsmålene å dukke opp.
Når kommer nestemann? Ja, for det blir vel det? Står ikke det skriblet ned i de vedtatte samfunnsnormene? I håndboken for et vellykket, vestlig familieliv? At man jo bør gjøre familien komplett?
Ved førstemann og andremann er reaksjonen omtrent den samme: Ubetinget og ektefølt ekstase.
Men når man forteller at man også venter barn nummer tre, begynner man å merke den mikroskopiske endringen.
Den lille rykning i øyenbrynene. Snevet av usikkerhet i stemmen. De tørre vitsene og den litt mer nervøse latteren.
Om skribenten:
Anders Eid er frontsjef og journalist på Klikk.no og firebarnsfar til barn mellom ett og 10 år, bosatt i Drammen.
Han skriver også en del om stort og smått for klikk.no og Foreldre & Barn.
Det er litt som om man har krysset en usynlig linje.
«Nummer tre ja. Du skyter ikke med løskrutt du! Høhø. Dette blir travelt for dere! Nå må du vel ha ny bil! Kanskje til og med nytt hus? Håper dere har besteforeldre i nærheten?»
De modige tør også å stille spørsmålet: «Var dette planlagt da?»
Det er heller ikke uvanlig at det følger en rekke med direkte eller indirekte forklaringer på eller unnskyldninger for hvorfor null, ett eller to barn var eller er mer enn nok for dem.
Ja da, slapp av – jeg har absolutt ikke noe forventning til at dere skal få flere barn, bare fordi vi får det.
Faktisk har jeg fullstendig forståelse for at man velger å ikke få barn i det hele tatt, eller at man synes det er mer enn nok med ett, to eller tre barn. La meg understreke det!
Når tredjemann så er brakt til verden, og hverdagen er i gang, så kan du banne på at flere vil stille deg ulike varianter av det samme spørsmålet:
«Jasså! Så når kommer nummer fire da?» (Humre, humre …)
Som for å insinuere at man ved å få tre barn, har kastet all sunn fornuft, praktisk tankegang og vedtatte samfunnsnormer over bord.
Man har bevist at man er i stand til å gjøre HVA SOM HELST.
Okei, greit: Kan hende ligger det et snev av sannhet i dette.
Men: Spol frem til nummer fire faktisk er et faktum, og de samme personene kan være i totalt sjokk og vantro.
«Hvordan i alle dager kunne dere finne på noe slikt?»
«Dere to som jo tross alt har høy utdannelse», for å sitere en nær slektning (det er av sine egne man skal ha det, osv.).
Det er i det hele tatt som om man har gjennomført et kung fu-spark mot vedtatte samfunnsnormer og fastsatte mønstre om hva som er og skal være en kjernefamilie.
Folk må få reagere som man vil, og fordelen med å ha fått tre eller fire barn, er at man begynner å gi litt mer blanke i hva folk måtte tro, synes eller mene (dog åpenbart ikke helt, da jeg tross alt sitter her og skriver dette).
Man har rett og slett ikke tid til å diskutere eller filosofere. Man må bare gjøre: Ommøblere huset. Handle inn det nødvendige babyutstyret. Spenne fast setebeltene i de nøye researchede bilstolene.
Trekke pusten. Og kaste seg ut i den nye tilværelsen.
Stålsette seg for en ny runde med våkenetter, økedøgn, tannfrembrudd og bleiemitraljøse.
Komme seg hjem fra fødestuen der de tre nysgjerrige ansikter venter.
Sette i gang med middagen. Hjelpe med leksene. Kjøre til fotballtrening. Mens fjerdemann gradvis manipuleres inn i våre rigide hverdagsrutiner.
Det er ikke verre enn det, men det er likevel vanskelig.
I en verden der det virker som selvrealisering er blitt den dominerende religionen.
Der alt blir dyrere, rentene stiger og familier får stadig mindre kjøpekraft.
Der beskjeder, ønsker, oppfordringer og dugnadsvakter plinger inn fra alle hold og lyser opp den utrettelige digital-almanakken som et juletre.
Der man smøres inn med dårlig samvittighet og får oppgaver og verv tredd nedover deg som en trang og klam våtdrakt.
