Pappagleden
19. august var dagen Knut og Kjartan hadde lengtet etter i mange år. Ingenting kunne forberedt dem på det som skulle skje
Knut og Kjartan trodde aldri de kom til å bli foreldre – på grunn av legningen sin. Nå deler de åpenhjertig om den dramatiske reisen til livets største glede.
En solrik vinterdag på Ekeberg kommer to smilende pappaer gående mot døra. Bak dem kommer en blid toåring med et lurt smil. Familien på tre består av Knut Ivar Pelerud (53) og Kjartan Haugen (46), som ble kjent da de vant Sommerhytta på TV 2 i 2019, og lille Olivia Quinn (2).
Det første som møter deg når du går inn i den store leiligheten, er en barnestol og et bord fylt med fargerike leker og figurer. Leilighetens atmosfære er sterkt preget av en småbarnsfamilie, fylt med latter og kjærlighet. En «pappa-lykke» ekteparet ikke trodde de skulle få muligheten til å oppleve.
– Jeg har alltid ønsket meg barn. Men jeg forsto innerst inne at jeg aldri kom til å få egne barn siden jeg var homofil. På den tiden hadde vi aldri hørt om surrogati eller at homofile fikk barn, forteller Knut om sin egen tankegang som 20-åring.
Tanken på å aldri få barn hadde festet seg hos Knut. Men så møtte han Kjartan. De ble stormforelsket, og savnet og ønsket om barn ble større enn noen gang.
– Jeg har alltid likt barn, men jeg hadde nok med at jeg var homofil. Jeg ble tryggere på meg selv med årene. Søsteren min fikk barn i 2014 med sin likekjønnede partner. Da følte jeg det på kroppen på en helt annen måte. Jeg lengtet mer etter det, forteller Kjartan.
Da ønsket ble klart, så de på ulike alternativer. De satt igjen med surrogati som den siste og beste utveien for dem. Siden surrogati i Norge ikke var lovlig, var de nødt til å se på mulighetene i andre land. Valget falt på USA, som er et kjært land for dem begge.
Tips! I Bonytts podkast Interiørpraten kan du lytte til en episode om Knut og Kjartan. Her kan du se bilder av deres hjem.
En treårig prosess
Sommeren 2016 bega ekteparet seg ut på den spennende reisen for å bli foreldre.
Avreisen startet med å lage noe som lignet på en klassisk «Powerpoint-presentasjon» om hvem ekteparet var, deres intensjoner og ønsker. En presentasjon som kunne vises til surrogatbyråer, og senere til ønskede surrogatmødre som skulle låne bort magen sin i ni måneder.
Knut Ivar Pelerud og Kjartan Haugen vant «Sommerhytta» på TV 2 i 2019.
Samme år fikk de datteren Olivia Quinn med hjelp av en surrogatmor i USA.
Ekteparet skriver om livet som småbarnsfedre og om interiør på bloggen Designpappa.com.
Instagram: Knut.Kjartan
Bok: I vår utgir de boken «To pappaer og en baby».
Dette var starten på et eventyr. Et eventyr fylt med spenning, utfordringer, oppturer og nedturer. Surrogatbyrået de valgte satt med billetten til «fedreland» i hånden. Byrået veiledet dem gjennom reisen ved å gi dem flere «oppdrag» de var nødt til å følge for å oppfylle drømmen.
Mulighet for alle
Spente sto pappaene på Rikshospitalet for sitt første «oppdrag». Her skulle de avlevere «pappafrøene» som senere skulle sendes til USA for å befrukte et egg, og bli til et liv.
Ekteparet sto i spenning, ventende i køen på Rikshospitalet. En dame bak dem spurte: «Kjenner dere hverandre?».
«Vi er gift. Vi skal få barn gjennom surrogati i USA», svarte ekteparet.
Damen lyste opp: «Herlighet! Jeg har en sønn på 19 år som er homofil. Han kom hjem til meg en dag og var lei seg. Ikke fordi han er homofil, men fordi han trodde at han ikke kunne bli far, og at jeg ikke kunne bli bestemor. Dette må jeg fortelle sønnen min», sa damen.
– Det er akkurat derfor det er viktig for oss å dele og vise at du kan få barn selv om du er homofil. Det er mulig for to menn å få barn sammen, og være gode og kjærlige foreldre, forteller Knut.
