hvordan kan vi hjelpe barna?
Vil du være med meg hjem?
Et spørsmål fylt av magi for alle de som blir spurt – og en kilde til vondt i magen for de barna som aldri får dette spørsmålet. Relasjonsekspert Kjersti Salvesen gir råd om hvordan det kan håndteres.
Jeg klør i fingrene etter å skrive dette – og har heldigvis fått muligheten nå: Vær rause når dere inviterer noen med dere hjem etter barnehagen og skolen!
De første årene, når barna begynner å bli med hverandre hjem fra barnehagen, og de første årene på skolen, har vi foreldre stort handlingsrom – på vegne av barna våre – til å ta sosialt initiativ.
Det å vite at man skal ha med seg noen, eller være med noen hjem, skaper ofte et bånd som varer gjennom hele dagen i barnehagen eller på skolen. Et bånd av forventning, samhold, styrke og glede.
Barn som har en avtale om ettermiddagen deler et fellesskap, de holder gjerne sammen mesteparten av dagen. De deler smil og sender hverandre forventningsfulle blikk. Det ligger magi i å vente sammen. Vente på at dagen skal bli ferdig, sånn at man blir hentet sammen – eller skal gå hjem sammen.
Les også: Frykten for at barna våre ikke skal bli likt.
Hvorfor blir jeg ikke invitert?
For mange barn går det å etablere vennskap av seg selv. Barna, eller foreldrene deres, inviterer noen med seg hjem – og barna blir invitert tilbake. Men noen barn er sjenerte, andre står litt utenfor av andre grunner. En del barn opplever at det aldri kommer noen invitasjon.
Noen foreldre og barn gjør det de kan, er på tilbudssiden, inviterer ulike barn med seg hjem. Likevel forblir det stille. Jeg får klump i halsen når jeg skriver dette. Mange barn venter på en invitasjon som aldri kommer.
Det å være den som aldri blir invitert, den som alltid går hjem til seg selv, kan føles ensomt. Noen tenker at det er noe galt med dem. Hvorfor blir jeg aldri valgt, aldri spurt?
Trenger noen en invitasjon?
Når barna er små, har vi som foreldre mye makt. Vi er jo ikke til stede gjennom barnehagedagen eller i friminuttene på skolen, men vi har likevel mulighet til å påvirke og ta ansvar for å inkludere de som er sjenerte, står utenfor eller opplever å bli ekskludert.
Når barna er små, er det vi voksne som avtaler hvem som skal bli med hjem, på vegne av våre barn. Og det er her jeg mener at vi bør anstrenge oss litt! Prøve å se, kjenne etter, om det er noen som trenger en invitasjon, noen som kanskje vil verdsette den litt ekstra.
Kjersti Salvesen
Student ved EQ Institute. Fra før er Kjersti utdannet journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun har lang erfaring med journalistikk og PR og har skrevet to bøker om relasjoner. Kjersti har selv fire barn.EQ-institute: Grunnleggeren av instituttet er EQ-terapeut Herdis Palsdottir. EQ-terapi, utført av medlemmer i Norsk forening for EQ-terapeuter, er godkjent som et alternativtbehandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Sist vinter hadde min datter, som da gikk i første klasse, med seg en tredjeklassing hjem. Besøket ble avtalt spontant da skolen var slutt. Etter at jeg hadde sendt melding til moren – og fått vite at hun kunne bli med oss hjem – så jenta alvorlig på meg. «Dette er første gang noen har spurt om jeg vil bli med hjem», sa hun.
Jeg ble litt overrasket og sa at da var det jo ekstra koselig at hun ville bli med oss hjem i dag. Hun nikket, og de to jentene tok hverandre i hendene og begynte å le og hoppe opp og ned i garderoben. Jenta kom bort til meg et par ganger den ettermiddagen, og sa at det var gøy å være hjemme hos oss. Hun syntes vi hadde verdens beste spagetti til middag og veldig fin stue, sa hun.
Barna kopierer oss
I sommer snakket jeg med pappaen til en annen jente som skal opp i fjerde klasse. Han fortalte om datteren som strevde med å komme seg inn i klassemiljøet og opplevde det som vanskelig å få venner. «Vi har invitert alle jentene i klassen hjem, og noen av guttene også. Jeg tror barna har kost seg på besøk hos oss, men det kommer ingen invitasjon tilbake», fortalte faren.
Jenta hadde også forsøkt allidrett og håndball på fritiden, men faren erfarte at lokalmiljøet var lukket. «Jeg trodde sånt gikk av seg selv for små barn, men datteren min får ikke napp, liksom. Jeg har alltid tenkt at hun er flink med mennesker, men der vi bor … Det er så stengt», sa han. Familien hadde flyttet den sommeren datteren skulle begynne på skolen på grunn av hans jobb. Faren var kritisk til det nye lokalmiljøet. «Det er som om foreldrene styrer hvem barna skal gå sammen med.
