Barnebursdag og foreldremøte
«Er det en voksen til stede?» Katrine har vært på sitt første foreldremøte – og det gikk ikke knirkefritt
Katrine Memborg har deltatt på sitt aller første foreldremøte. Det gikk ikke knirkefritt, for er det noe som kan sette i gang debatten, så er det barnebursdager!
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Den ble først publisert på alt.dk, men er gjengitt med tillatelse.
Etter å ha tilbrakt to og en halv time på en hard krakk i et kaldt klasserom sammen med cirka 45 andre foreldre, kunne jeg markere mitt aller første foreldremøte.
De serverte ikke småkaker, saltpinner eller vann i de tynne plastkoppene, men det gjorde ikke noe – for jeg hadde intensjonen om å være den moren som de andre foreldrene ville synes var både kul og morsom, og melde meg inn i det berømte foreldrerådet, slik at både hus- og foreldrefred ble sikret.
Men mitt første foreldremøte gjorde meg forvirret, fortvilet, flau og IKKE en del av det viktige foreldrerådet.
For etter å ha brukt den første timen på å sitte stille med sovende og kalde rumpeballer på den nevnte krakken og lytte til de hyggelige lærerne, skjer det noe.
Temaer som mobbepolitikk, sosiale spill, presentasjon av undervisningsmateriell og timeplangjennomgang glemmes like raskt, for vi har kommet til «eventuelt» på kveldens agenda.
Katrine Memborg
43 år, forfatter og journalist.
Hun er mor til syv år gamle Karl og to år gamle Frida og bor på Nordsjælland.
Les også: Småbarnsgalskapen fra klokka fire til åtte: – Vi vil ikke hjem fra jobb, men vi må
Barnebursdag
«Skal vi bare åpne opp samtalen om bursdager – det fyller som regel mye hos mange foreldre», sier en lærer og ruller kontorstolen rolig tilbake til hjørnet, der hun setter seg til rette med en imaginær bøtte med popkorn på fanget. Hun visste det.
Overskriften er «barnebursdager»...
Hvordan, når, hvem og hvorfor skal vi feire våre elskede poder, som havnet i klasse med 27 andre barn.
Men viktigst av alt: hva skal en gave koste? Skal klasserommet hjelpe? Bør foreldre gi gaven selv? Er det et maksimumsbeløp for gaven? Skal det være en gavefri bursdag? Bør det være valgfritt?
Flott, jeg forstår at det er noe vi bare trenger å snakke oss gjennom slik at alle kan bli med. Men jeg skal love at vi fort fikk opp temperaturen i klasserommet, da alle slags løsninger og holdninger måtte ut.
Det går opp for meg midt i de mange utsagnene at det er nettopp her foreldre har noe på hjertet. Det er her vi åpenbart skal forsvare barna våre og deres årlige store dag.
Det er her vi baner vei for de neste årene i klassen. Og også her viser vi vårt sanne jeg.
Blander du deg inn, Katrine?
Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er mildt sagt ganske målløs og venter febrilsk på at de virkelige voksne skal kaste sin tålmodige superheltkappe over oss og redde oss fra oss selv. Det skjer ikke.
Les også: Småbarnsgalskapen fra klokka fire til åtte: – Vi vil ikke hjem fra jobb, men vi må
Jo flere gaver, desto bedre?
Da jeg gikk på skolen, løste det seg liksom. Om du dukket opp med en tegning, en brukt bamse eller et viskelær, spilte ingen rolle. Det handlet ikke om gaven – det handlet om å leke med vennene sine et annet sted enn i klasserommet.
Jenter og gutter var blandet, og hvis det ikke var plass i hjemmet, foregikk det i den lokale speiderhytta eller på en lekeplass. Jo mer latter, jo bedre.
I dag handler det om jo flere gaver, jo bedre, og til og med midt i en tid hvor verden er mer brutal enn den har vært på flere tiår, hvor regningene hoper seg opp og hvor fokus helt åpenbart bør være på selve tilstedeværelsen.
Likevel sitter barnas representanter (altså oss!) og diskuterer om en gave skal koste 15 kroner, 40 kroner eller om prisen ikke er noe problem, og om bursdager bør slås sammen for å gjøre det enklere for alle.
Den modige moren som nevner at vi kanskje vil vurdere å gjøre bursdager gavefrie blir så hardt ignorert at det kaster meg tilbake til friminuttet i skolegården.
Riktignok ville sønnen min også blitt ganske skuffet over å få en bukett fra veikanten når klassekameratene kom i bursdag.
Men vi har gladelig den samtalen med ham, for jeg lurer på om det påvirker mange av de andre verdiene vi prøver å innprente ham?
Regler ble i ettertid sendt fra foreldrerådet. Regler som henvender seg til ALLE. Jeg forstår de stakkars foreldrene i rådet, som heller ikke orker og derfor har nevnt alle tenkelige scenarioer.
Jeg har bestemt meg for å melde meg på, men først om ett år eller to, når vi forhåpentligvis har funnet en utleie hvor alle kan være med. Selv om de mer erfarne foreldrene har gitt meg beskjed om at det blir verre.
«Bare vent til praten om mobiltelefoner kommer opp, så får du se krumspring»...
Jeg holder på med å sy superheltkappen min og forbereder meg mentalt. Og inntil da skal jeg prøve å lære sønnen min at latter er viktigere enn gaver.