Der skjulte strømninger av forventninger river og sliter i deg. Ikke minst forventningene til deg selv.
Der alle selvsagt må få gjøre som man vil. Så lenge det ikke er å si: «Sorry, nei takk. Jeg har ikke tid. Ikke kapasitet. Ikke ønske om å prioritere dette.»
Om du tror unnskyldningen «jeg jobber dugnad for Jonas, Erna og AS Norge», tar deg noen vei, tar du skammelig feil.
Det er jo jeg som har valgt å trosse samfunnets uskrevne regler, så jeg har værsågod å bidra minst like mye. Kanskje til og med litt mer?
Les også: Firebarnsfar: – Før vi visste ordet av det, var det ti rundt bordet denne høstdagen
Norge skriker etter flere barn
Jeg vil understreke at jeg aldri ville byttet bort firebarnstilværelsen mot noe i hele verden. Jeg vet at jeg er uendelig heldig som er velsignet med fire friske barn.
Problemet er imidlertid at tilnærmet ingen har et ønske om å «bytte til seg» en tilværelse med tre eller flere barn.
Siden 2009 har fruktbarhetstallene stort sett rast nedover. Etter en ørliten opptur med koronababyer i 2021, falt det til et historisk bunnivå i 2022 (se tabell litt lengre ned).
Statistisk sentralbyrå (SSB) forklarer utviklingen med at nordmenn venter stadig lenger med å få sitt første barn. Dermed får de også mindre tid til å produsere frem flere barn.
Samtidig er AS Norge anno 2023 helt avhengig av at det produseres flere barn.
– Lag flere barn, sa daværende statsminister Erna Solberg rett ut i sin mye omtalte nyttårstale i 2019.
– Samfunnet vårt går rundt fordi voksne tar omsorg for barna. Og arbeidsføre sørger for de eldre. De neste tiårene får vi problemer med denne modellen, fortsatte Solberg.
Hvorfor sa hun dette?
Politiske ledere som Solberg og samfunnsøkonomer er enkelt sagt bekymret for det lave fødselstallet fordi det betyr det at det er færre unge mennesker som kommer inn i arbeidsstyrken og betaler skatt, mens det er flere eldre mennesker som mottar pensjon og helsetjenester.
«Barnetørke» kombinert med en «eldre-flodbølge», kan rett og slett skape store utfordringer for samfunnet som helhet.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) kalkulerer at 1 av 6 personer i Norge vil være 80 år eller eldre i år 2100. Samtidig blir det stadig færre unge, til å passe på stadig flere eldre. Og særlig har de eldste et mye høyere omsorgsbehov enn yngre. Det vil igjen føre til et massivt behov for flere ansatte innenfor helse og omsorg, faktisk minst dobbelt så mange som i dag, skriver Nettavisen.
Med andre ord: Vi trenger flere hender. MANGE flere hender – og vi trenger dem kjapt.
Derfor passer det «litt» dårlig at fødselstallet har sunket med 20 prosent på 20 år.
Solberg er langt ifra den eneste politikeren som har løftet problemstillingen. Både Frp-leder Sylvi Listhaug og nåværende statsminister Jonas Gahr Støre har vært innom de lave fødselstallene. Det samme har KrF-leder Olaug Bollestad og nåværende Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) (se faktaboks).
Politikere på tvers av partigrenser virker å være enige om at Norge trenger flere barn:
– For første gang vil vi ha flere eldre enn barn i landet vårt. Og der både bedrifter og velferden kan oppleve at vi ikke har nok folk til å gjøre viktige jobber. Med mindre vi handler nå, sa Støre til Aps landsmøte i 2023.
– Jeg vil at nordmenn får flere barn, sa Barne- og Familieminister Kjersti Toppe (Sp) til VG i mai 2023.
Toppe, som selv er seksbarnsmor, vil at flere skal gjøre som henne: Få barn tidlig og få mer enn to og listet opp en rekke tiltak som hun mener kan bidra til å øke fødselstallene.
Frps partileder Sylvi Listhaug har også kastet seg på fruktbarhetsdyrkingen og oppfordret nylig alle til å få en attpåklatt, i flere medier, deriblant klikk.no. Det har nemlig fungert knallbra for henne og mannen Espen.
