BIRGIT SKARSTEIN klar for paralympics
– Jeg tenkte på de tingene som gjør meg lykkelig i livet, og det hadde ikke noe med beina å gjøre
Etter den forferdelige ulykken ble løsningen for Birgit å trene. Masse.
– Det skjer jo aldri i løpet av en aktiv idrettskarriere at du er frisk og har et helt år til å bare terpe og trene.
Birgit Skarstein har benyttet koronatiden godt. Nå er hun klar for utfordringene som venter i Tokyo.
– Det er ganske hektisk. Det er jo en jobb, og jeg må le litt når folk spør hva jeg gjør all den tiden jeg ikke trener. Mener du når jeg spiser, driver sponsorarbeid, pendler, fikser regnskap, svarer på epost eller tar telefoner?
31-åringen fra Levanger er kjent for sitt store smil, glødende engasjement og imponerende råskap. Og så skader det jo heller ikke at hun er regjerende mester i roing og har en haug av medaljer i langrenn.
Når landet stengte ned ble hverdagen snudd opp ned for mange. For Birgit ble det også et uvanlig år.
– Vi har vært veldig mye mer i Norge enn vi pleier. Vanligvis er vi på reise minst én tredjedel av året og det har vi ikke vært nå. Vi har hatt en helt annen hverdag uten formtopper og konkurranser.
Når skal Birgit Skarstein i aksjon i Paralympics i Tokyo?
- Fredag 27. august: Roing: Forsøksheat singlesculler kvinner 02.30
- Lørdag 28. august: Roing: Mulig oppsamlingsheat singlesculler kvinner 02.30
- Søndag: 29.august: Roing: Finale singlesculler kvinner 03.50
Skarstein er frisk og skadefri
Dette halvannet året har de fleste fått kjenne på hvordan det er når ting ikke går som planlagt. Som idrettsutøver kan det skje hele tiden – skader, avlyste konkurranser og sykdom kan sette en stopper for både treningsopplegg og konkurranseplaner. Fordelen denne gangen er at kroppen er både frisk og skadefri. Dermed har Birgit og laget hennes brukt tiden på å finpusse og terpe.
Les også: Dette må du tenke på for å lage treningsom hjemme
– Vi har ikke hatt noen skader eller sykdom, og vi har fått trent masse. Det har vært en grundig prosess og vi er godt forberedt til OL.
Birgit er god til å holde motivasjonen oppe. Selv om både Paralympics og EM ble utsatt og ting ikke gikk helt etter planen, har hun brukt året på å forberede seg enda bedre til mesterskapene som kommer. Hemmeligheten? Evnen til å omstille seg.
– Jeg tror det handler om å omstille ganske fort og akseptere at det ikke gikk som planlagt. Jeg prøver å se hvilke muligheter jeg har, ikke hva som skulle eller kunne vært. Det er så mange ting i livet vi ikke styrer, men det hjelper ikke å sitte å ønske seg at korona ikke hadde eksistert, for det kan vi ikke påvirke.
Hun mener det er viktig å ta tak i de tingene man faktisk kan gjøre noe med, og jobbe med dem.
– Du fikk kanskje ikke like god tid som du tenkte til den treningsøkten, men du har fremdeles noe tid! Kast deg rundt, istedenfor å bruke tid på det du ikke kan endre.
Skarsteins ulykke
Birgit blir engasjert når hun snakker om motivasjon. Som idrettsutøver har hun naturligvis gått noen runder med seg selv – det er ikke alltid det frister å dra på trening selv for henne. Men så er det kanskje én episode i livet hvor hun virkelig fikk bruk for å være rå på å omstille seg.
Da Birgit var 19 år jobbet hun på et barnehjem i Thailand. Uten å sjekke hvor dypt det var i vannet, hoppet hun etter en kompis og traff noe på havbunnen. Hun fikk en alvorlig skade i beinet og ble operert hele 16 ganger. Under den siste operasjonen fikk hun en epiduralbedøvelse som ikke gikk ut av kroppen som den skulle. Den etterlot henne lam fra hoften og ned.
Les også: Marietha ble mamma etter hjerneskade
– Det var en kjempeomveltning, det er klart at det var det. Jeg måtte ta en fot i bakken med en gang og se hvilke ressurser jeg hadde til rådighet.
Da skrev hun en lang liste over alt hun var takknemlig for: Et klart hode, gode venner, en utdanning i farta, to armer. Samtidig aksepterte hun ganske fort at det ikke var noe hun kunne gjøre som kunne endre på skaden.
