Jeg stortrivdes i rollen som reservemamma – så kom samboeren med en sjokkerende beskjed

Det var en helt vanlig onsdag kveld i en by jeg ikke kjente. Sammen med noen kolleger var jeg på et kurs for å lære meg mer om kommunikasjon og ledelse. Etter endt middag, ble vi enige om å gå ut på byen, noe jeg aldri ellers pleide å gjøre.

Jeg synes det er viktig å fortelle at jeg på det tidspunktet var en dame på 41 år, som kort tid i forkant hadde gått gjennom et dramatisk samlivsbrudd. Mannen som forlot meg, kunne bare seks uker senere fortelle meg at han ventet barn med en annen kvinne. Han og jeg hadde i ti år prøvd å få et barn sammen.

Tok meg med storm

Å få vite at en annen kvinne klarte det jeg ikke fikk til, gjorde så vondt at ord egentlig ikke kan beskrive det. Med andre ord var jeg ganske langt nede da jeg gikk ut i en fremmed by for å ha det gøy. Med noen glass vin i kroppen, klarte jeg likevel å mobilisere en slags glede. Jeg er ganske så sikker på at jeg smilte i samme øyeblikk som jeg satte meg ned på en barkrakk og møtte blikket til en mann som jeg antok at var på samme alder som meg. Bare to minutter etterpå satt vi i intens prat om livet og verden.

Ole tok meg med storm. Ikke fordi han var kjekk å se på, men fordi han fremsto som reflektert, moden og ansvarsfull. Han var åpen om skilsmissen han hadde gått gjennom, og delte gleden over å være far til en fem år gammel gutt.

– Vi jobbet hardt for å få ham, så han betyr alt for meg, husker jeg at han sa.

Bare en kvinne som selv har gått gjennom forsøk på prøverørsbefruktning og annen assistert befruktning uten hell, kunne forstå hva han mente.

Jeg visste så inderlig godt hva jeg hadde gått gjennom i min lengsel etter å bli mor.

– Så trist at dere ikke lyktes, sa han.

Jeg forelsket meg i ham i samme øyeblikk som de ordene var sagt.

Les også (+) Jeg var 40 og nyskilt. Så sa mamma noe som endret alt

Samboere

Jeg, som aldri har vært den typen kvinne som blir med en mann hjem etter første møte, ble med Ole, som var alene den uken fordi sønnen var hos mammaen. Alt føltes så utrolig naturlig.

Vi møttes tre ganger de neste tre ukene, hver gang hjemme hos meg. At vi begge var veldig betatt, var tydelig for alle, så han og jeg bestemte oss for likeså godt for å hoppe i det. Fire måneder etter at vi ble kjent, var vi blitt samboere.

Da jeg kom inn i det som var hjemmet til en far og en sønn, var jeg allerede stormende forelsket i dem begge.

Jeg forgudet den gode, lille gutten som krøp opp i fanget mitt, ga meg klemmer og sa fine ting til meg.
Jeg visste da vi ble kjent at skilsmissen fra Tobias' mor skjedde mot Oles vilje. Jeg var blitt fortalt at han slet med sorg fordi han ikke ønsket et brudd. Han hadde også vært åpen om at han hadde ønsket å gå i samlivsterapi, men at ekskona ikke ønsket det. Han trodde at hun hadde møtt en annen.

Følte en uro

Det gikk seks måneder før jeg fikk hilse på mammaen til gutten jeg var blitt så glad i. En kveld da Ole var på jobb, ringte det på døren, og en vakker dame sto utenfor. Hun rakte frem hånden og presenterte seg som Oles ekskone.

– Jeg går ut fra at du er Birgit. Tobias snakker om deg hele tiden, sa hun og smilte.

Jeg tenkte at hun virket hyggelig, og at måten hun snakket med meg på, viste at hun var ferdig med Ole. Det gjorde godt.

Hun kom for å hente et kosedyr Tobias hadde glemt, og som han ikke klarte å sove uten, og jeg ga henne det og lukket døren. Det var et godt møte, sa jeg til meg selv. Likevel følte jeg en slags uro.

Da jeg fortalte Ole om besøket, ble han rar.

– Kom hun hit? Hvorfor ringte hun ikke meg først, spurte han.

Jeg kunne ikke gi ham noe svar. Vi la hendelsen bak oss. Jeg fortsatte å være oppofrende og tilstedeværende reservemamma for Tobias i de ukene han var hos oss.

Et spøkelse

Han og jeg ble så sterkt knyttet at jeg begynte å føle sorg hver gang han skulle til mammaen. Når han kom til oss etter en uke hos henne, løp han inn i armene mine. Han og jeg lekte og sang sammen mens Ole satt og leste avisen.

– Kanskje har jeg fått to barn, sa han lattermildt.

Vi hadde det fint. Det var ingen ting som tilsa at vi skulle gå på en smell. Vi kranglet ikke, og vi hadde fine samtaler om alt mulig. Sønnen hans var glad i meg, og jeg i ham.

Så viste det seg at det var spøkelser i vårt liv også. Det spøkelset var hans ekskone. Selv om han levde sammen med meg og vi hadde det bra, var han ikke kommet over henne. Burde jeg ha forstått det? Det spør jeg meg selv om i dag.

Hemningsløs gråt

En kveld ringte Tobias' mor og sa at Ole måtte komme over til dem, for sønnen hadde nesten 40 i feber og hadde kramper. Ole løp ut døren, uten engang å gi meg en klem.

Den natten satt jeg alene og gråt. Jeg fikk ikke svar når jeg ringte Ole, og fryktet det verste. Hva om noe
alvorlig hadde skjedd Tobias?

Neste morgen kom Ole inn døren, og han så veldig rar ut.

– Hva har skjedd? sa jeg hysterisk og løp mot ham.

Han sa at feberen hadde gått ned og at Tobias hadde det bra.

– Men hvorfor kommer du hjem først nå, da? spurte jeg.

Han tok seg hjelpeløst til pannen.

– Birgit, dette er vanskelig for meg å få sagt, for du er en utrolig flott kvinne. Saken er den at Aina og jeg vil forsøke å finne tilbake til det vi hadde, sa han.

Finne tilbake? Jeg kjente at jeg ble svimmel og måtte sette meg på gulvet. Mens han forklarte om følelsene han ikke klarte å stenge for, brast jeg i hemningsløs gråt. Jeg innså at jeg ikke bare kom til å miste Ole, men også Tobias.

Les også (+) – Jeg var min rike manns trofékone og opererte alt for å se ung ut

Nekter å gi opp håpet

Nå er det ett år siden jeg så Ole og Tobias sist, og jeg har klart å mobilisere meg og bli sterk igjen. Tiden med de to bærer jeg med meg som et vakkert minne om en lykke jeg fikk i en begrenset periode. Den er et bevis på at jeg evner å elske.

Jeg nekter å gi opp håpet om at en tilsvarende lykke en dag kommer til meg igjen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller