KOMMENTAR

– Dette bildet kurerer stress

Så satt de plutselig der. Storesøster og lillebror.

Ferietiden levde ikke helt opp til forventningene for Agnes, men da inntraff et øyeblikk som fikk henne til å stoppe opp og sette pris på feriehverdagen. «Jeg var nok så heldig å legge merke til et øyeblikk av ekte livslykke», skriver innleggsforfatteren om denne stunden.
Ferietiden levde ikke helt opp til forventningene for Agnes, men da inntraff et øyeblikk som fikk henne til å stoppe opp og sette pris på feriehverdagen. «Jeg var nok så heldig å legge merke til et øyeblikk av ekte livslykke», skriver innleggsforfatteren om denne stunden. Foto: Privat
Publisert

Dette er et debattinnlegg som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert i Bergens tidende, men er gjengitt med tillatelse.

Sommerdagen var en av dem jeg hadde drømt om hele vinteren. Skyfri himmel, varmt svaberg, en glassklar fjord og ro. Stillhet. Fuglesang. Barnelatter. Ville bringebær. En doven katt. Niser i fjorden. En sommerdag å leve lenge på.

Det var bare det at jeg var for sliten til å legge merke til det skikkelig. Jeg hadde lagt meg for sent og våknet for tidlig, trøstet litt og korrigert for mye, lest høyt, laget mat, vasket opp og meglet mellom små som helst ville ha hver voksen for seg selv.

Jeg hadde ambisjoner om fjellturer og fisketurer, gode samtaler, romantiske solnedganger, gode bøker (i flertall for sikkerhets skyld) og sjelefred. Vi skulle komme hjem helt uthvilt og være klar for en ny høst.

Gapet mellom feriehverdag og visjon var definitivt til å kjenne på, og følelsen av tilkortkommenhet ulmet. «Alle andre» får da vitterlig til så mye harmoni og aktivitet og gøy og latter. Tenkte jeg.

«Gapet mellom feriehverdag og visjon var definitivt til å kjenne på», skriver Agnes Vevle Tvinnereim.
«Gapet mellom feriehverdag og visjon var definitivt til å kjenne på», skriver Agnes Vevle Tvinnereim. Foto: Privat

Så satt de plutselig der. Storesøster og lillebror. De hadde funnet den gamle hyllen i naustet. Samarbeidet om å få den ut på svaberget, og oppdaget den perfekte benken den lengtet etter å være for de to.

De satt og pratet lenge. Lo og tullet og varmet seg i solen og på hverandre. Og samtidig varmet de meg. Langt inn i sjelen.

På samme måte som steinen de satt på ga fra seg varme lenge etter at solen var gått ned den kvelden, ga de to små menneskebarna mine fra seg varme lenge etter at de hadde sovnet for natten. Og fremdeles, når følelsen av tilkortkommenhet kommer snikende og jeg blir blendet av tullete og usunne tanker om perfeksjon, kan jeg se på de to små ryggene på benken og kjenne ettervarmen fra dem.

Det handler om relasjon og tilstedeværelse her og nå. Ofte krevende, men innenfor rekkevidde, helt gratis og uavhengig av ytre rammer. Jeg var nok så heldig å legge merke til et øyeblikk av ekte livslykke.

Denne saken ble første gang publisert 09/08 2022.

Les også