innbruddet fikk fatale følger:
Drapet på trebarnsfaren Asbjørn var en gåte i 13 år – så kom den rystende tilståelsen
Les intervjuet med drapsmannen som bare var 13 år gammel da han etterlot trebarnsfaren Asbjørn Mjærum (44) i en blodpøl.
Asbjørn Mjærum (44) ble overrasket av innbruddstyver på et lager i Vestby utenfor Oslo.
En guttegjeng skulle bare gjøre et brekk.
27. mai 1977 ble Asbjørns siste natt på jobb som Securitas-vakt.
Enken Randi satt igjen på et småbruk med tre barn. Åtte år senere var drapet ennå ikke oppklart.
Vi Menn intervjuet Randi i 1985. Her er hennes historie.
Småbrukeren Asbjørn Mjærum gir som vanlig sin kone Randi et hadet-kyss før han reiser på kveldsvakt til ekstrajobben han har i Securitas.
Gården i Hobøl gir ikke godt nok utbytte for de fem i familien. Det er pinsehelg fredag 27. mai 1977.
Noen timer etter at Asbjørn har dratt, bråvåkner Randi Mjærum. Klokken er et par minutter over to om natten og hun er urolig. Omsider sovner hun igjen.
Les også: (+) Morderen villedet Norges skarpeste etterforskere i flere måneder, men han gjorde én stor feil
Havnet i bakholdsangrep
Innbruddstyvene knuser et vindu i underetasjen til den store lagerbygningen på Vestby, der sjokolade, hundemat og tobakk utgjør det meste av varene. De prøver å gjøre seg kjent med bygningen, tar seg opp trappene til kontorfløyen. Her bryter de opp noen skrivebordsskuffer.
Det eneste de finner av kontanter er 463 kroner i et metallskrin.
Så kommer Asbjørn. Den 44-årige godmodige mannen låser seg inn og gjør seg klar til å gå runden. Han går rett i et bakholdsangrep.
Asbjørn rekker ikke å få løsnet gasspistolen sin fra tasken før han blir overfalt. Han forsøker å komme løs, kjemper desperat.
Men de er to. Eller kanskje enda flere? Asbjørns egen kølle brukes mot ham. En stor skiftenøkkel hamres også mot hodet hans.
Asbjørn blir liggende i en blodpøl. Klokken er et par minutter over to om natten.
I 1985, åtte år etter drapet, gjentar Randi Mjærum overfor Vi Menn det samme hun sa den sommeren hun ble enke:
– Dette finner de aldri ut av.
Randi bebreider ikke politiets innsats, men har rett og slett innsett at omstendighetene omkring ektemannens død sannsynligvis forblir en hemmelighet.
Randi Mjærum ble sittende igjen med tre barn på 14, 13 og åtte år.
I 1985 spirer det fortsatt på småbruket. Sønnen Sverre Jonny har tatt over. Securitas betalte skolepengene slik at han skulle få gå på landbruksskolen. Randi savner fremdeles Asbjørn, men har for lengst kommet seg.
De første månedene etter drapet gikk hun derimot og ventet på at mannen skulle dukke opp igjen. Hun visste jo at han var død, men ville ikke akseptere det. Da sannheten plutselig gikk opp for henne, brøt hun sammen og havnet på nerveklinikk med etterfølgende rekreasjonsopphold.
– Plager det deg at drapsmennene ikke er funnet?
– Det måtte i så fall være at de skulle begå det samme igjen. Jeg unner ingen å komme i samme situasjon. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg ville reagert hvis saken skulle bli oppklart. Her i huset har vi avfunnet oss med at Asbjørns drapsmenn er ukjente, svarer Randi, og kommer inn på all volden som skjer i samfunnet.
Hun er blitt mer oppmerksom på slikt nå og følger mer med på kriminalstoff i media enn før. Tidligere gikk det meste hus forbi. Da angikk det ikke henne.
