kommentar
Jeg har uhelbredelig kreft. I en periode var det vanskelig å være den mammaen jeg ønsker å være
Det er ikke alt i familielivet som kan løses med fantasimagi og bøkene til Hedvig Montgomery, skriver Marie Lunde.
Det er både et stort sjokk og en stor glede å få barn. Som oftest klarer vi å håndtere overgangen inn i foreldrerollen der vi må anpasse livene våre etter barnets behov.
Vi prepper oss med utstyr, podder oss gjennom foreldreprogrammer og polstrer oss med besteforeldre som står klar til å rykke inn om det skulle være nødvendig.
Men ingenting kan forberede oss på hvordan vi håndterer familielivet når det oppstår en stor krise, uavhengig av om krisen skyldes skilsmisse, økonomi, sykdom, depresjon eller sorg.
Og iblant klarer vi ikke håndtere den, i hvert fall ikke sånn som vi ønsker. Det er ikke alt i familielivet som kan løses med fantasimagi og bøkene til Hedvig Montgomery.
Vanskelig dobbeltrolle
Jeg har uhelbredelig kreft, en diagnose jeg har båret de siste fire årene.
Det går fint, fysisk merker jeg ikke noe særlig til det, og jeg er blant de heldige som kan leve lenge med sykdommen, kanskje til og med bli helt frisk en dag. Men i en periode slet jeg med å være den mammaen som jeg ønsker at barna mine skal ha, samtidig som jeg skulle håndtere stormen som herjet inne i meg.
Jeg var så fanget av min egen angst at jeg slet med å være til stede i det som foregikk rundt meg, i livet mitt.
Selv om jeg utøvde rollen min som forelder og tilsynelatende fungerte som mitt vante jeg, så druknet all glede og oppmerksomhet i en flod av frykt som nådeløst fløt inn i alle mine mentale fristeder og fylte dem med uro.
Barnas lek og leven på toppen av et indre kaos, gjorde meg sliten og frustrert.
Jeg kunne leke med sønnen min, men jeg var ikke i leken, jeg var inntil ham, men ikke nær ham.
Jeg var et annet sted, der kampen for å få å kontroll på dystre tanker og dempe min egen redsel tok beslag på fokus og energi. Han kunne gi meg et anklagende eller lengtende blikk, og jeg forsto akkurat hva han trengte, men jeg klarte likevel ikke være den tilstedeværende mammaen han savnet.
Les også (+): «Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert, sosialt isolert og kanskje smittet av et potensielt dødelig virus»
Kommunikasjon er nøkkelen
Det er forbløffende hvor normalt man kan fungere samtidig som det føles som om harddisken er i ferd med å krasje. Det som foregår på innsiden kan være nærmest usynlig på utsiden.
Heldigvis og dessverre.
Heldigvis fordi de fleste av oss ikke ønsker å dele våre mest private emosjoner med hvem som helst, men dessverre er det også mange som aldri åpner seg for noen.
For kommunikasjon er ofte nøkkelen til å føle seg bedre, men også til å styrke relasjonen til de nærmeste. Og da må man våge å være sårbar.
I tillegg til å skaffe meg en dyktig kreftpsykolog, satte jeg meg ned med barna og forklarte på en enkel og udramatisk måte hvorfor jeg var lei meg. Selv om jeg ikke kunne trylle fram den mammaen de var vant til, kunne jeg i hvert fall forklare hennes fravær, understreke at de ikke hadde noe skyld i det og at de var like høyt elsket som før.
Les også: Da Frida (4) ble alvorlig syk, trengte ikke bestefar Trond betenkningstid
Det holder med «unnskyld»
Barn forstår og plukker opp langt mer som foregår rundt dem enn vi foreldre er klar over. Når vi ikke kommuniserer hva som foregår, kan de fort lete etter svar og skyld hos seg selv. Er situasjonen for komplisert eller belastende for små ører, kan det rekke mer enn nok å bare si «unnskyld for at jeg ikke er meg selv»
Jeg tror det kan være nyttig for barn å oppleve at vi foreldre kan ha vanskeligere perioder, så lenge vi er åpne om det og ikke legger ansvaret over på dem.
Da lærer vi samtidig barna å akseptere egen sårbarhet og hvordan de kan håndtere egne kriser senere i livet. Livet er ikke alltid lett, og det er helt vanlig å ha perioder der vi er i emosjonell ubalanse. Da har vi muligheten til å vise barna våre at heller ikke voksne håndterer livet perfekt hele tiden.
Og det er foreldremagi i seg selv.
