Trillinger
Da legen vrei på ultralydapparatet, kom sjokkbeskjeden: – Vi lo og gråt om hverandre
Iris og Vibeke ønsket seg flere barn. Overraskelsen som ventet dem, var de ikke forberedt på.
Iris Solli Tonning (40) og samboeren Vibeke Tonning (41) har alltid sett for seg å få barn.
Da de ble kjærester, ble dette en drøm og et ønske de delte med hverandre.
Sammen fikk de sønnen deres som nå er ti år gammel. De var tydelig på at de ønsket flere barn, men lite visste de at det kom til å ta ti år før eldstemann fikk søsken.
– Det var ikke planen at det skulle gå så lenge før nestemann kom, men livet skjer. Vi prøvde å bli gravide i flere år før det endelig ble full klaff i fjor høst, forteller Iris til Klikk.no.
Det har vært runde på runde med hormonbehandlinger.
Positive tester, men så negative. En lykkerus, men så sorg.
I fjor skrev Iris et Instagram-innlegg på deres Instagram-konto @Triplets_norway om reisen deres:
«Drømmen om å gi sønnen vår et søsken ble en lang prosess da vi satte den ut i livet. Flere år skulle det ta, og makan til en følelsesmessig berg- og dalbane har jeg aldri vært borti før. Jeg har gledet meg, jeg har grått lykketårer, jeg har grått bunnløse sorgtårer, jeg har blødd, jeg har hatt kramper, jeg har vært redd og jeg har hatt vondt.
Noen forsøk endte ikke med noe, mens andre endte med positiv test og lykkerus. Kroppen viste meg at den var gravid ved å gi meg symptomer. Men så mistet jeg... igjen og igjen... Det sliter på psyken på en måte ingenting annet kan. Gleden er først så stor, og sorgen blir så enorm (...)»
– Men så ble vi gravide med tre. Vi fikk igjen de vi mistet på veien, sier Iris.
Les også: «Nei, æsj. Hva har skjedd med deg?», sa damen til Elena (6). Svaret hennes gjorde mamma stolt
Tung reise
Iris legger ikke skjul på at prøverørsbefruktning kan være en lang og krevende reise.
– Førstemann gikk fort, men denne gangen hadde vi mange forsøk før vi ble gravide og beholdt. Kroppen min gikk gjennom mange runder med hormonbehandling, og i begynnelsen kjørte jeg til en venninne som er lege hver kveld, slik at hun kunne sette sprøytene på meg.
Iris hadde sprøyteskrekk, men siden det ble en lang periode med hormonsprøyter måtte hun lære seg å sette dem selv.
– Det var en prøvelse i seg selv. Jeg telte ned for meg selv for å klare og stikke. Når det ikke gikk, måtte Vibeke hjelpe meg.
Vond opplevelse
Reisen for Iris og Vibeke har vært lang, og ett av forsøkene viste seg å være noe av det tyngste Iris har vært gjennom.
– Jeg fikk en positiv graviditetstest, og blodprøven viste høy hCG - et hormon som først og fremst dannes ved graviditet. Men jeg hadde en blødning rett før ultralyd, og var forberedt på at vi mistet denne gangen også.
Iris dro på ultralyd i svangerskapsuke syv, og det viste seg at det ikke var noe foster i livmoren. En ny blodprøve noen dager senere viste likevel høy hCG. Ifølge blodprøven var Iris fremdeles gravid.
– Jeg tok blodprøver jevnlig og hadde flere oppfølgningstimer på sykehuset. De så etter tegn til svangerskap, men fant ingenting. Jeg fikk beskjed om å komme rett inn på sjekk dersom jeg fikk smerter i magen.
Etter enda en sjekk, ble problemet oppdaget.
– To leger fant rester i egglederen min. Jeg fikk beskjed om at den enten måtte opereres ut eller at jeg måtte gå på en cellegiftkur, men ikke den samme typen som gis ved kreft.