Les også: (+) Kripos-Kato sov med skjeletter ved senga
Vennene ble borte
– Ensomheten plager meg mest. Etter begravelsen støttet mange mennesker meg. Folk var så hjelpsomme. Nå er alle blitt borte. Ingen kommer på besøk. Skulle tro det var en smittsom sykdom her, sier hun. Og legger til at mens Asbjørn levde, var stadig vekk stua full av folk og det var liv rundt kaffebordet.
– Heldigvis har jeg barna rundt meg. Det er godt at de vil bo hjemme. Jeg har engasjert meg i Foreningen for omplassering av dyr. Jeg er glad i hunder og katter. Om somrene er det livlig her i de to Moelven-brakkene der ute, sier Randi og peker ut av kjøkkenvinduet.
- En guttegjeng brøt seg inn i Asola sjokoloadefabrikks lager på Vestby, natt til 28. mai 1977.
- Fabrikken var eid av Tiedemands Tobakfabrik AS.
- Politiets åstadgranskning viste at vekter Asbjørn Mjærum ble drept med slag fra en stor skiftenøkkel og hans gummibatong. Drapsmannen var 13 år gammel.
- Mye tyder på at det var et basketak, der minst en av angriperne ble skadet.
- Tyvene fikk bare med seg 463 kroner og 2 pakker sigaretter.
- Kripos klarte ikke å oppklare saken, men i 1990 ble den løst i programmet Etterlyst, etter at drapsmannen hadde vært på en tur med dansekebåten.
– Nesten daglig besøker jeg Asbjørns grav. Det er fremdeles like sårt å komme dit, selv etter åtte år. Ofte tenker jeg på hvor forferdelig unødvendig det drapet var. Han hadde ikke en fiende, godeste Asbjørn. Så måtte han bøte med livet for 463 kroner.
– En god trøst for meg i disse årene har vært bildene som ble tatt under begravelsen. De ser jeg på om igjen og om igjen, sa Randi Mjærum til Vi Menn i 1985.
Les også: (+) Den raske kokain-oppturen kan gi deg en lang nedtur
Politiet avhørte 2000 personer
Da Vi Menn samme år kontaktet førstebetjent Øivind Sveistrup i Kripos, var status for etterforskningen få spor og mange dokumenter.
– Ingen nye opplysninger er dukket opp siden vi gradvis trappet ned saken, sa førstebetjent Øivind Sveistrup i Kripos, som hadde 3000 dokumenter i Asbjørn Mjærum-saken tyngende på skrivebordet.
Over 2000 personer var avhørt etter drapet på Asbjørn Mjærum, opplyste Kripos. Dokumenthaugen vokste til godt over 3000 A4-ark siden Follo politikammer og etterforskerne ved Kriminalpolitisentralen begynte å undersøke de få sporene de hadde.
I 1977 skrev Vi Menn at "Politiet tror sterkere enn før at mordet var en arbeidsulykke begått av profesjonelle innbruddstyver som hadde spesialisert seg på tyverier av store mengder tobabakk".
- Politiet har imidlertid fortsatt mye materiale å jobbe med. Etterforskningen er derfor på langt nær trappet ned. Vi har derfor et godt håp om å finne gjerningsmannen eller gjerningsmannen, sa avdelingssjef Rolf Harry Jahrmann i Mordkommisjonen til Vi Menn i 0ktober 1977, 13 år før drapet ble oppklart,
En grønn eller blå lastebil med lysegrå presenning eller overbygg skal ha blitt observert. Et vagt vitneutsagn fortalte om to unge, langhårede menn kledd i dongeri. I alt 30 politifolk gikk i gang. Men de lyktes ikke.
Dokumenthaugen vokste og vokste.
– Vi småjobber med saken hele tiden, forsikrer førstebetjent Sveistrup.
Høsten 1983 ble alle opplysningene lagt inn på data, og Kripos skulle bruke mye tid i 1984 på å følge opp Vestby-drapet. Men utskiftninger av mannskap og flere omfattende etterforskningsoppgaver gjorde at intensjonene sprakk. Ved lensmannskontoret i Vestby var det tatt ut én spesiell etterforsker som bare jobbet med drapssaken.
– Nå går vi igjennom alle sidene på nytt, ser tingene fra nye synsvinkler. Vi har ikke låst oss i noen teorier, men forsøker å analysere oss fram til å finne arbeidsoppgaver det kan være verdt å satse på, sa Sveistrup.
