En utradisjonell familie
Jenny vokste opp med én mor og to fedre
Jenny har én mamma og to pappaer. Og de tre har betydd akkurat like mye for henne helt siden hun ble født for 30 år siden. – Jeg har fått det beste av to verdener, sier hun.
Latteren sitter løst i det trivelige kjøkkenet. Rundt bordet sitter fem av de viktigste personene i Jenny Ovlien Frisholms liv.
Hennes mor Gunn, de to fedrene Tom og Arne-Harald, mormor Else og farmor Tove.
Farmor Mimmi skulle også gjerne vært her, men hun bor litt for langt unna.
– Det er dette som er familie for meg, og det kjennes selvfølgelig helt naturlig fordi det er denne familien jeg er vokst opp i, sier Jenny (30) mens moren serverer kaffe.
Vi er i Gunns koselige enebolig i landlige omgivelser på Hauerseter i nærheten av Gardermoen. Her bodde også Jenny til hun ble voksen og flyttet hjemmefra, men hun var også mye hos de to pappaene på Frogner i Oslo.
– Det har i alle fall alltid vært mange rundt henne som har vært glad i henne, sier moren.
Klokka tikket
Vi spoler tiden tilbake til 1970-tallet. Gunn og Tom gikk sammen på gymnaset, og de ble gode venner. Vennskapet var nært, men de ble aldri kjærester. Tom var tidlig åpen om at han er homofil, og da Tom møtte Arne-Harald, ble også han og Gunn gode venner.
– Vi har hengt mye sammen, og vi tre spiste ofte søndagsmiddag sammen. Det var veldig koselig,
smiler Gunn.
Årene gikk, og mens kjæresteforholdet mellom de to mennene ble sterkt og varig, kjente Gunn på et savn. Kanskje etter både mann og barn, men i alle fall et barn.
– Den biologiske klokka tikket, men jeg møtte aldri noen som jeg kunne tenke meg å få barn med, forteller hun åpenhjertig.
Under en av de mange søndagsmiddagene kom temaet opp. Tom, som var noen år eldre enn Arne-Harald, ønsket seg også barn. Men på den tiden var dette nærmest uhørt for et homofilt par.
– Det var en ganske utbredt oppfatning at homofile ikke egnet seg som omsorgspersoner for et lite barn. Det er fælt å si det, men i en del miljøer var det nesten likhetstegn mellom å være homofil og pedofil, sier Arne-Harald.
Mens Tom fortvilte over dette, kjente Gunn på at årene gikk. De gamle gymnasvennene var blitt 37 år på dette tidspunktet.
Under middagen sa plutselig Arne-Harald: «Kan ikke bare dere to få barn, da?».
Les også: Jessica (49) skulle bare slappe av i godstolen etter en lang dag. Så begynte dramaet
Et ønsket barn
Ingen av dem hadde tenkt i de baner før, men Gunn husker det som noen forløsende ord.
Etter solide undersøkelser og rådføring med fagfolk ble de tre enige om å forsøke. Tom skulle være den biologiske faren, men Arne-Harald skulle være like mye pappa.
– Vi var veldig grundige og gikk nøye gjennom alt som tenkes kan. Men i korte trekk bestemte vi at barnet, som ennå ikke var unnfanget, skulle bo mest hos Gunn, men være hos Arne-Harald og meg en gang i uka, annenhver helg og i ferier, sier Tom.
Alle avtaler ble skrevet detaljert og identisk ned i to grønne bøker. Den ene beholdt Gunn, mens Tom og Arne-Harald tok den andre med hjem. Besteforeldrene ble også involvert, og Gunns mor forteller at hun ikke ble så overrasket.
– Gunn har alltid gått sine egne veier og sagt at hun gjerne ville ha barn, men ikke nødvendigvis en mann, forteller 92 år gamle Else.
Både Tom og søsteren til Gunn var med på fødselen. Gleden over den skjønne jenta var like stor i hele familien, også hos Arne-Harald og hans foreldre. Jenny var et ønsket barn, med en haug av ressurspersoner rundt seg.
Stor familie
– Jeg har alltid følt meg som Jennys pappa, på lik linje med Tom. Da hun var baby, hadde jeg en snill sjef som ga meg pappaperm en dag i uka, selv om jeg ikke hadde krav på det. Da tok jeg Jenny med på babysvømming, sier Arne-Harald.
Hans mor, Ingrid Eveline, som både Jenny og de andre barnebarn kaller Mimmi, har også vært tett på Jenny gjennom hele oppveksten.
– Mimmi har behandlet Jenny helt likt som hennes biologiske barnebarn, altså barna til broren min. Det har vært helt naturlig for henne, fortsetter han.
Det er kanskje litt vanskelig å holde tungen rett i munnen, for familien til Jenny er annerledes enn familier flest. Men det er like fullt en familie, og den
bør verdsettes på lik linje med den tradisjonelle A4-familien, mener Jenny.
