MAMMA I RULLESTOL
– I løpet av 10 år i rullestol er dette det aller såreste punktet
Hanne har selv aldri sett på rullestolen som et hinder i å leve det livet hun drømmer om, men opplever folks fordommer når hun er ute med datteren som sårende.
–Å date en dame i rullestol er jo hakket mindre normalt enn å date en som går. Det kan tenkes at jeg spekulerte mer i hva han tenkte om det, enn det han faktisk gjorde. Da vi møttes føltes alt bare så naturlig, og han var ikke skeptisk eller «redd» rullestolen min, forteller Hanne Øverli Eriksson (28).
Hun bor på Jessheim sammen med samboeren Fredrik (31) og datteren Ella (9 måneder).
I ettertid har Fredrik sagt at han raskt skjønte at Hanne klarte seg veldig bra på egen hånd. Hun er alltid løsningsorientert, og gjør ikke rullestolen til et problem. Derfor opplevde han det ikke som et hinder at hun satt i rullestol.
– Da vi møttes, bodde han i et hus med trapper, men tenkte aldri at jeg ikke kunne bli med dit på grunn av dette. Han bare inviterte meg inn, uten noen spørsmål rundt det. Jeg tror faktisk det tok flere måneder før vi på ordentlig snakket om skaden og funksjonsnedsettelsen min.
– For meg føltes det veldig godt at Fredrik så meg, og ønsket å bli kjent med Hanne, uten at skaden min skulle bli et hovedtema, sier hun.
Allerede ganske tidlig pratet paret om hva de drømmer om her i livet, og begge var veldig tydelige på at de ønsket å stifte familie. For rundt halvannet år siden ble det snakk om å faktisk starte å prøve på ordentlig.
– Jeg hadde tidligere fortalt Fredrik om usikkerheten når det gjaldt muligheten for å bli gravid, og bære frem et barn, grunnet sykdomsbildet mitt. Vi ville prøve uten å fokusere eller stresse for mye, og bestemte oss for å ta ting som de kom underveis, forteller Hanne åpenhjertig.
Les også: Ida (9) kan være den eneste i hele verden med tilstanden. Ingen vet hva som er galt
To streker
Å se de to strekene på graviditetstesten var en enorm glede for paret. Ønsket om å få barn var så sterkt, og nå skulle de endelig få oppleve å bli foreldre. Allerede fra starten av visste Hanne og Fredrik at dette var et såkalt risikosvangerskap.
– Det var ingen stor risiko for hverken meg eller babyen i magen, men det var en usikkerhet rundt hvordan kroppen min ville håndtere en graviditet. Jeg har også en skade som fører til at jeg ikke har noen følelse i nedre del av magen, og ikke vil kunne kjenne spark og eventuelle smerter.
Det ble derfor hyppige kontroller på sykehuset, tester av Hanne, ultralyd av den lille i magen og satt opp en tydelig fødselsplan. Underveis i graviditeten utviklet hun alvorlig hyperemesis, alvorlig svangerskapskvalme, og det førte til enda flere sykehusbesøk.
– Jeg kastet opp store deler av dagen, gikk masse ned i vekt og hadde ingen energi igjen. Jeg var innlagt, og fra og med uke 16 bestemte legene at jeg måtte ha sonde og sentralt venekateter for å få i meg nok væske og næring, forteller Hanne.
Med varme i stemmen beskriver hun fødselen, som ble gjort ved hjelp av keisersnitt, som det fineste hun har opplevd i hele sitt liv.
– Lykken vi følte i det vi hørte det første skriket, og jeg etterpå fikk Ella på magen, er ubeskrivelig. Hun var så fin, og helt frisk.
Månedene etter fødsel har gått fort, og Hanne nyter barseltiden. Selv om mammarollen har vært overveldende, er hun overrasket over hvor raskt de har tilpasset seg det nye livet, og hvordan det kjennes som det mest naturlige i hele verden.
– Nå, ni måneder etter jeg ble mamma, klarer jeg nesten ikke å se for meg hvordan hverdagen var før. Det er klart det er en ny hverdag, men den er så utrolig fin. Læringskurven vår har selvfølgelig vært veldig bratt, men Ella er en rolig og fornøyd baby som stort sett er blid hele dagen, glad i pupp og nattesøvn, smiler mammaen.
Les også: Kjetil ble far som 19-åring: – Kan ikke jeg som ung pappa være en god forelder?
Fordommer som sårer
Hanne legger ikke skjul på at fordommer hun har møtt på som mamma i rullestol går inn på henne og virkelig sårer. Hun har opplevd fremmede stille spørsmål om Ella er datteren hennes, at de tror hun ikke kan mate eller skifte bleie på babyen, eller være alene med barnet.
– I løpet av 10 år i rullestol er dette det aller såreste punktet. Jeg tror mange tenker at de «må» hjelpe fordi jeg sitter i rullestol, og har en teori om at vi rullestolbrukere trenger hjelp til mye mer enn det som faktisk er realiteten.
Hun påpeker at det ikke i utgangspunktet er dumt eller sårt at mennesker spør om hun trenger hjelp, men at det som oppleves vanskelig er de som ikke spør, men bare antar at hun trenger hjelpen deres.
– Det kan være folk som eksempelvis sier: «Jeg skal trille vognen opp bakken for deg» - og tar tak i vognen før jeg i det hele tatt har hatt tid til å svare. Jeg vil så mye heller høre: «Unnskyld, vil du ha hjelp opp bakken?». Det handler så mye om måten man blir spurt på, sier Hanne ærlig.
– Selvsagt hender det at jeg må spørre om hjelp, og det er noe jeg har lært meg i løpet av årene med rullestol. Jeg spør om hjelp til det som jeg faktisk trenger hjelp til, og spør jeg ikke, så er sjansen veldig stor for at det er noe jeg helt fint klarer på egen hånd.
Særlig i starten syntes hun det var ekstra sårt, og kunne bli ordentlig lei seg. Det kjentes som at andre hadde en mistillit til hvordan hun håndterte mammarollen, og gjorde at Hanne kunne grue seg for å ta en tur til kjøpesenteret, i frykt for at andre ville komme til å kommentere.
– Jeg har heldigvis klart å få en «ny» innstilling til dette etterhvert, og tenker at det jo er viktigere at jeg faktisk er synlig ute, slik at det er tydelig at jeg håndterer dette veldig bra. Kanskje klarer jeg på denne måten også å motbevise noen som er skeptiske til foreldre på hjul, og dermed bidra til å fjerne et stigma, sier Hanne.
