ADVARER:
Foreldretabben «alle» gjør: – Det gir ikke mening for barnet
De fleste foreldre har gjort det: Når vi føler på avmakt, er det lett å falle i trusselfella. Dette bør du gjøre i stedet.
Hvis du ikke tar på skoene nå, får du ikke bli med til bestemor!
Høres dette ut som en trussel som kunne ha falt ut av munnen din når junior fortsatt ikke hører etter, selv om du har prøvd å si det i mer pedagogiske vendinger?
Da er du ikke alene, sier familieterapeut Fie Hørby. Mange av oss blir maktesløse når vi ikke klarer å få barna våre til å gjøre det vi vil de skal gjøre.
– Men når vi tyr til trusler, prøver vi å få barnet til å gjøre som vi vil ved å ta fra det ting eller gleder.
– Vi setter ikke våre egne grenser for barnet, fordi vi tror det har mer respekt for leken eller besøket hos bestemor enn for oss som foreldre, sier Fie Hørby.
Hun legger til at vi ofte ender opp med å true barnet med noe som ikke har logisk sammenheng med det de har gjort «galt».
Det gir ikke mening for barnet at det ikke får dessert hvis det hopper i sofaen – det er ikke bare en trussel, men en straff.
Foreldrepluss: Les flere sterke historier og få svar på det du lurer på her
Frykt foran respekt
Mange voksne tror at barns respekt for oss er gitt fordi vi er voksne. Slik er vi selv oppdratt; barn skulle ha respekt for voksne, punktum. Men i dag er forholdet mellom barn og voksne mer likeverdig.
– Det betyr ikke at vi er likestilt, for det er fortsatt de voksne som har makten og derfor ansvaret i relasjonen. Vi har ansvaret for at vi møter barnet respektfullt, for da vil barnet også møte oss med respekt, sier Hørby.
– Trusler er ikke respektfull oppdragelse, det er å misbruke makten vi har. Prøv å forestille deg at sjefen eller partneren din truet deg – det ville gå ut over forholdet ditt til dem, og slik er det også for barn, legger hun til.
Men hvis du selv har gått i fella med trusler om null lørdagsgodt eller avlyst tur til lekeland, har du sikkert opplevd at det virket.
For trusler virker ofte her og nå, men de kjøper deg ikke den respekten du vil ha, understreker Hørby.
– De virker jo, fordi barnet overgir seg av frykt, ikke respekt. Og de virker hvis trusselen er skremmende nok for barnet.
– Men i det lange løp, når makten vår blir mindre, vil vi ikke lenger kunne gjøre samme inntrykk, og så står vi tomhendte tilbake i tenårene, sier hun.
Les også (+): Jeg kaster bort livet på tunge tanker og tviler på meg selv. Hva skal jeg gjøre?
Gir utrygge barn
Uansett om truslene er tomme eller blir fulgt opp av en konsekvens, er de et misbruk av vår makt som voksne. Dette går i sin tur ut over både tryggheten og respekten.
Med truslene, tomme eller ei, sier vi nemlig til barna våre at vi ikke har tillit til at de gjør det beste de kan.
Og én av de verste tingene du kan bruke makten din til, mener Hørby, er å true barnet ditt med å gå fra det, for eksempel når du forgjeves har prøvd å få mini med hjem fra lekeplassen.
– Et barn vet at det er avhengig av foreldrene sine, og vil gjøre alt for ikke å bli forlatt. Det er derfor med på å skape angst, utrygghet og et ikke likeverdig forhold mellom dere, sier Hørby, og legger til at når vi bruker trusler i oppdragelsen, viser vi også barnet at vi ikke har tillit til at våre grenser er verdt å respektere.
Barn gjør som vi gjør, og dermed lærer vi dem jo at deres grenser heller ikke er verdt å respektere. Da kan de komme til å ty til trusler selv overfor vennene sine, à la: «Du får ikke komme i bursdagen min hvis du ikke gir meg den ballen.»
Lytt til barnet
Trusler – tomme eller ei – kan gjøre barnet ditt utrygt og gi riper i lakken på respekten for de voksne. Men hva kan vi gjøre i stedet?
– Alternativet til trusler er å sette våre personlige grenser og si ting igjen og igjen … og kanskje én gang til. Hvis vi allikevel ikke blir hørt, må vi interessere oss oppriktig for hvorfor barnet ikke reagerer, sier Hørby.
Det er en forutsetning å si ting igjen og igjen, sånn er det bare å være foreldre, mener Hørby og utdyper:
– Det som er viktig for oss, er ikke nødvendigvis viktig for barnet, og derfor trenger det hjelp til å bli minnet på hva som er viktig for oss.
– Når vi møter barn med interesse og nysgjerrighet, styrker vi deres refleksjonsevne. Da blir de klokere på seg selv – og vi møter dem med en respekt som de vil gjengjelde, mener hun.
Det er alltid mulig å rydde opp baklengs, så det er ingen grunn til å fortvile hvis du (også) har falt i trusselfella.
Har du klart å si «nå går jeg uten deg», kan du si: «jeg er lei meg for at jeg truet deg med å gå fra deg – unnskyld, jeg går aldri fra deg, det er jeg som passer på deg», anbefaler Hørby deg å si.
