Hjemmetilværelse med barn
«Hæ? Går ikke barnet ditt i barnehage?»
Er det vanskelig å forstå at jeg ikke ønsker å gå glipp av alle øyeblikkene?
Dette er et debattinnlegg som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert i Bergens tidende, men er gjengitt med tillatelse.
For noen dager siden var jeg og min datter i lekeparken hvor jeg kom i prat med en annen mamma og hennes barn. Hun spurte om barnehage, og av tidligere erfaringer forventet jeg den «vanlige» reaksjonen:
«Åh, går ikke barnet ditt i barnehage enda? Barna har godt av å være i barnehage for å bli stimulert og sosialisert.»
Jeg ble derimot varm i hjertet over responsen fra denne damen, for hun bare så på datteren min og sa: «Du er heldig som får være hjemme med mammaen din, du.»
Utradisjonelt valg
Jeg vet at det er mange som ønsker å være hjemme lenger enn hva man får støtte til og lenger enn det som er sosialt akseptert av samfunnet og jobben. Dessverre får ikke alle det til å gå rundt økonomisk, og blir nødt å sende barna i barnehage.
Vi stiller ikke spørsmålet andre veien: «Hvorfor sender du barnet ditt i barnehage?» Det er fordi samfunnet er lagt opp til at det er blitt normalen, selv om det finnes forskning som problematiserer dette.
Selv om jeg står trygt i min avgjørelse, så kan det av og til føles litt vanskelig å ta utradisjonelle valg. Samfunnet vi lever i, og den kulturen vi har skapt, gjør at det blir vanskelig.
Jeg skulle ønske at det fantes en ordning med tilretteleggelse, som gjorde det lettere for familier som ønsker å velge hjemmelivet.
Et argument som er innprentet i kulturen vår, er at barnehage er viktig for sosialiseringen. Det er ikke nødvendigvis slik at hvis man ikke har barnet i ordinær barnehage, så er man bare hjemme med mor, far eller omsorgsperson uten å sosialisere seg.
Les også (+): Først da barnehagelæreren begynte å møte jenta utenfor porten, skjønte hun hva som lå bak oppførselen
Mange ulike tilbud
Mitt to år gamle barn og jeg er mye sammen med andre barn (i ulike aldre) og voksne i løpet av en uke. Det finnes mange fine tilbud og aktiviteter å gjøre med små barn, som for eksempel åpen barnehage.
Det er en pedagogisk tilrettelagt virksomhet hvor det ikke går en fast gruppe barn, men hvor barn og foreldre/omsorgsperson kan komme sammen med andre en viss tid pr. dag.
Jeg kan ikke forstå at det skal være så sjokkerende at jeg ikke har lyst til å levere barnet mitt i barnehage fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Er det vanskelig å forstå at jeg ikke ønsker å gå glipp av utviklingen og alle øyeblikkene vi deler sammen i hverdagen?
Ja, det kommer selvfølgelig dager hvor jeg savner å jobbe med det jeg brenner for, men da minner jeg meg på at barnet mitt bare er liten én gang, og denne tiden får vi aldri tilbake. Jeg føler meg heldig som kan ha henne hjemme en liten stund til.
Jeg heier på valgfriheten og muligheten til å velge enten barnehage eller hjemmetilværelse med barn, ut ifra den enkeltes barn og families situasjon. Det skjer mye fint i begge «leirer», og det er ikke selve barnehagen vi skal diskutere.
Vi må prate om fordommene og ordningene som er rundt de som velger å ha omsorgen for barna sine lengre enn etter året. Om det er å gå i barnehage eller ikke. Jeg ønsker normalisering.
Det skal ikke være uvanlig for kvinner i 2022 å dyrke mammarollen.
