kommentar
Katrine har oppdaget en ny trend i barnehagen som kan bli ditt «verste mareritt»
Akkurat når man trodde at det ikke kunne legges mer press på verken barn eller foreldre, har det kommet en ny angstfremkallende trend til byen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Den ble første gang publisert på det danske nettstedet alt.dk, men er gjengitt med tillatelse.
Vi har konkludert med at den evige streben etter å levere senest, hente tidligst, invitere til de morsomste bursdagsfester, vise fram de mest næringsrike hjemmelagde økologiske matpakkene, og kle barna i så bærekraftig ull som overhovedet mulig, er blitt hverdagskost, ikke sant?
Og akkurat når vi trodde at det ikke kunne legges mer press på verken barn eller foreldre, har det kommet en ny angstfremkallende trend til byen, og den kalles lekeavtaler.
Ved første øyekast er det kanskje både hyggelig og sosialt, men den kan også bli, ikke bare din kalenders, men også ditt verste mareritt.
Jeg har innsett at konseptet ikke lenger bare tar plass i grunnskolen - nei da, nå skal det også sosialiseres ekstra i barnehagen - eller rettere sagt, utenfor barnehagen.
Min datter på tre år er daglig vitne til at hennes likesinnede barnehagevenner blir hentet i mindre flokker for å fortsette og leke privat.
Lekeavtaler hver eneste dag
Man lurer kanskje på hvorfor så små barn skulle ha behov for å bli ytterligere aktivert etter seks-syv timer med konstant lek i et puterom eller på en lekeplass.
At de synes det kan kjempespennende å invadere et fremmed hjem med fremmede regler og fremmede foreldre.
La oss være ærlige, en treåring som nesten nettopp har sluttet med bleie og smokk, kan knapt nok merke behovet for mat og drikke, så det komiske i dette fremskyndende prosjektet er lett å se.
Tidligere har jeg uttrykte min mening om lekegruppene som er satt sammen i min sønns klasse – og foregår etter skoletid.
Jeg var ikke fan da, og jeg blir det aldri. Men i det minste skjer det bare fire ganger i et skoleår, så det er håndterbart for både barn og voksne.
Derimot, det som er uoversiktlig, er den konstante påminnelsen om at «alle de andre har lekeavtaler hver dag» fra min åtte år gamle gutt.
Og selv om overdrivelse ofte fremmer forståelse i den aldersgruppen, så har han rett. Veldig mange av barna har lekeavtaler hver eneste dag.
Gud forby at våre små poder sendes til SFO eller kanskje direkte hjem etter skole uten en plan. Uten selskap. Uten støy. Uten skjermer. Uten stimulering. Uten Fortnite.
Au da, hva?!
Les også: Tar oppgjør med helikopterforeldre
Når vår FOMO smitter over på barna
Jeg vet godt at det er forskjell på barn, og jeg vet også at man bare kan si nei og holde seg til sine egne ting.
Men hvis vi ser det i et større perspektiv, handler det ikke om selve lekeavtalen eller den overfylte kalenderen – det handler om noe vi glemmer midt i vår mental load-snakk: Vår FOMO (Fear Of Missing Out).
Den er etter hvert så altomfattende at den ikke bare drypper på kirketjeneren, aka våre barn – den helles i litermengder over dem.
Jeg vokste opp med «smarte barn kjeder seg aldri», og det virket. Lekeavtalene var sjeldne, og det var ikke farlig eller galt å ikke ha planer.
Spor frem til i dag, hvor barna går rundt og bekymrer seg for at noe skal skje. De spør om neste ukes kryss i kalenderen og glemmer å være i krysset i dag. De tror at jo flere planer og sosiale relasjoner – jo bedre er livet ditt.
Stakkars små soldater som ser opp til foreldrene sine, som løper rundt med svette på pannen med den aller beste intensjonen om et vidunderlig liv for spesielt de yngste i familien.
