Folkeskikk
– Vi må øve på folkeskikk
Hvis barnas nære voksne ikke setter grenser og irettesetter barna, hvem skal da gjøre det?
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Den ble publisert første gang 03. april, 2024.
Folkeskikk, et begrep fra gamle dager. Helt tilbake til 1800-tallet, faktisk. «Veloppdragenhet; passende oppførsel; gode manerer» er definisjonen, ifølge Det Norske Akademis ordbok.
Folkeskikk er noe en bør være bevisst på uavhengig av hvilken tid man befinner seg i, for med god folkeskikk kan man nå langt her i livet.
Du får aldri en ny sjanse til å gjøre et positivt førsteinntrykk. Da er evnen til å utvise god folkeskikk en fornuftig egenskap å ha i ermet.
Oppføre seg som folk
For lengre tid tilbake introduserte jeg uttrykket «oppføre seg som folk» for barna på daværende avdeling. I en situasjon hvor det var absolutt nødvendig.
Om skribenten
Ragnhild Finstad Eikås er mor til to tenåringsjenter, utdannet førskolelærer i 1999 og har jobbet som pedagogisk leder i barnehage siden da. Hun skriver fast for Foreldre & barn.
For akkurat da oppførte barna seg ikke som skikkede folk.
Det var roping, løping, barna kastet seg under garderobebenkene, de hoppet fra de samme benkene, kastet klær fra egne og andres hyller, og krenket hverandre ved å bruke «do-ord», som vi benevner dem. Jeg ble så sint at det kom røyk ut av både ører og nese.
Jeg så meg nødt til å dele opp dette uttrykket om folk for å gjøre ordene forståelige: «oppføre seg» betyr hvordan du er når du er sammen med andre mennesker, og at du skal være ålreit med andre.
Dette innebærer bl.a. å ikke kalle hverandre do-ord eller andre skjellsord, og ikke slå eller sparke. Du skal deg bry deg om andre og vise omsorg.
«Folk» er det samme som mennesker – og barn også. Det siste var det et lyst hode på tre år som kom med: «mennesker er barn også, det!»
«Oppføre seg som folk» – og barn – innebærer altså å være en hyggelig person som er god med og mot andre når man møtes og er sammen.
Vet man å oppføre seg kan det være man får venner også. Dette er en sentral del av tilværelsen – – å få venner, skape relasjoner.
Les også: Kjefter du uten respons? Her er triksene for å få barnet til å høre etter
Alle er rollemodeller
Alle voksne i barnas liv er rollemodeller, på godt og vondt. De er veivisere som formidler holdninger og verdier, og som skal bistå barna i oppøvingen og styrking av diverse kvaliteter. Hensikten?
Jo, for best å kunne samhandle med medmennesker og ferdes i samfunnet. Og det er når hjem og barnehage spiller på lag at ting virkelig skjer, og de håpefulle i det små – og konsekvent – får oppøvet og styrket evnen til å «oppføre seg som folk.»
Jeg har opp igjennom årene av og til blitt forespurt av foreldre om vi kan jobbe, og jobber, med høflighet i barnehagen.
Da tenker de særlig på «ja takk/nei takk, tusen takk/takk», å spørre om tillatelse til å gå fra bordet og å si «tusen takk» for maten.
Si «hei!» når man kommer og «ha det!» når man går. Alt dette gjør vi daglig. Det er planlagte, innarbeidede prosesser. Rutiner, som vi liker å kalle det.
Det er egentlig såre enkelt: Vi er konsekvente, og forklarer det som er vrient å mestre, og viser/forteller barna hvordan de kan gjøre det. Så må det jo øves på, da. Om att og om att.
I øvelse ligger også at barna må påminnes og følges hele veien, vises hvordan, og ikke minst bli forklart hvorfor det er viktig å være høflig og kunne møte folk på en positiv måte.
Forresten, akkurat det med «ha det»-biten er en nøtt. Det er ikke alle barn som vil si «ha det». Er de ferdige for dagen i barnehagen, kan det være litt vondt å ta avskjed, eller de har det gruelig travelt med å komme hjem.
Men et «hei!» får vi alltid. Og det gir alle en positiv start på dagen når vi møter hverandre på en god, varm måte.
