Hvor lenge er det greit å samsove med barna?

Tripp, trapp, tripp, trapp … kniiiiiirk

– Får ikke sove …

Små, nakne føtter som målrettet tar seg fram i nattens mørke, døren til soverommet som langsomt åpnes. Den lyse, og kanskje litt engstelige barnestemmen, som trenger en voksen.

For folk med barn i hus er dette gjerne lyder vi kjenner godt. Hvordan vi forholder oss til lydene, er ikke like gitt.

Idealer og ideer om hvor barn bør sove, er noe vi vet varierer, både mellom ulike land og kulturer i verden og mellom ulike familier og generasjoner i Norge.

Ifølge søvnekspert Caroline Lorentzen er ideen om at små barn bør sove i egen seng både en relativt ny foreteelse og et ideal i endring.

Eksempelvis er samsoving med spedbarn og barn i barnehagealder blitt mye mindre kontroversielt de siste tiårene.

«Større barn» som ønsker å fortsette sove i de voksnes seng er dog ikke like ukontroversielt.

Les også (+): Uken har bare 158 timer. Kan noen vennligst gi oss foreldre et par timer til? spør småbarnsmor Marie Lunde

Sover med tenåringen

Å bli flyttet fra familiesengen inn på eget rom er noe mange mener bør skje, i hvert fall, før barna kommer i skolealder.

Men ikke alle familier lar seg styre av samfunnsidealer.

Hos firebarnsfamilien «Dahl» eksisterer ingen offisiell deadline for når barna skal over i egen seng. Her er seksåringen, niåringen, tolvåringen og til og med femtenåringen fortsatt velkomne oppi sengen – både om natten og kvelden.

Familien, som ikke ønsker å framstå med navn og bilde, tar imot oss i en lysegrønn villa i et middelklassenabolag et lite stykke utenfor Oslo.

I tillegg til et lunt kjøkken og en livfull stue, har hjemmet fire soverom. I det største rommet er det senger fra vegg til vegg. «Familiesengen» med de mange fargerike hodeputene måler litt over tre meter.

Ifølge mamma «Sofie» har der vært lite diskusjon mellom henne og pappa «Truls» om hvor barna bør sove, og først og fremst sover familien sammen fordi «det kjennes ut som det mest naturlige for dem», sier hun.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Et samsovingseventyr som begynte allerede på barsel.

– Noen timer etter at jeg hadde født mitt første barn, la jeg ham forsiktig ned i plastkrybben på barselavdelingen for natten. Han var tydelig utilfreds. I det samme kom en jordmor inn på rommet, med de forløsende ordene som ble til en gave i vårt foreldreskap: Ta nå ungen opp og inntil dere!

Da sønnen nærmet seg sytten måneder, forsøkte de å venne ham til å sove på eget rom. Mest fordi «alle andre» gjorde det. Noe som viste seg å ikke fungere i lengden.

– Det kjentes skikkelig feil for oss at vi voksne skulle ligge sammen, og han skulle ligge alene. Da lillebroren kom, endte alle fire i samme dobbeltseng, og det kjentes bare hundre prosent riktig. Vi fikk også bedre søvn på denne måten.

Les også: Marco Elsafadi har ett råd til foreldre

Bryter med «det vanlige»

Sofie, som er utdannet psykoterapeut og sosialantropolog, sier hun skjønner godt at noen vil reagere negativt på familiens soveopplegg.

Samtidig håper hun, både fra et personlig og et faglig ståsted, at skammen knyttet til å sove med store barn vil utgå i framtiden.

Hun mener at det ikke er noen biologiske eller evolusjonære argumenter for å sove atskilt, og at fordommene mot samsovende familier bygger på misoppfattelser om hva som er «naturlig eller normalt».

– Mennesker er pattedyr og har et sterkt behov for trygghet, også om natten. Familier har alltid sovet sammen til alle tider, og gjør det fortsatt i store deler av verden. At samsoving med store barn ikke ses på som like greit i Norge som andre land, er ikke noe en «må» rette seg etter.

På et tidspunkt valgte barna, spesielt de to eldste, å holde familiens sovesituasjon skjult for vennene. Det kom ikke som en overraskelse.