Og her er vi ved sakens kjerne, som Jenny vil snakke om. Hun vokste opp i en trygg og god familie, forteller hun. Mest hos mamma Gunn, men også hos pappaene på Frogner i Oslo, hvor farmor Tove bodde vegg i vegg.
– Jenny sto ofte på døren min på morgenkvisten, og det var så koselig, smiler Tove.
Et hull i systemet
Det finnes flere måter å få barn på for enslige kvinner, og i dag reiser mange til klinikker utenlands for å bli gravide uten at det er en kjent far inne i bildet.
– Det kan være mange grunner til kvinners valg, men for meg var det definitivt et godt valg å få barn med to tilstedeværende fedre, sier Gunn.
Jenny er takknemlig for at det ble slik. Nettopp derfor kom det som en overraskelse da hun ble voksen, og innså at Arne-Harald hverken hadde rettigheter eller forpliktelser til henne. Hun hadde ingen bindinger til ham, bortsett fra de følelsesmessige.
– Vi snakket aldri om det da jeg var barn, og jeg tok det vel bare for gitt at han hadde adoptert meg. Men det hadde han ikke, fordi det ikke var lov i og med at jeg allerede hadde to juridiske foreldre.
Arne-Harald forteller om usikkerheten som alltid har ligget og ulmet.
– Tenk hvis Tom og Gunn hadde falt fra da Jenny var liten. Tom og jeg var ikke engang gift da, det ble vi først senere. Da hadde jeg, som en enslig homofil mann, aldri i verden hatt mulighet til å adoptere Jenny.
Han innrømmer at tanken har skremt ham helt siden Jenny ble født. Hadde det verste skjedd, kunne Jenny mistet alle sine tre nærmeste omsorgspersoner.
– Hadde Tom og jeg gått fra hverandre, hadde jeg heller ikke hatt noen rett til samvær med Jenny, selv om jeg føler at hun er min egen datter, fortsetter Arne-Harald.
Tom mener det er et hull i systemet, og synes at det juridiske lovverket bør gjennomgås og tilpasses flere familieformer enn normen.
– Slik det er i dag, er det ikke nødvendigvis til barnas beste. Det handler om å trygge omsorgen for barn som ikke vokser opp i den tradisjonelle A4-familien, og det blir det bare flere og flere av, mener Tom.
Les også: (+) Tabitha (6) tilbød godteriet sitt til de fremmede jentene. Det som skjedde like etter skulle ryste USA
Savner løsninger
Nå er Jenny voksen, og det verst tenkelige skjedde heldigvis ikke. Arne-Harald har også skrevet testamente, hvor Jenny er tilgodesett med det aller meste.
Jenny har underskrevet på at Arne-Harald kan sitte i uskiftet bo, altså at hun ikke skal kreve arven etter pappa Tom om han dør først.
– Jeg ønsker å få frem at den vanligste familieformen med en mor og en far ikke passer for alle, og at andre familieformer kan være akkurat like fine, sier Jenny.
Selv har hun aldri hatt problemer med å vokse opp med tre foreldre, heller tvert imot.
– Jeg trodde jo det var helt vanlig, og sa alltid at mamma heter Gunn, pappa heter Tom, og Arne heter Harald. Jeg kaller ham Arne, men alle andre sier Arne-Harald. Arne er mitt «pappanavn» på ham, sier Jenny, og forteller at hun alltid har tenkt på dem som tre likeverdige foreldre.
Det vanskelige for henne kom derimot i voksen alder, da hun innså at Arne-Harald ikke var sidestilt med Gunn og Tom. Det både skremte og såret henne.
– Det handler om det følelsesmessige i at min familie ikke blir sett på som like
verdifull som andres. Det gjør faktisk vondt, og jeg blir litt sint.
Les også: Husker du disse? Godteriene vi savner
Bra samarbeid
Selv om det juridiske har vært en akilleshæl i alle år, har de voksne samarbeidet om omsorgen på en forbilledlig måte.
Gunn tror mye av forklaringen ligger i at det aldri har vært noe vondt blod mellom henne og Tom, og at Arne-Harald har vært med hele veien. Det var jo til og med han som tok initiativ til unnfangelsen.
– Jeg tror faktisk at vårt samarbeid har gått bedre enn i mange andre tilfeller der barn vokser opp i to hjem, for Tom og jeg har jo aldri vært kjærester. Det har aldri vært noe brudd eller sårede følelser, bare et genuint ønske om å få barn, og om å samarbeide for å gi Jenny en så trygg og god oppvekst som mulig, sier Gunn.
Og de grønne bøkene med sirlig nedskrevne avtaler for å sikre seg dersom foreldreskapet ble trøblete, har ingen av dem bladd i.
– Jeg prøvde å finne boka før vi kom hit, men jeg aner ikke hvor den er, og vi har heller aldri trengt den, sier Tom.
Det er Jenny takknemlig for.
– Som voksen skjønner jeg hvor utrolig heldig jeg har vært, som har hatt tre foreldre og tre sett med besteforeldre som alltid har ønsket meg vel. Det er sannelig ikke alle forunt, sier hun.