– Har det dukket opp nye opplysninger?
– Ikke siden etterforskningen gradvis ble trappet ned.
– Ligger hemmeligheten i Vestby-drapet hos en storheler som hadde et bestillingstyveri på gang i 1977?
– Den teorien kjøper ikke jeg. Vi rusket temmelig godt opp i tyveri- og helerimiljøet i 1977 og 1978 uten å finne tegn til at trådene fra Vestby peker den veien, sa Øivind Sveistrup i Kripos i 1985.
Les også: (+) Sølvtyven på Kongsberg ble styremedlem i gruveselskap
Drapsmannen snakker ut
Drapet på Asbjørn Mjærum i Vestby i 1977, også kjent som Asola-drapet, ble endelig oppklart i 1990.
Vi Menn møtte drapsmannen i 2003. I intervjuet får han stå frem anonymisert som «Svein».
Han forteller at det var svært tungt for ham å bære på hemmeligheten om at han var drapsmann. Hemmeligheten holdt på å ta livet av ham. Til slutt ble han tatt.
– Jeg tror ikke jeg hadde holdt ut så mye lenger enn 13 år. Jeg var sprekkeferdig og lengtet etter å legge det grusomme drapet bak meg. Tilstå!
39-åringen er ikke i tvil om at drapsmenn på frifot har samvittighet. At flere sikkert har vurdert å melde seg.
– Tilstå og få deg et nytt liv, sier «Svein». Han mener samvittigheten sakte, men sikkert spiser opp alle som skjuler et drap.
– Den som tilstår og soner straffen, får en ny mulighet. Pårørende får et svar, og offeret får så langt det er mulig gjenreist verdigheten. Vi som har drept må ta ansvar for våre handlinger.
Selv slapp han fengsel. «Svein» var bare 13 år da han frarøvet Securitas-vakten Asbjørn Mjærum livet. Med andre ord under den kriminelle lavalder.
Han var 26 da han ble tatt og har siden avsløringen holdt tett om sin egen fortid. Sønnen hans på 13 år vet ingenting. Ikke arbeidsgiver. Ingen omgangsvenner. Ikke kjæresten. Bare mor, søsken og noen få dårlige venner.
Han er opprinnelig fra Akershus, men bor i dag et annet sted. Vi Menn-intervjuet i 2003 er første gang han snakker med utenforstående om drapet siden han tilsto i 1990. Det var gjennom TV3s krimprogram Etterlyst at «Svein» ble avslørt.
– Nå som saken er foreldet, kan jeg bekrefte at vi var totalt fire personer. To av dem er døde. Sistemann lever, sier han på vei i bilen til Vestby.
– Jeg holdt tett om de tre andre. Til tross for at vi var unge, var vi hardbarka kriminelle. Konsekvensene ville være enorme. Jeg sa til politiet at jeg skulle feie for min egen dør. Derfor tilsto jeg, men beskyttet de andre. Jeg kan forstå at det oppfattes som feigt. Men jeg var hovedmannen og tok ansvaret.
– Jeg ville ikke involvere de andre. Nå er det for sent, konstaterer han.
Etter tilståelsen i 1990 kunne «Svein» avslutte både et liv i rus og en kriminell løpebane.
11 dommer er det blitt totalt. På midten av 1990-tallet fikk han plass på en avvenningsinstitusjon. Etter det har han vært rusfri og i fast arbeid.
– De 13 årene jeg var på flukt, var et helvete. Jeg ruset meg konstant, og tenkte nesten daglig på det grusomme jeg hadde gjort. På enken som satt igjen. På alle som var berørt. Det var for jævlig, sier Svein.
Utenfor den nedlagte sjokoladefabrikken i Vestby, forteller Svein at han skjebnesvangre natten 27. mai 1977 skulle gjøre et brekk i en del av fabrikken som ble brukt som varelager for sigaretter. Alt var nøye planlagt. Ungdommene hadde vært på tyveritokt tidligere.
