mødre føler ikke at de strekker til:
«Mammahjertet er stort og empatisk, men også fylt av angst, frykt, skrekk og selvpisking»
Jeg kjøper ikke helt at det er bare bloggere og vellykkethet vi ser rundt oss som gir så mange denne udugelighetsfølelsen. Det må være noe mer. Noe med forventninger. Til seg selv, skriver Kamilles spaltist Henriette Steenstrup
Du som leser dette, sitter kanskje på legekontoret akkurat nå.
Sannsynligvis med maske på – og har også fått med deg Kamilles #godnoksomduer, spesielt etter nyttår og mammaundersøkelsen i samarbeid med IPSOS som viser at 77 prosent av de spurte ikke føler at de strekker til.
Som mor, kjæreste, menneske. Og at denne følelsen av utilstrekkelighet har spredt seg som et virus i virusets år.
For i fjor på denne tiden var det bare 60 prosent som mente de var udugelige, det er mange nok det, da. For all del!
Les også: Slik er det nye mammalivet: – Som en tikkende bombe!
Det er altså mengder av folk, sikkert ikke bare damer, som sliter med selvtilliten om dagen. Ikke så rart, med hjemmekontor, permitteringsspøkelser, eller faktiske permitteringer, reduserte tilbud for barna våre, slitasje og fatigue i mange etater og i mange hjem. Og jeg kjenner meg igjen. Dessverre. Jeg skulle gjerne sagt jeg har hatt mitt beste år som både mor, kone og ansatt, men det føles ikke sånn.
Henriette Steenstrup
Er en norsk komiker og skuespiller. Hun har sin egen spalte i bladet Kamille der hun tar opp livets små og store utfordringer. Hun har to barn.
Selv koronaårets helter; helsearbeidere, lærere, barnevernsarbeidere, rengjørere og butikkansatte, har fått noen shot guts – de er løftet litt fram. Men de har også måttet omstille seg, snu seg rundt, lage løsninger som kanskje ikke er optimale.
Alt har kjentes så midlertidig. Og oppi all denne usikkerheten og utryggheten, så har man vært mamma.
Og hva er selve bildet på en bra mamma? For meg er det trygghet, stabilitet, stålkontroll og raushet. Hvor lett er det å by på det til sine barn når så mange grunnleggende trygghetsfaktorer er så usikre?
Men når det er sagt, så ble jeg lei meg når jeg leste tallet. 77 prosent! Det er jo helt uvirkelig trist!
Jeg kjenner ikke EN mor som ikke strekker seg vilt langt for å gjøre livet til barna sine best mulig. Jeg har en venninne som baker brød hver dag fordi barna hennes elsker det, selv om hun bare vil kjøpe kneip, ligge på sofaen hver dag og grine fordi mannen hennes er borte.
Les også: Tegn på å at du er i ferd med å bli utbrent
Jeg har naboer som har stått ute to ganger i uken, i regn, blest og -10 for at alle fotballbarn i nabolaget skal kunne ha et tilbud.
Jeg vet om alenemødre som har hatt full jobb og tre barn i karantene, og jeg har en venninne som sitter én time hver dag med mattelekser, selv om hun selv ikke kan matte og googler regnemåten og ser youtubetutorials om natten.
Man skulle nesten tro at denne sjongleringen mammaer driver med, som de driver med når det ikke er korona også, ville gi dem glede og mestring?
SE – jeg gjør det umulige mulig – hver eneste dag! Men likevel sitter 77 prosent igjen med en følelse av å ikke være god nok. Jeg kjøper ikke helt at det er bare bloggere og vellykkethet vi ser rundt oss som gir så mange denne udugelighetsfølelsen.
Les også: Vi bør føle mer skam, ikke mindre
Det må være noe mer. Noe med forventninger. Til seg selv. Noen ting må bare være bra nok, men det er ikke helt sånn. Og vi vil jo at barna våre skal føle seg bra nok også.
Vi vil ikke at de skal bli lei seg av en 4-er i gym, liksom. Men hvis jeg skal begynne å grine fordi jeg har lagt på meg tre kilo og ikke rekker å trene, hvordan skal datteren min føle seg bra nok selv om hun skulle komme sist inn til mål på skidagen med klassen?
Men uansett korona og bekymring over verden. Jeg kan helt ærlig si at det er i rollen som mamma jeg aller oftest har opplevelsen av å feile og å bomme. Å gjøre motsatt av hva Hedvig Montgomery ville sagt. Av og til må jeg bare prioritere noe annet enn å legge barn som ikke liker å bli lagt av noen andre. Jeg må jobbe. Jeg må se til foreldrene mine. Jeg må planlegge logistikken.
Les også: Ekspertene knuser sexmyter folk fortsatt tror på: – Bare tull og tøys!
De går brått for lut og kaldt vann, ungene, tenker jeg, da. Men de er jo med pappaen sin, eller de gjør noe med vennene sine. De kommer seg gjennom, så det sitter mest i min hjerne og det såkalte mammahjertet – som er et fint ord. Og alle mammaer skjønner hva slags hjerte det er snakk om. Det er ikke et kjølig, logisk hjerte.
Det er et hjerte som er stort og empatisk, men også fylt av angst, frykt, skrekk og selvpisking. Ord som ikke hjelper så mye for noen. Det er hardt å se barna sine på en eller annen måte slite. Men det er det de skal og. Barndommen skal jo være en forberedelse og en læringsprosess til et liv som kommer til å ha sin andel av trøbbel. Og jeg med mitt mammahjerte kan ikke skåne de for alt.
Men jeg kan prøve å være fornøyd med meg selv og alt jeg faktisk får til. For det er jo det jeg vil at barna mine skal bli. Ikke Grandiose, spesielle og magiske. Jeg vil bare at de skal være fornøyde, robuste og snille. Så da må jeg begynne med meg selv, da.
Og være fornøyd robust og snill. Også mot styggen på ryggen som roper at jeg ikke strekker til. Nå går du i skammekroken, styggen på ryggen. Og tar deg en pære! For jeg gjør så godt jeg kan her – og det må være bra nok!
