leserne forteller
Jeg våget ikke fortelle om sykdommen min. Det fikk uante konsekvenser
Jeg kunne ikke innlede et forhold, for da måtte jeg si sannheten.
Da jeg flyttet tilbake til hjembyen for å ta over huset etter foreldrene mine, traff jeg Martin. Vi hadde vært småkjærester da jeg gikk i første gym og han i tredje, og siden hadde vi vel knapt sett hverandre.
– Nei, men er det ikke Mia!
En kraftig neve grep meg om skulderen, og plutselig så jeg inn i de smilende øynene til Martin fra skoledagene.
Han hadde ikke forandret seg så mye. Håret var nesten grått, og han hadde noen flere kilo på kroppen. Men han hadde det samme smilet, det samme glimtet i øyet og den samme lune latteren.
Jeg ble så forfjamset at jeg rødmet som en ung jente. Jeg gjenvant fatningen, og vi hadde en hyggelig prat. Martin fortalte at han var enkemann, og jeg fortalte at jeg var skilt. Enden på samtalen ble at Martin inviterte meg ut på middag førstkommende lørdag.
– Du er jo like pen som før, du, Mia, sa han da han kom og hentet meg.
Vi fikk en fantastisk kveld. Martin hadde bestilt bord på en god restaurant, og han var sjarmerende, raus og spandabel. Jeg visste at han hadde gjort det bra. Han var direktør i et stort firma og hadde nådd så langt som han drømte om den gang vi var unge og gikk hånd i hånd rundt i hjembyens gater.
Timene fløy, og vi skjønte vel begge at dette var starten på noe. Han kysset meg god natt foran huset mitt og strøk meg over kinnet etterpå.
– Det er altfor lenge siden jeg kysset deg sist, sa han og så på meg med det varme blikket sitt.
Vi møttes flere ganger etter denne første kvelden. Jeg fikk høre om hans kone, som han hadde vært glad i, om sykdommen hennes, karrieren hans og om sønnen, som hadde en spennende jobb i et TV-selskap.
Jeg fortalte om mitt ikke fullt så vellykkede liv.
Ekteskapet hadde vært vondt og vanskelig. Da jeg endelig klarte å komme meg ut av det, hadde altfor mange år gått. Men jeg hoppet fort over det leie og fortalte heller om tvillingdøtrene mine på 20, som begge hadde klart seg godt.
Jeg nevnte også at jeg hadde vært en del syk, men utdypet ikke dette nærmere. Jeg visste at jeg måtte fortelle om sykdom og operasjon hvis det skulle bli et forhold mellom oss, men jeg skjøv det foran meg.
Godnattkyssene våre ble stadig hetere, og jeg skjønte hvilken vei det bar. Vi var forelsket begge to, og det var deilig. Fremdeles hadde jeg ikke sagt noe om min funksjonshemning, men skjønte at jeg ikke kunne utsette det stort lenger.
Les også (+) – Før datteren min døde, ringte hun og avslørte en hemmelighet
Ubehagelig samtale
En lørdag var vi ute og spiste på en ny restaurant. Den kvelden skulle det skje, senere skulle jeg fortelle Martin om sykdommen min. Plutselig stanset en mann ved bordet vårt.
– Hva er det jeg ser … Mia og Martin!
– Robert!
Gjensynet var hjertelig. Glade og pratsomme Robert hadde vært en del av ungdomsmiljøet vårt, en av gjengen. Han slo seg ned, og praten gikk om gamle kjente. Det ene navnet etter det andre dukket opp. Noen hadde det bra, andre ikke.
– Ja, dere har vel hørt om Solveig, sa Robert. – Hun har hatt kreft, og nå har hun sånn utlagt tarm og greier. Stakkars jente.
Jeg åpnet munnen for å si noe, men Martin kom meg i forkjøpet. – Så fryktelig, det høres grusomt ut.
– Hun er visst kvitt kreften, men … fortsatte Robert.
Mannfolkene så på hverandre, og jeg visste hva de tenkte. Jeg grep hardt om vinglasset. – Og mannen hennes, da, sa jeg. – Ja, for hun er vel gift fremdeles?
– Ja, sa Robert. – Det kan ikke være lett for ham heller.
– Får håpe han støtter henne, da, sa jeg og håpet de ikke la merke til at jeg rødmet.