Surrogati
Surrogati innebærer at en kvinne blir gravid med, bærer fram og føder barn som etter fødselen skal overleveres til dem som skal være barnets juridiske og sosiale foreldre.
Surrogati er primært at surrogatmor bærer fram et foster fra en annen kvinnes befruktede egg (gestasjonell surrogati).
Det innebærer at unnfangelsen skjer utenfor surrogatens kropp og med en annen kvinnes kjønnsceller. Det befruktede egget settes så inn i surrogatens livmor, som på forhånd er klargjort ved hjelp av tilførsel av hormoner.
Sædcellen som befrukter egget, kan komme fra intendert far eller fra sæddonor.
Surrogati er ikke lovlig i Norge. Norsk lov hindrer per i dag ikke norske statsborgere å inngå surrogatikontrakter i utlandet.
Kilde: Store norske leksikon
Ekteparet har også skrevet en bok som heter «To pappaer og en baby» som kommer ut i vår. Der deler de åpenhjertig om hvordan livet deres er som pappaer til en liten jente.
Håpet ble nesten borte
Pappaene beskriver prosessen som en emosjonell berg-og-dal-bane. En reise med mange mellomlandinger. Etter tre mislykkede forsøk hadde det gått to år. To år som føltes som en evighet for Knut og Kjartan. Perioden var tung og trist, og håpet ble nesten borte. «Hva hvis vi aldri kan bli fedre?» var tanken som skremte ekteparet.
– Vi følte vi gikk to steg fram og ett steg tilbake hele tiden. Vi fikk håp, og så gikk det ikke. Deretter måtte vi vente på neste forsøk. Klart det var tungt, forteller Knut.
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Livets frø var ennå ikke sådd. Fremtiden var uviss, men barnerommet sto klart. Den velkjente Elefanten Kjartan malte på Sommerhytta i 2019, fant sin plass for første gang på babyrommet. Det som manglet nå, var babylatter og babyskrik som kunne fylle rommet med kjærlighet.
Ekteparet ga ikke opp. Etter en periode med venting, spenning og et sterkt håp, kom den gledelige nyheten på lille julaften 2017. Nyheten som skulle endre livet deres for alltid: «Surrogatmor Megan er gravid. Nå skal dere endelig bli pappaer».
– Det var full jubel. Vi ble overlykkelige. Det var dette vi hadde jobbet fram mot i over to år. Vi kunne aldri bedt om en finere julegave. Vi var nesten forberedt på at det ikke skulle gå, forteller Knut rørt.
Knut og Kjartans opplevelse
Knut og Kjartan hadde en god og trygg opplevelse med sitt surrogatbyrå. De følte at både deres og surrogatmorens rettigheter ble ivaretatt.
Prosessen er preget av mange juridiske kontrakter og en planlagt prosess med god veiledning.
Surrogatmor velger selv hvem de vil bære fram et barn for. Deretter er ønskede foreldre og surrogatmor i kontakt, og blir enige om de skal gå videre med prosessen sammen.
Selv om Megan var på den andre siden av jordkloden, fikk de dele gleden over graviditeten.
– Hun og familien hennes er helt fantastisk. Gjennom hele svangerskapet skypet vi med henne hver uke. Vi fikk nesten følelsen av at vi bar fram barnet, siden hun delte så ærlig og åpent med oss. Vi ble også jevnlig oppdatert av IVF-klinikken. I påsken 2018 besøkte vi henne i USA. Da fikk vi gleden av «Gender reveal party», forteller Kjartan.
En traumatisk fødsel
– Det var en skrekkblandet fryd dagene før fødselen. «Når vi skal hjem til Norge har vi med oss et barn» − det var rart å tenke. «Vi drar to, og kommer tilbake tre. Vi skal få hundre prosent ansvar for dette barnet», forteller Knut.
19. august var den store dagen. Dagen Knut og Kjartan hadde lengtet etter i mange år. Dagen de ble foreldre. Nå skulle de endelig få møte datteren sin som hadde vokst fram i magen til Megan i ni måneder.
Lite visste de at dagen skulle bære preg av skrekk og gru. En dag jordmoren beskrev som den mest traumatiske fødselen i arbeidslivet hennes. En dag de aldri kom til å glemme, på godt og vondt.