Les også (+): Datteren min slår de andre barna i barnehagen. Hva skal jeg gjøre?
Hjelp og motivasjon
– Si det du vil at barnet skal gjøre to-tre ganger, og hvis barnet ikke vil høre, så hjelp barnet. Vi glemmer ofte å interessere oss for hvorfor barnet ikke gjør som vi sier. Men hvis vi vet mer, kan vi hjelpe dem eller motivere dem til å gjøre det vi vil at de skal gjøre, sier Hørby.
Kanskje har barnet ditt bruk for hjelp til å sette seg ved middagsbordet eller bli med hjem, for selv om det er naturlig for oss at de skal det, så er det jo ikke nødvendigvis naturlig for dem.
– Tenk på barnet ditt som en kollega eller en partner som du vil at skal gjøre noe; da er vi ofte gode til å sette oss inn i hva de tenker, og hva som vil motivere dem. Overfør det til barnet ditt. Ville du virkelig true partneren din med å avlyse middagsdaten?
Tre typiske konflikter
Slik løser du dem uten trusler
1. «Hvis du blir med nå, så får du en is!»
Selv om dette egentlig ikke er en trussel, men en belønning, er det to sider av samme sak. Barnet gjør som vi sier for å få en belønning – ikke av respekt. Vi lærer barnet at man kan «kjøpe» andre. Si i stedet: «Jeg vil gjerne at du blir med meg nå».
Hvis barnet ikke kommer, så se på det, og spør på en pen måte – som du også ville gjort med en voksen – og prøv å finne ut av hva som kan være grunnen til at barnet ikke blir med. Kanskje trenger det bare ha litt hjelp til å følge med.
2. «Hvis du ikke rydder opp på rommet ditt nå, får du ikke ha med noen hjem for å leke neste gang du spør.»
Du truer barnet med at vennen ikke får bli med hjem neste gang hvis det ikke rydder opp nå. I stedet kan du si: «JEG vil gjerne at du rydder opp nå.» Hvis barnet ikke gjør det, så se på barnet.
Kanskje må det hjelpes i gang? Noen ganger blir vi klokere underveis og kan se at ønsket vårt om å få ryddet opp nå, kanskje kan vente til i morgen. Vi kan jo også kjenne igjen følelsen av at batteriet ikke alltid er fulladet.
3. «Du kan få se på iPad-en i 20 minutter» …
… og 40 minutter senere ser barnet fortsatt på skjermen. Du truer barnet med at «om fem minutter skal du slå av den iPad-en, ellers får du ikke lov til å se på iPad resten av dagen».
20 minutter senere ser barnet fortsatt på skjermen, fordi du ble opptatt med noe annet. Men hvis du lar tiden skli ut igjen og igjen, blir det måten du omgås dine egne og andres grenser på – de betyr ikke noe.
I stedet kan du spørre barnet ditt hvor lang tid det trenger for å bli ferdig med skjermen.
Hvis avtalen er 10 minutter og skjermen fortsatt er på, gjør barnet ditt oppmerksom på det – og så kan du bli nødt til å hjelpe barnet ved fysisk å fjerne skjermen.
Unngå å si det fem ganger før du handler, for det vanner bare ut barnets respekt for deg.
1. Gå deg selv i sømmene
Når tyr du til trusler? Hvorfor bruker du trusler? Hvordan har du det? Hvordan tror du at barnet ditt har det? Kanskje oppdager du at du ofte kommer med trusler når dere holder på å komme for sent, og det skjer kanskje hver morgen.
Det er en god idé å tenke over hva som egentlig skjer i situasjonen, fordi det kan hjelpe deg til å gjøre noe annet neste gang.
2. Vær tydelig på dine grenser
Det er viktig at du setter dine personlige grenser. Det skal begynne med JEG. F.eks. «JEG vil gjerne at du slår av iPad-en». Da uttrykker du din grense, og du truer heller ikke med noe.
3. Du må mene det du sier
Barn kan tolke oss, så hvis du ikke tror på det selv, vil barnet ditt heller ikke tro på det. Du skal være sikker på hva du vil, og hvordan du vil ha det. Det er tryggere for barnet ditt når mamma eller pappa er klare og tydelige på hva de vil og ikke vil.
4. Det er du som bestemmer
Hvis avtalen er at barnet ditt skal legge bort leken eller slå av iPad-en etter 10 minutter, og det ikke skjer, skal du kanskje hjelpe barnet ditt ved å ta den bort – selv om det starter en konflikt.
Det er helt i orden at du tar leken fra barnet når han eller hun ikke gjør som du sier – du skal bare ikke true med det først. For uten trusselen får barnet ditt i stedet en erfaring som gjør større inntrykk; «mamma mener det hun sier».
5. Se barnet ditt
Prøv å forestille deg hvordan det er å være ditt barn – det kan være vanskelig å stoppe midt i en morsom lek eller et spill. Det betyr ikke at barnet bestemmer, men sett grensene etter at du har studert både barnet ditt og deg selv.
Hvis barnet blir sint eller lei seg, så ta deg av følelsene til barnet. Har du for eksempel sagt nei til en is, så gråter kanskje barnet, og du kan gi trøste ved å si: «Ja, det er dumt, det hadde vært godt med en is». Da anerkjenner du barnets følelser, og det er mer verdt enn en is.