Også KrF-leder Olaug Bollestad har også rettet fokus på problemstillingen og mener det må igangsettes store økonomiske tiltak – og en bedre tilrettelegging for småbarnsforeldre på jobb.
Høyre-lederen gjentok budskapet i en digital debatt i slutten av 2020 da hun fortsatt var statsminister.
– Vi må klappe mer for dem som velger å få tre eller flere barn, sa Solberg.
Det er selvsagt forfriskende at Solberg sier det såpass rett ut, og det er et forbilledlig budskap, men det låter likevel hult.
Litt på samme måte som da man klappet for helseansatte under pandemien.
De samme helseansatte som etter pandemien har streiket, sagt opp i protest og blitt sykmeldt.
Les også: Dette er grunnen til at mange mødre sitter stive i blikket med gråskjær i ansiktet akkurat nå
– Klapp for meg, Erna
Så klapp for meg Erna.
Klapp for meg når en minst like krevende jobb begynner når jeg kommer hjem fra jobb.
Klapp for meg når de smitter hverandre med omgangssyke, vannkopper og alle tenkelige virus og barnesykdommer.
Klapp for meg når de lager hat trick ... i dorulldugnad.
Klapp for meg når alle fire skal ha nye sko til sesongen, og de sparkesykler hull i dem etter noen uker.
Klapp for meg når jeg prøver å finne budsjettferie for en familie på seks med nær rekordsvak kronekurs.
Klapp for meg når et helt brød forsvinner til én nistesmøring og den vanlige kjøttdeigpakken slett ikke er nok til én fredagstaco.
Klapp for meg når Messenger, Spond, skole- og barnehage-appene har push-varsel-party under middagen.
Klapp for meg når familiekalenderen på kjøkkenet ikke har nok rubrikker, og jeg googler hvor man kan få kjøpt ekstra stor familiekalender – uten å få et eneste treff.
Klapp for meg når vi må ta ulønnet permisjon i ukevis mens vi venter på barnehageplass i august.
Klapp for meg når jeg ber gode hjelpere om samkjøring til kolliderende fritidsaktiviteter, selv om jeg vet at vi aldri vil kunne «betale» dem tilbake.
Klapp for meg når jeg skal forsøke å hjelpe dem inn på boligmarkedet om noen år (yikes!).
Og klapp for bestemor mens hun nyter livets dessert med øsekar fra XXL-familiepakning.
Klapp for meg når jeg oppdrar fire par med ferske armer som kan ta plass foran demningslukene og holde imot slik at ikke eldrebølgen skal oversvømme velferdsstaten.
Fire fremtidige arbeidstakere som kan fylle kritiske yrker som folk igjen kan klappe for fra balkongen.
Kritiske yrker som er i krise. Som har kritisk lave søkertall (lærer-, barnehagelærer- og sykepleier-utdanningene sank alle markant i 2023) og som mange vil hevde er både underbetalt, underbemannet og undervurdert.
Det er mulig jeg høres litt kritisk ut, Erna, Jonas, Kjersti, Sylvi og dere andre, men jeg tror det skal veldig mye mer enn klapping og høflige oppfordringer til, for å sparke fødselstallet opp med et par samfunnskritiske desimaler.
Men for all del: Klapp for meg Erna.
Klapp for meg Sylvi, Jonas, Olaug, Trygve. Ja, klapp hele gjengen.
Klapp for alle oss foreldre som gjør så godt som vi bare kan.
Klapp, klapp, klapp.
Helt til vi alle klapper sammen ...
Helt til slutt: Jeg er verken sosiolog eller samfunnsøkonom, men det fremstår som rimelig klart for meg at noe snart må gjøres for å snu trenden. Og med en tilsynelatende bred (unison?) politisk enighet på tvers av partigrensene om at velferdsstaten Norge skriker etter flere unger, så burde det kanskje være mulig å finne frem til noen felles tiltak og punkter som kan gi et «barneløft» i god tid før år 2100? Eller?
Okei. Jeg skal klappe igjen nå.