Men før det kom til stykke, sank hCG nivået til Iris.
– Jeg har aldri vært så glad for et lavt hCG nivå før, sier hun.
Pause i prøvelsesprosessen
Etter dette kom en uventet pause fra hele prøvelsesprosessen fordi klinikken var sommerstengt.
Venteperioden føltes tung og sår for Iris og Vibeke.
Da de endelig satt i gang med prøveprosessen etter sommeren, kom gladbeskjeden.
– Første forsøk etter ferien lyste graviditetstesten positivt.
– Det har vært en lang reise med mange forsøk uten hell, men denne gangen var det både glede og sjokk. Det føltes uvirkelig, sier Iris.
Trillinger
I august 2023 dro Iris og Vibeke spent på ultralyd for å se på barnets hjerteslag og forsikre seg om at Iris var gravid.
Da legen undersøkte Iris, kom den første sjokkbeskjeden.
– Hun oppdaget at det var to fostersekker og to hjerteslag.
Legen vrei litt mer på apparatet, og vipps, der skjulte det seg enda en overraskelse.
– Hun oppdaget et tredje hjerteslag, sier Iris med et smil.
– Vibeke ble kvalm og måtte sette seg ned. Jeg begynte å le og gråte om hverandre. Det føltes veldig surrealistisk. Det var ren lykke å endelig se hjerteslag på skjermen, men samtidig var det overveldende at det var tre, forteller Iris.
Ekteparet delte nyheten med familie og venner, og reaksjonene bemerket seg.
– De var måpende. De både lo og gråt om hverandre. Det var flere som ikke trodde på det med en gang. Vi måtte telle foster på ultralydbilde til et vennepar som trodde vi tullet. Men alt i alt, syntes alle det var både sprøtt og fantastisk. Jeg er over snittet glad i babyer, så flere av vennene våre sa det var godt at det var vi som fikk tre, sier Iris fnisende.
Les også (+): – Jeg hørte plutselig et «popp» midt på natten. Da hadde vannet gått, i uke 32
Risikosvangerskap
Svangerskapet bar preg av mye risikoprat og frykt for at noe skulle gå galt.
– Å bære frem trillinger er en risiko i seg selv. Hos oss var to av trillingene monochoriale tvillinger, som er eneggede tvillinger som deler morkake, som også er et høyrisikosvangerskap.
I bunn og grunn var risikoen for at en eller begge ikke skulle klare seg høyst reell, noe som også kunne utgjøre en risiko for tredjemann, selv om han hadde egen fostersekk og morkake.
– Det var mye snakk om fosterreduksjon - Et inngrep der svangerskapet avsluttes for ett eller flere fostre. Vi hadde flere samtaler med St. Olavs Hospital. Det var ingen medisinske årsaker som indikerte at jeg ikke skulle klare å bære frem alle tre, dermed var det bestemt - Vi gjør ingenting med mindre noe skjer og vi må redde én eller to.
For Iris og Vibeke var det et psykisk krevende svangerskap. Det ble vanskelig for Iris å nyte svangerskapet, selv om hun elsker å gå gravid.
– Det var helt magisk å få bære frem barna, men frykten for mitt og/eller deres liv, la en demper på det hele. Og det faktum at det var tre i magen, førte til at magen ble fort stor og tung.
– Bekkenet kranglet tidlig i svangerskapet, og jeg fikk en nerve i klem. Det førte til at jeg var litt avhengig av krykker en periode. Men jeg er veldig stolt over hva kroppen har fått til! Det er jo helt sprøtt at en kropp kan bake frem tre hele mennesker samtidig, det slutter aldri å fascinere meg.
Tvillinger / trillinger og flerlinger har unike unnfangelses-, svangerskaps- og fødselsprosesser, og er risikosvangerskap.
Ofte er svangerskapsplagene større. Ekstrem svangerskapskvalme forekommer hyppigere, tidligere og ofte kraftigere enn hos enlinggravide.
Svangerskapsforgiftning forekommer 2-3 ganger hyppigere og bidrar til det økte antallet tidlige fødsler.
Det er større fare for veksthemming hos en eller begge barna. Alt dette resulterer i behov for tettere overvåkning, og innleggelse for nærmere undersøkelser eller behov for avlastning.
Kilde: Tvilling.no
Planlagt keisersnitt
Det var tidlig planlagt at Iris ikke skulle bære frem ungene til termin. Målet var å gå gravid frem til svangerskapsuke 32.
Iris hadde gledet seg til å føde igjen, men siden de var tre, var det ikke aktuelt å ha en vaginal fødsel. Det ble derfor bestemt keisersnitt.
– Det var mye spenning og bekymring hele veien. Da legene begynte å planlegge keisersnittet, var det en blanding av lettelse og frykt. Lettelse over å vite at kompetente leger og sykepleiere ville stå klare til å hjelpe babyene, men også en frykt for hvordan det ville gå med dem siden de var så små.
– Operasjoner, sprøyter, veneflon og spinalbedøvelse er ting jeg er redd for, så jeg hadde flere samtaler på sykehuset for å forberede meg.
Iris var også forberedt op at hun kanskje ikke fikk se babyene rett etter fødsel, og at de kanskje ville være helt stille.
Fødsel
Iris ble rullet inn på operasjonsstuen, og redselen tok over kroppen.
Tråene strømmet, men hun prøvde å puste og bevare roen. Plutselig skjedde alt så fort.
– Jeg hørte et skikkelig skrik. «Har du skåret meg opp alt?», minnes jeg at jeg spurte. Alt gikk så fort.
Til Iris store begeistring fikk hun se alle tre barna, og alle ga fra seg et rungende babyskrik da de ble løftet ut av magen tirsdag 5.mars.
– Da barnelegen ga en tommel opp etter at alle tre var ute, kjente jeg på en enorm lettelse.
Seks uker på intensiven
Iris ble lagt på oppvåkning frem til spinalbedøvelsen gikk ut.
Hun ble liggende alene på et rom, der hun følte seg både mørbanket og alene.
Etter tolv timer ble hun trillet inn til nyfødtintensiven der barna hennes lå.
– Endelig fikk jeg se dem. Tårene rant nedover kinnene, og jeg fikk kjenne den myke og varme huden på brystet mitt. Det var magisk.
Familien tilbrakte flere uker på nyfødtintensiven på Ullevål sykehus.
– Det var en krevende periode fordi vi bodde i en boble, og det var stadig folk og bråk rundt oss. Men vi ble godt ivaretatt, og det føltes betryggende og bra.
Etter seks uker på sykehuset, kunne familien endelig dra hjem.
– Det var utrolig deilig å endelig komme hjem til storebror, samtidig var det litt skummelt å reise fra all ekspertisen.
Familien på seks koser seg og nyter tiden sammen, til tross for at det kan være krevende til tider.
– Det er jo fantastisk med babyer generelt, og nå har vi tre. Det er gøy at det er babyer over alt. Men det er også utfordrende at de er tre. Det er alltid en som må vente, og storebror må dele oppmerksomheten med mange.
Trillingene er nå åtte måneder gamle, og hverdagen er hektisk og preget av mange rutiner.
– Det er mating hver tredje time, og når de er tre så går det fort litt over i hverandre. Det er mange avtaler, kontroller og ulik oppfølginger, så kalenderen blir fort full. Også er det tettpakket med masse babykos.
Iris og Vibeke ser frem til å se trillingene vokse opp, og gleden søsknene får av hverandre.
– Gleden storebror får av dem, gleden de får av hverandre, og gleden de får av storebror, er noe vi ser frem til. Vi gleder oss veldig til de små begynner å respondere på hverandre. Det blir gøy, avslutter Iris.