Foreldrepar som kjenner hverandre godt og er sammen på fritiden, har også barn som er nært knyttet. Det virker som om det skal veldig mye til for at barna, eller altså foreldrene, slipper et nytt barn til, dersom de ikke kjenner foreldrene til dette barnet», sa han. Barn kopierer oss voksne. Derfor er det så viktig at vi ser på våre egne mønstre. Lærer vi, ubetenksomt og ubevisst, barna våre å ekskludere?
Les også: Dette kjennetegner overbeskyttende foreldre.
Barn som blir likt av de voksne
Barnehagelærere, lærere og SFO-ansatte har også et stort ansvar, og jeg opplever at flesteparten er ansvaret bevisst og tar barns sosiale liv og vennskap på alvor. Samtidig tror jeg ikke at alle er klar over hvor mye de påvirker gjennom signalene de sender ut; blikk, ansiktsuttrykk, mengde og type oppmerksomhet, måten man ordlegger seg …
Ifølge EQ-terapeut, barnehagelærer og spesialpedagog Herdis Palsdottir, får de barna som blir best likt av de voksne, økt status i barnegruppen. Med andre ord: Det vi som voksne føler for et barn, vil barnet føle om seg selv. Barn kopierer sine omsorgspersoner.
Vi må erkjenne at hvis vi som voksne ikke liker et barn, så lærer barnet å mislike seg selv – og det vil ha innvirkning på hvordan barnet oppfører seg sammen med andre barn, ifølge Palsdottir. «Når du og jeg har sympati eller antipati for et barn, er det gjerne noe ved barnet som vekker et eller annet i oss, ofte noe vi ikke liker å bli minnet om.
Barn er eminente til å lese kroppsspråk, så hvis du føler antipati for et barn; ta ansvar og flytt fokus fra barnet over til deg selv. Kjenn etter og spør deg selv: Hva handler min antipati om? Hva er det barnet vekker i meg? Vær en voksen: Ikke gi barnet ansvaret for dette», sier hun.
Les også: (+) Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit, men noe skjedde som endret alt
Vis verdien av vennskap
Vi må selvfølgelig ikke glemme at det kan være flere grunner til at barn ikke er så sosiale. Det kan være så enkelt som at de ikke er så glad i å ha mange rundt seg, eller at de blir fort slitne, ifølge psykolog Hedvig Montgomery.
Hun sier også at det å være populær som barn, ikke er den eneste veien til et lykkelig voksenliv. Det vi kan gjøre, ifølge Montgomery, er å være et hjem hvor andre barn trives og hvor ditt barn har lyst til å invitere noen inn. «Hovedretningen må være å vise barna våre både verdien av vennskap og hvordan man kommer seg dit», sier Hedvig.
Samtidig mener hun det er viktig ikke å havne i den andre grøften; at vi overtar våre barns sosiale liv og styrer det som om det var vårt eget. Da lærer særlig skolebarna ikke noe annet enn at de selv er feil eller ikke bra nok.
Les også: Slik får du empatiske barn
Bruk kloke øyne og åpne hjertet
Da Trond Waage var barneombud, ble det gjennomført en undersøkelse der barneskolebarn blant annet ble spurt om hva de mente var det viktigste ved skolen. Verken det å lære seg å lese og skrive eller andre fag havnet på «svartoppen». Hovedtyngden svarte at det å ha venner var det viktigste ved skolen. Svarene indikerer hvor tungt det er for de barna som av ulike grunner faller utenfor.
Er du forelder til et barn som får mange invitasjoner, der det sosiale sklir lett? Da mener jeg at du har et ekstra ansvar for å være en ressursperson. Vi kan oppfordre barna våre til å invitere noen de ikke pleier å være så mye sammen med. Vi kan «skanne klassemiljøet» med voksne, kloke øyne og varme hjerter – og snakke med barna våre om hvem de kan strekke ut en hånd til og invitere med seg hjem.
For har du et barn med mange venner, et barn som gleder seg til å gå i barnehagen eller på skolen, har du sannsynligvis mer tid og energi – sammenlignet med foreldre til barn som står utenfor, føler seg litt alene og som like sterkt ønsker seg gode vennskap.
Når barna er små, har vi foreldre gode muligheter og stor handlekraft til å påvirke sosiale mønstre. Når barna blir eldre, er det ikke lenger like lett og naturlig å gripe inn. Barna begynner etter hvert å kommunisere direkte, lage sine egne avtaler.
Vi bør ikke slutte å følge med og blande oss inn, på en ansvarsfull og omsorgsfull måte, av den grunn. Vi bør ha tillit til vennene de velger og valgene de gjør, men vi må fortsette å bry oss, selv om vi står på sidelinjen.
Vel, poenget er at terskelen er lavere når barna er yngre; når det er vi foreldre som ringer og sender SMS-er til hverandre på vegne av barna. La oss benytte det handlingsrommet til å være gode forbilder – og skape rause sosiale rammer. Barna trenger vår hjelp og tillatelse til å åpne hjemmet for andre. La oss gi dem det!
