Kommentar
Familien på tre har blitt som et veloljet maskineri. Ingenting kan stoppe oss. Men snart skal elefanten slippes løs i glassbutikken …
Det første vi fikk høre da det ble kjent av vi ventet enda et barn, var setningen: «En er en og to er ti», skriver Fredrik Sjaastad Næss.
Etter tre år som småbarnsforeldre har alt av rutiner blitt perfeksjonert til fingerspissene.
Matpakker lages i rekordfart, leggerutinene sitter og familiens yngste har begynt å sove lenger enn til 05.30.
Familien på tre har blitt som et veloljet maskineri. Ingenting kan stoppe oss. Men snart skal elefanten slippes løs i glassbutikken …
Vi blir tobarnsforeldre.
Det første vi fikk høre da det ble kjent av vi ventet enda et barn, var setningen: «En er en og to er ti.»
Takk for det innsalget.
At den uunngåelige livssituasjonen minner mer om å være leder i en mellomstor bedrift, er jo nettopp det man som foreldre vil høre.
Vi må heller ikke glemme klassikeren: «Alle vi kjenner med to barn har flyttet fra hverandre.» Ja, takk for at dere heier på oss og heiser flagget for familieforøkelsen.
Men jeg kan til en viss grad forstå det.
Tror jeg.
Les også: – Hva i huleste er det som foregår inne i stua?!
Hvordan vil datteren vår reagere?
For spørsmålene er mange:
Har man egentlig tid til egentid med to barn? Hva med forholdet? Blir man like glad i barn nummer to?
Og hvordan vil datteren vår reagere på den nye leieboeren som legger fullstendig beslag på mye av mamma sin tid og oppmerksomhet?
Jeg vet også at datteren vår trolig har godt av småsøsken. På samme måte som min personlighet hadde veldig godt av å få en lillesøster.
For jeg levde livet. Jeg hadde seks år som superstjerne i eget hjem. Jeg var som Elvis før pillene og alkoholen.
Men plutselig en dag var det som om det kom en mørk sky på himmelen. Festen var over. Jeg hadde fått en søster. Det var en ny sheriff i byen. Elvis had left the building.
Les også (+): Kan noen vennligst gi oss foreldre et par timer til?, spør småbarnsmor Marie Lunde
Kanskje jeg er litt Elvis
Jeg er forberedt på at det i starten trolig blir kaos, og er fullstendig innforstått med at jeg ikke aner hva jeg har i vente. Kunne jeg forberedt meg og vært fullstendig klar, ville den uunngåelige kaosfaktoren vært ikke-eksisterende.
I tillegg har vi jo klart å komme oss gjennom tre år som foreldre. Man sier jo at øvelse gjør mester, så da må vi jo på sett og vis klare dette også.
Vi vet til en viss grad hva som funker og veldig godt hva som ikke funker. Lite søvn blir det uansett. Jeg vet også at den mørke skyen etter hvert endret seg til solskinn.
Det å få en søster var slettes ikke så ille. Plutselig var vi jo en gjeng.
Enda bedre: Jeg hadde noen som så opp til meg. Kanskje jeg var litt Elvis likevel.
Og i skrivende stund sitter vi her og venter. Den evinnelige pinen av en ventetid før en fødsel.
La oss være ærlige … At man ikke vet hvilken dag eller tid på døgnet det skal fødes er på grensen til provoserende.
Som et minimum kunne man i det minste fått vite om det skulle fødes i partall- eller oddetallsuker. Det er kanskje mye å forvente, men vi kunne i det minste fått lagt det inn i kalenderen.
I går kveld trodde min kone at fødselen var i gang.
Med tanke på at dette er barn nummer to er jeg selvfølgelig klar over min rolle: Jeg skal være støttende og holde roen.
Beholdt jeg roen? På ingen måte.
Jeg begynte å ta ut av oppvaskmaskinen, vasket kjøkkenet og tok en (litt for lang) dusj.
Denne gangen var det falsk alarm. Men jeg strøk på tentamen.
Nå gjelder det å være klar til eksamen.
For snart har vi dobbelt så mange barn.