Knut og Kjartan ventet i spenning på sykehusrommet ved siden av Megan. Nå telte de ned timene til de skulle få babyen sin på brystet.
– Klokka ble halv sju. «Nå skulle det ha skjedd noe», tenkte vi. Vi gikk ut i gangen. Vi gikk bort til resepsjonen med ønske om å se hvilke papirer vi var nødt til å signere, og for å høre hvordan det gikk, forteller Knut.
Da de sto der, hørte de plutselig fullt leven fra korridoren. En sykeseng med en nyfødt baby ble trillet ned i full hast. «Unna vei!!» ropte legene og sykepleierne mens sirenen ulte i avdelingen.
«Stakkars barn», tenkte ekteparet da de så den lilla babyen som kjempet for livet. I sjokk snudde de seg mot resepsjonen, uvitende om at det var deres barn som lå lilla og blå i sykesenga.
Resepsjonisten gjorde dem oppmerksomme på at det var lille Olivia Quinn som kjempet for livet. Datteren ble født med navlestrengsprolaps. Dette førte til oksygenmangel de første minuttene etter fødselen. Det var lenge usikkert om hun ville få varige mén.
Knut trekker pusten:
– Det var bilder i hodet. Skal vi dra hjem med en kiste istedenfor et barn? sier han.
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Lykkerus
Heldigvis ble ikke marerittet virkelighet. Etter tre dager var alle testene positive, og ekteparet kunne endelig ta med sin friske, nyfødte datter på 4630 gram hjem.
Én ting de hadde snakket om på forhånd var pappa-instinktet. Nå fikk de endelig kjenne på det selv.
– Det er en ny dimensjon av kjærlighet som ikke jeg visste fantes. Det å ha et barn. Den kjærligheten kan ikke beskrives før du opplever det, sier Knut og ser bort på Kjartan som nikker.
– Vi opplevde lykkerusen av endelig å ha henne alene, vi to. Vi er overlykkelige for at det endte så godt, legger Kjartan til.
– Titt tei! roper en blid toåring tittende fra terrassen med et bredt smil mot pappaene sine.
– Hver dag med Olivia er en gave. Det er som livets lykkepille, sier Knut mens han ser bort på Olivia som tøyser og ler.
– Olivia er sterk og blid. Det er Olivia. Det kommer hun til å være hele livet, legger Kjartan til.
En gledelig hverdag
Pappaene vant Sommerhytta i 2019. De bestemte seg for å selge hytta for å få mer tid med Olivia.
– Vi tenkte at det var det riktige. Olivia skulle begynne i barnehage og vi jobba fulltid. Da fikk vi litt panikk: «Skal vi bare se henne to timer om dagen? Det er ikke derfor vi har gått gjennom dette – for å være pappa i to timer om dagen», tenkte vi. Nå jobber vi mye mindre og kan få mer tid sammen som familie, forteller Knut.
En hytte – en materiell ting – hadde ikke lenger verdi for pappaene. Det eneste som betyr noe er tiden med datteren. Tiden de leker og ler sammen. Det viktigste i livet er å være sammen med Olivia.
– Det er de små fantastiske stundene hvor Olivia kommer løpende bort til oss i barnehagen og sier: «Jeg elsker deg, pappa». Det er hverdagsgleden. Hun lyser opp alle dagene våre. Selv de triste og mørke vinterdagene blir gledelige når du hører «pappa Kjartan. Jeg er våken». Bare «jeg har bæsja» gjør deg nesten litt glad. Da synger vi «Ta bæsjen. Ta bæsjen», synger Kjartan tøysete.
– Alt er en glede. Du gleder deg til å høre lydene av henne. Du gleder deg til å hente henne fra barnehagen. Alt er helt fantastisk. Dette unner jeg alle som ønsker det selv, legger Knut til.
– Pappa Kjartan. Pappa Knut. Vil dere ha en kake? spør toåringen smilende mens hun strekker fram en tre-donut til hver av pappaene.
– Det er en ære å få lov til å følge et menneske fra det er lite til det blir eldre. Det å få lov til å være den som er nærmest, er det største du kan få oppleve i livet, avslutter Kjartan og ser smilende mot Olivia.