Rømte fra barnehjem
«Svein» hadde på grunn av en vanskelig oppvekst bodd flere år på barnehjem i Moss. Denne kvelden hadde han rømt. Reist hjem og tyvlånt farens bil.
– Pappa var til sjøs og hadde levert inn skiltene. Jeg hadde rappet et annet skilt og snek meg inn i garasjen. Der skrudde jeg på skiltet og rappet bilen. Garasjen var et stykke unna huset vårt. Derfor oppdaget ikke mamma at jeg tok bilen.
13 år gammel kjørte han av gårde i pappas bil, hentet de andre gutta, og parkerte bilen et par hundre meter fra fabrikken.
– Vi skulle varsle hverandre ved hjelp av blink fra lommelykter, forteller «Svein» da vi spaserer rundt lokalet som i dag huser andre firmaer.
– Det vinduet der knuste vi, sier han og peker.
– Så krøp vi inn og satte i gang. Vi var effektive og uredde. Så plutselig hørte vi en lyd, husker han. Lyden kom fra Asbjørn Mjærum, en 44 år gammel Securitas-vakt som hadde jobbet i firmaet i ni år. Han kjente reglene. Gå aldri inn i et hus hvor du tror det pågår innbrudd.
Vekteren fattet trolig ingen mistanke og stemplet inn klokken 02.08 på natta. Han lot lommelykten sveipe rundt i resepsjonen og tittet inn i de fire små garderoberommene. Deretter svingte han inn i korridoren til kontorfløyen. Den første døren han passerte var åpen.
Plutselig ble vekteren truffet av et voldsomt slag i hodet.
– Skiftenøkkelen jeg holdt i hånda, var kjempestor. Jeg fikk enorme krefter. Det var virkelig skremmende, minnes drapsmannen. Han står bare noen meter fra åstedet.
– Vi fikk fullstendig panikk, sprang som gale mot bilen og kjørte av gårde i en voldsom fart. Vi hadde et håp om at han levde, men fryktet det verste. Vi kjørte innover mot Oslo, der jeg slapp av de tre andre. Så ble vi enige om å holde tett alle mann og brøt all kontakt etter drapet.
Les også: (+) Se megler-triksene for å fyre opp budrunden
Dumpet drapsvåpenet
13-åringen kjørte videre på egen hånd. Han reiste til et avsidesliggende sted i nærheten av Ski for å dumpe skiftenøkkelen og klærne som ble brukt.
– Jeg gravde ned skiftenøkkelen der, sier han og peker på et lite sandtak.
– Der brente jeg opp klærne våre. Etterpå kjørte jeg hjem og parkerte bilen i garasjen. Så bar det videre til barnehjemmet.
Dagen etter drapet stusset direktøren for Asola-fabrikken idet han fant Securitas-bilen parkert utenfor.
Han låste seg inn i korridoren som ledet til hans eget kontor. Der bråstoppet han. Foran ham på gulvet lå liket av Asbjørn Mjærum. Drapsalarmen gikk. Ryktene løp. Politiets hovedteori var lenge at en proff bande sto bak. Så feil tok etterforskerne.
Den uløste Asola-saken blir en av Norges-historiens største kriminalmysterier. Da det svenske utgaven av krimprogrammet Etterlyst hadde premiere i Norge i 1990, var Asola-drapet en opplagt sak. Dusøren var på 100.000 kroner.
– Jeg var så neddopa på den tida jeg ikke registrerte alt oppstusset. Men vi hadde akkurat gjort et brekk og var stinne av penger. Derfor dro vi på cruise og inviterte med en dame. Det ble mye alkohol. En som trodde han visste, sa til dama at jeg var involvert i drapet.
- Trebarnsmor Randi Mjærum var 38 år gammel da mannen hennes Asbjørn ble drept i 1977.
- Da Asola-drapet ble oppklart i 1990, sa Randi til Moss Avis at hun var glad for å endelig kunne legge saken bak seg:
- - Det har tatt hardt på å ikke vite. Jeg har måttet skyve drapet og spørsmålet om morderen foran meg hele tiden, sa Randi.