– Når vår eldste nærmet seg ti-tolv år, begynte han å kjenne på at det var flaut overfor kompiser å sove i familiesenga. Da måtte vi ta grep. Ikke fordi vi egentlig trengte nye søvnmønster, men fordi barna har behov for å slippe være annerledes på et slikt punkt.

Samtidig, sier Sofie, er det viktigste med familiesengen ikke det å faktisk sove sammen, men heller at barna selv skal kunne velge hvor de vil sove – og hva de skal si til vennene sine.

De to store barna har derfor tilgang på egne rom med egne senger. De to yngste deler et lekerom hvor det er en seng som kan slås ut.

Les også (+): Dette gjør du med et sint barn ved leggetid

Et Skandinavia i endring

Ifølge Caroline Lorentzen er familier som velger å ikke ha en eller annen form for mental «deadline» for samsovingen, slik som familien Dahl, fortsatt svært uvanlige i Norge.

Skammen som mange kan kjenne på ved å ha barn oppi sengen, sier hun, har sammenheng med vestens individualiserte fokus og uriktige antagelser om hvordan selvstendighet bygges i barn.

Caroline forteller at det var vanlig for skandinaviske familier, gjerne av økonomiske og praktiske grunner, å sove sammen til langt innpå nittenhundretallet, og at idealet om at barn skulle sove alene vokste seg sterkt først på femti- og sekstitallet – i takt med den samfunnsøkonomiske veksten og den økende middelklassen.

– Med sterkere privatøkonomi og større boliger, kom ideen om at det var fint for barn å sove på eget rom. I kombinasjon med lite kunnskap om barns utvikling og behov for nærhet, var det derfor få som satte spørsmålstegn ved at mange spedbarn ble lagt på eget rom rett fra fødsel, sier hun.

Men om det var lite kunnskap om barn på femtitallet, poengterer Caroline hvor mye mer vi vet nå. Og spesielt har idealet om hvor små barn bør sove begynt å endre seg igjen.

– Statistikken i Skandinavia viser at mange barn sover i de voksnes seng, og det har vært en økning de seneste årene. Vi har blitt mer positive til å sove med små barn, og det er mye forskning som støtter trygg samsoving.

Les også (+): Kan barnet være på rommet fordi vi skal se på TV?

Foreldre føler seg mislykket

Fenomenet at barn i skolealder ønsker å sove med de voksne, er det ikke like stor åpenhet rundt, ifølge Caroline. Selv blir hun stadig kontaktet av foreldre som ønsker råd og hjelp med søvnmønstrene til skolebarna sine.

– Jeg ser at mange foreldre føler at de «mislykkes» når barn strever med å finne søvnen selv, og en vanlig frykt er at barnet ikke vil utvikle selvstendighet. For disse familiene er det fint å vite at det ikke er uvanlig at barn helt opp til de er tenåringer kan ønske å sove hos de voksne.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Eksperten mener det ikke er en åpenbar motsetning mellom samsoving og selvstendighet, og at det er mye som tyder på at samsoving heller kan være med på å bygge selvstendighet gjennom trygghet.

– Vi vet at nærhet og omsorg, også den som gis om natten, styrker barnas tilknytning til den vokse. Noe som i seg er viktig for mental helse og relasjoner både nå og i barnas framtid.

Og dette med tilknytning er noe som, ifølge Caroline, gjerne bør ligge til grunn når en snakker om søvn og relasjoner. Budskapet «jeg er her, er tilgjengelig for deg og skal støtte deg», er noe som vil bygge trygghet og selvstendighet uansett hvor barnet sover.

Samsoving som snarvei

For adoptivforeldrene Gudrun og Marcus fra Oslo er det spesielt dette med å styrke barnas tilknytning som motiverer dem til å sove sammen som familie. Og i den sentrumsnære leiligheten deres bor to energiske og nysgjerrige barn.

Rosa er tolv og Elin er fem. Begge hentet til Norge ved fem-seks års alder.

Til forskjell fra familien Dahl, hvor familiesengen har vokst for hvert nytt barn, har Gudrun og Marcus valgt en litt annen sengemodell. Her står yngstejenta sin barneseng plassert litt ved siden av voksensengen, sammen med eget nattbord og tilhørende leselampe.