Hei bæsj!
«Jeg vil ha!» eksisterer ikke i de voksnes vokabular på avdelingen vår. Derimot i barnas. Vi forstår ikke hva barna sier når de roper ut dette.
«Kan jeg få …? Skal jeg sende deg…?» forstår vi til gjengjeld veldig godt. Likeså «kan jeg gå fra bordet?» og «tusen takk for maten!».
Det varmer våre hjerter når barna skjønner hvilken effekt det har når de ytrer noe positivt til andre og får positivt tilbake. Verden burde fungere slik.
Jeg hadde akkurat betalt helgehandelen fredag etter senvakt da barnehagebarnet i vognen bak meg i køen hilste meg så hyggelig med ordene «Hei bæsj!». Mor sto bak og smilte.
Hva jeg gjorde? «Du får ikke kalle meg bæsj. Du skal heller si «hei Ragnhild!»
Mor ble lettere beklemt og fikk strekmunn.
Ja, jeg irettesetter barn som er ubehøvlede uavhengig om de er kjente eller ukjente for meg. Barn må tilegne seg ferdigheter for å kunne ferdes i sosiale settinger som f.eks. i barnehagen, hjemme, i butikken, i bursdagsselskaper.
Les også (+): Jeg brøt all kontakt med mamma. Nå skal hun bli bestemor og krever å få være sammen med barnebarnet
Irettesette andres barn
Det har vært noe diskusjon synliggjort i media rundt dette med å sette grenser for, og irettesette, andres barn. Meningene er mange, men dere vet nok hva jeg står for.
For hvordan vil det se ut om mennesker, barn og voksne, fikk holde på med å krenke andre med språket sitt og oppførselen sin uten at det får konsekvenser?
Om barnas nære voksne ikke setter grenser og irettesetter, hvem skal da gjøre det? Om barna ikke oppfører seg som det forventes, må de veiledes og støttes i å snu det til positive måter å komme andre i møte på.
Kanskje dette er en røverhistorie, men min bestemor fortalte følgende historie om mangel på folkeskikk.
Det skal være en ca. 40 år gammel hendelse: Min bestemor sto i kø på matbutikken. Foran henne sto en eldre dame, og foran henne igjen en mor med sønnen sin på ca. fire år. Plutselig snudde gutten seg og begynte å sparke den eldre damen på leggen.
Damen sa til moren: «Skal du ikke be ham om å stoppe?» Moren svarte: «Nei, du skjønner vi praktiserer fri barneoppdragelse, vi.» Da hadde den eldre damen gått til butikkens kjøleskap, hentet et stort yoghurtbeger, gått tilbake til barnets mor hvorpå hun helte hele halvliteren med yoghurt nedover nakken hennes og sa: «Du skjønner at jeg har fått fri barneoppdragelse, jeg.»
Barn lærer ikke av seg selv
Sønnens adferd og det at moren ikke tok affære i forhold til sønnen, vil jeg si er et av de mest glimrende eksempler på å ikke oppføre seg som folk. For en total mangel på folkeskikk!
Jeg vet ikke om damen måtte betale for yoghurten, men jeg håper at konsekvensen av handlingen til gutten og moren ble applaudert blant varehyllene, og at moren skjønte at fri barneoppdragelse var en uegnet metode i barneoppdragelsen. Barn lærer ikke av seg selv.
Jeg er kanskje naiv i min tro, men jeg filosoferer stadig over om verden hadde vært et bedre sted dersom alle hadde lært hvordan de skulle oppføre seg som folk.
Jeg mener selv at jeg er positiv realist og tenker at muligheten hadde vært til stede. For mange har toget gått (og vettet forsvunnet), men i oppdragelsen av barna våre (deres blir jo litt våre) har vi nå sjansen til å gjøre og skape en forskjell.
Denne innstillingen er verdt å ha med seg når Ola brøler «du er en bæsj!» til Thea som hopper fra benken, lander på Mikkel som slår til Thea og Anne som sitter ved siden av og venter på at samlingen skal starte.
«En, to, tre – nå kommer en beskjed! Følg godt med!: Nå må dere oppføre dere som folk – og barn.»