– Jeg tenkte på de tingene som gjør meg lykkelig i livet og det hadde ikke noe med beina å gjøre. Det handlet om mening, fellesskap, frihet og naturen, og det hadde jeg ennå. Jeg måtte bare gjøre det på andre måter.
For Birgit ble løsningen å trene. Masse.
– Det var noe dritt, men det var ikke noe jeg kunne gjøre for å påvirke det utover å trene. Jeg så hvilke områder jeg kunne gjøre noe med, og prøvde å utnytte de maksimalt.
– Jeg trente masse fordi jeg tenkte at hvis det er en halv prosent sjanse for at dette kan gå bra, så kommer det til å gå bra, for jeg gjør jobben. Og hvis det ikke går bra, så er det også greit, for jeg vet at jeg gjorde det jeg kunne, og da var det lettere å akseptere.
Den første konkurransen
Det ble starten på en imponerende idrettskarriere. Selv om Birgit blant annet drev med svømming i elleve år før hun ble skadet, var det først etter skaden hun satset for fullt på idretten.
– Jeg skjønte da jeg ble skadet at det var smart å trene opp kroppen til å håndtere den nye situasjonen, slik at jeg kunne leve med høyest mulig grad av frihet. Jeg innså at jo sterkere og mer utholden jeg er, jo mer frihet får jeg i eget liv.
Bare seks måneder etter at hun ble skadet, mens hun fremdeles var i startfasen av rehabiliteringen, var hun med på sitt første skirenn.
– Jeg tenkte at jeg melder meg på 10 km og ser hva som skjer. Og det var helt grusomt, det er det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. Det var så tungt og vondt og vått. Jeg hadde bare vært lam i seks måneder, og var i skikkelig dårlig fysisk stand, hadde ingen teknikk og hadde en kjelke som var vanskelig å bruke. Jeg brukte nesten en time på 10 km. Men da hadde jeg et utgangspunkt å forbedre, og da jeg deltok på det samme rennet året etter tok det halvparten av tida.
Treningshverdagen
En vanlig dag for Skartein starter med at hun står opp og drar til Årungen utenfor Oslo for å ro med laget.
– Så reiser vi ned på Olympiatoppen for økt nummer to. Jeg trener vanligvis to til tre økter om dagen, og bruker resten av tiden på annen jobb.
En dag med trening i en opptrappingsperiode kan se slik ut:
Økt 1: Staking til oppvarming. 10 km roing.
Økt 2: Staking til oppvarming. 6 km roing.
Lunsj
Økt 3: Styrke- og basistrening.
Økt 4: 60 minutter sykkel.
En svingom på dansegulvet
Å være et forbilde for andre, noen som bryter grenser og viser at alt er mulig er viktig for Birgit. Det var også målet da hun svingte seg på parketten i «Skal vi danse» i fjor høst.
– Det er ganske interessant, for vi leser jo verden fra egne referanser og perspektiv. Da er det fort gjort å si hva andre kan og ikke kan basert på hva vi tror er mulig. Jeg kan fly i lufta, krabbe på gulvet, stå på henda og skli på rumpa. Vi definerer hva som er mulig for oss, og den beste måten å vise det på er å gjøre det.
I gjennomsnitt åtte timer med øving på dansesenteret hver dag lønte seg– Birgit og Philip var det første paret som fikk fire tiere av dommerne. Likevel var det en utfordring å kombinere dansetrening med oppkjøring til Paralympics. Birgit innrømmer at hun ikke hadde klart å holde på sånn i lengden.
– Det var intenst og kjempegøy. Jeg avsluttet rosesongen med å ro NM på formiddagen og ha livesending på kvelden. Da var jeg så sliten at jeg måtte sove mellom generalprøven og livesendingen. Det hadde ikke gått så mye lenger enn de tolv ukene som jeg holdt med på det kjøret, da måtte jeg kuttet i dansetreningen. Det nytter ikke å stå på 4. plass i Tokyo og si at «jeg måtte danse», sier hun og ler.
Nå er alt fokus rettet mot Paralympics i Tokyo. I tiden fram mot OL har hun sammen med lagkameratene trent to-tre ganger om dagen det siste halvåret.
– Det er meg og syv olympiske roere på laget. Vi er forskjellige, men vi er roere først og fremst. Vi har samme trener og følger samme treningsplan, og vi utfyller hverandre både som idrettsutøvere og som mennesker. Det er ingen som bryr seg om at jeg ikke har med meg ankler og knær, og det er et nydelig miljø å være i. Det er en grunn til at folk ikke vil gi seg.