- Moss Avis skrev videre: "Randi føler litt sympati for gutten, det må ha vært en hard straff å ha skylden hengende på seg i så mange år."
– Så fort vi kom i land, sprang hun til politiet. Hun hadde nemlig sett tv-programmet Etterlyst og ville ha dusøren.
«Svein» skulle inn for å sone en vinningsdom da han ble oppsøkt av en etterforsker.
– Han spurte meg ut om Asola-saken på en svært profesjonell måte. Det var utløsende for at jeg la kortene på bordet.
Når «Svein» forteller, rister han på hodet. Han forstår ikke hvordan en 13 år gammel gutt kunne gjøre noe så grusomt og samtidig handle så iskaldt. Hans egen sønn er like gammel i dag. Guttens mor er død, men far og sønn treffes stadig. Gutten skal aldri få vite hemmeligheten.
– Jeg lever et godt liv nå. Jeg frykter ingenting, sier Svein, og slår fast at han aldri igjen skal oppsøke åstedet.
Han skjønner ikke helt hvorfor han har oppsøkt stedet i det hele tatt. Men så finner han grunnen:
– Hvis én uløst drapssak kan bli oppklart takket være meg, er det uten tvil verdt det, sa Asola-drapsmannen til Vi Menn i 2003.
La alle kortene på bordet
Drapsmannen kom med sin fulle og hele tilståelse om brutale gjerningen i juni 1990. Han var da 26 år gammel og sonet en vinningsdom i Oslo kretsfengsel. Men siden han var under den kriminelle lavalder i 1977, kunne han ikke straffes for drapet.
Politiet anså uansett saken som oppklart.
«I detalj har 26-åringen forklart om drapshendelsen, og politiet setter stor lit til hans forklaringer. Ifølge politiet tilsto mannen for å lette sin egen samvittighet, og under avhør røpte han at han ikke visste at han ikke kunne straffes for drapet», skrev NTB i 1990.
Ifølge NTB hadde Asola-saken «hele tiden» høy prioritet hos Kripos. Men gjennombruddet kom i kjølvannet av at Etterlyst på TV3 dekket saken 18. mai 1990.
«Etter det fikk politiet inn 18 tips, hvor tre av tipserne nevnte 26-åringen», skriver NTB.
I et VG-intervju i 2015 ble Kripos-etterforskerne John Christian Grøttum og Sturla Osen navngitt som sentrale i oppklaringen av Asola-saken.
Ifølge VG oppsøkte Grøttum en innsatt i Oslo fengsel i juni 1990, etter det hadde kommet tips om at en navngitt person der kunne sitte på opplysninger om et drapet.
Den innsatte 26-åringen ble spurt hva han visste om Asola-drapet, og innrømmet at det var han som holdt drapsvåpenet. Kripos kunne dessuten knytte mannen til «forklaringer fra vitner som hadde observert farens bil i nærheten av åstedet».
Den samme bilen som 13-åringen hadde tyvlånt i 1977.
Les også: Drapsbølgen i villastrøkene var et mysterium – så gjorde 13-åringen en oppdagelse
Drapsmannen fikk et nytt liv
Per Henrik Stenstrøm var redaksjonssjef i Vi Menn da han i 2003 fikk intervju med mannen som i 1990 tilsto drapet på Asbjørn Mjærum. Dette var første gang gjerningsmannen ga intervju.
Stenstrøm har tidligere jobbet i blant annet NRK og Se og Hør, og er i dag kommunikasjonsrådgiver med eget foretak.
– Jeg spurte om han ville stille på et intervju. Jeg hadde vært programleder i den norske utgaven av Etterlyst i 1998-2000, og oppklaringen av Asola-saken ble veldig viktig for Etterlyst i Sverige.
– Saken hadde interessert meg lenge. Gjerningsmannen hadde etablert seg med et nytt liv og ønsket forståelig nok ikke å stille opp under fullt navn.
– Drapsmenn har gjerne behov for å snakke. Det var en ungdomssynd som ikke var ment å få et tragisk utfall.
Stenstrøm var igjen i kontakt med mannen noen år etter intervjuet, og noterte seg at han fortsatt var rusfri og i jobb.