Gudrun forteller om hvordan de som har gått glipp av de første årene i et barns liv må jobbe mer bevisst enn andre for å skape tilknytning mellom barn og voksne. Og hun beskriver tilknytning som en prosess hvor den voksne gir barnet gjentatte mulighet for å «koble seg på den voksne» og «bruke den voksne som trygg base».

For å skape den tryggheten, trenger barn og voksne å være mye sammen, og den voksne må være tilgjengelig.

– Når barna kommer til oss er det null relasjon, og det første året er alt fokus på å skape bånd. Natten er en sårbar og utrygg tid på døgnet for mange barn, og en spesielt sårbar fase i starten for adoptivbarn. Det å bli møtt, også på natten, i barnets behov for nærhet, er på mange måter en snarvei til trygg tilknytning, sier hun.

I barnas opprinnelsesland, hvor barna levde sine første år, forteller Gudrun at det også ble praktisert samsoving. For barna var det derfor helt naturlig å fortsette å sove med sin nye familie.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Også for Gudrun og Marcus er det viktig at barna selv kan velge hvor de ønsker å sove, og Gudrun forteller at eldstejenta nylig tok steget over på eget rom – en prosess som har gått helt greit.

– Rosa har alltid hatt tilgang til eget rom og egen seng, og når vi hentet lillesøsteren fra opprinnelseslandet, ble det helt naturlig for henne å flytte inn på eget rom. Også fordi hun trengte skjerming fra en krevende periode for Elin og oss.

Når Gudrun tenker tilbake på sin egen barndom og hvor langt unna de voksne var om natten, blir hun ekstra sikker på hvor viktig det er for henne å gi sine egne barn større trygghet enn hun selv fikk.

– Jeg husker natten som en skummel og ensom tid, og jeg har egentlig ingen minner om foreldrene mine rundt leggingen og natten. For å komme til dem måtte jeg gå opp en trapp og langs en korridor til andre siden huset. De var langt unna både fysisk og emosjonelt. Søsteren min var den som ga trygghet, og jeg har fine minner om hvordan vi sov sammen noen netter og klødde hverandre på ryggen om kvelden før vi skulle sove.

Les også (+): True barnet med tomme trusler - hva er riktig å gjøre

Samsoving «light»

Men om samsoving stort sett fungerer godt for familien, så innrømmer Gudrun at det ikke alltid er like praktisk å sove sammen. At det finnes netter hvor hun kan lengte etter et helt eget soverom.

Dette er også noe familierådgiver Caroline er ekstra opptatt av – å hjelpe familier finne en god balanse mellom ulike behov.

Og selv om Caroline er positiv til samsoving, er hun tydelig på at familiesengen ikke er et godt alternativ for alle familier.

I tillegg er hun nøye med å poengtere at søvnmønster aldri er satt i stein, og at det er mange måter å møte barns behov om natten på.

– Trygg og god søvn for hele familien er alltid målet, og hvis en ikke ønsker sove i samme seng, kan en eksempelvis i en periode tilby barn som strever med å sove selv en madrass til forelderen på barnets gulv, eller omvendt. Barnet kan også sovne i egen seng, men være velkommen til den voksne om natten.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Caroline poengterer at for dem som ikke sover godt sammen med barna, er det viktig å være tydelig på dette.

Til dem som ønsker å samsove, med små eller store barn, anbefaler både Gudrun og Sofie at en tenker gjennom familiens sengeløsninger nøye.

Hvor mange og hvor store senger trenger en? Skal det være godt om plass i alle senger eller kun noen av sengene? Skal alle ha sin egen dyne og kanskje flere puter hver?

Ifølge begge mammaene er det også lurt å ha en plan for hvor «voksentiden» skal kunne utfolde seg spontant, noe som muligens kan høres litt motsigende ut.

Og med latteren sittende løst forteller Sofie om hvordan en noen ganger må være litt ekstra kreativ som «samsovingsforelder» for å få dette godt på plass.

Fireåringen nekter å sove i egen seng. Hva gjør vi?

12 ting kvinner sier de aldri skal gjøre

– Dette har ingenting i en babyseng å gjøre

Denne saken ble første gang publisert 26/07 2022, og sist oppdatert 25/08 2023.