– Det må være ubehagelige greier, sa Martin.
Mennenes ansiktsuttrykk fortalte meg at de var enige om at det var «ubehagelige greier» for mannen som måtte dele seng med en henne. Jeg følte meg svimmel og uvel.
– Det virker som du og Robert synes mest synd på mannen til Solveig, prøvde jeg forsiktig da Robert hadde gått.
– Husk at jeg hadde en syk kone i ti år. Det går ut over alle når en i familien er alvorlig syk, sa han.
– Jeg vet det, men å ha utlagt tarm er ingen sykdom, forsøkte jeg.
– Nei, men forferdelig upraktisk, sa Martin bestemt.
– Hadde din kone det? spurte jeg forskrekket.
– Nei, heldigvis, sa han og grep vinflasken og skjenket opp til meg. Jeg følte at jeg hadde behøvd noe langt sterkere.
Martin syntes det var på tide at han fikk bli med meg inn den kvelden, men jeg kysset ham og sa at en av jentene var hjemme i helgen.
– Neste gang, da, sa han med munnen mot min.
Jeg låste meg inn med tårer i øynene og gikk rett inn på badet og kledde av meg. La begge hendene over posen på magen min og gråt. Jeg snufset mot den slanke, velholdte damen i speilet. Hva hjalp det å se godt ut når stomien hindret meg i å ha nærhet med mannen jeg var blitt glad i?
Jeg klarte bare ikke å fortelle ham om stomiposen! Ikke etter at jeg hadde sett avskyen i ansiktet hans da vi snakket om Solveig.
Jeg hadde ikke hatt kreft, men hadde en annen sykdom som gjorde at jeg måtte bruke pose. Han visste tydeligvis ikke at utstyret var så bra at en mann ikke burde la seg avskrekke av det.
I tiden som fulgte, trakk jeg meg mer og mer vekk fra Martin.
Jeg var for feig til å si sannheten, og ble bare så veldig opptatt hver gang han foreslo et møte. Jeg tok heller ikke telefonen når han ringte. Så det hele gled over av seg selv, og jeg var alene igjen.
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Måtte snakke med noen
Det gikk to år, og jeg tenkte fortsatt på Martin. Så en dag traff jeg plutselig Solveig på gaten. Det var et gledelig gjensyn, vi havnet på kafé og hadde en lang jenteprat. Hun så godt ut, hadde til og med et par kilo for mye, noe hun bare var glad for.
– Gunnar liker å ha litt å ta i, smilte hun, og øynene skinte.
Jeg tok mot til meg. – Og han bryr seg ikke om ekstrautstyret ditt?
– Overhodet ikke, sa hun lykkelig.
– Jeg har også stomipose, og jeg tør ikke innlede noe forhold, sa jeg fort og trakk pusten dypt. Nå var det sagt. Jeg måtte snakke med noen om dette.
Solveig ga meg en liten skjennepreken, og da vi skiltes, avtalte vi å møtes igjen. Vi hadde ikke bare ungdomstiden felles nå.
Tre dager senere ringte Martin. Jeg ble helt stum, og hjertet slo helt opp i halsgropen.
– Mia, jeg vet nå at du har de samme problemene som Solveig, og jeg tror det er en misforståelse her.
– Tror ikke det, sa jeg kjølig. – Jeg skjønte at både du og Robert tenkte litt av hvert om slike saker.
– Kan du ikke i det minste la meg få lov til å avgjøre det selv? Det gjelder jo deg som jeg er glad i! Vi har kastet bort to år.
– Jeg kommer bort til deg i kveld! Han var bestemt, nesten sint. Men jeg hørte samtidig varmen i stemmen hans.
Jeg skriver dette mens jeg venter på Martin. Nå er det bare to timer til han kommer, og denne kvelden skal vi endelig snakke ut. Jeg skal lytte til hva han har å si. Denne gang vil jeg la kjærligheten få en sjanse.
Jeg er så glad for at han nå kommer på eget initiativ. Han kunne jo bare latt være å kontakte meg etter at han fikk vite om stomien min. Hadde jeg fortalt ham det etter samtalen med Robert, ville han kanskje ha følt at han måtte godta det for ikke å såre meg.
Nå starter vi med blanke ark. Det er deilig å vente på en man er glad i. Jeg håper det går bra.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
