mirakelet klara
I panikk ringer Julie ektemannen og legevakten. Sjokkerte får de beskjeden
Midt i svangerskapet går vannet. Julie er livredd – skal de miste enda et barn? «Om du bare klarer å holde henne inne i magen din 16 dager til, så kan vi kanskje redde Klara», sier legene.
Mor har tent alle lys. Gløgg står varm på ovnen. Pepperkaker pyntet av små, klissete fingre fyller to Norgesglass.
Kurt Nilsen synger Himmel på jord fra stuen der Klara (6) prøver å henge med på teksten med sin unge, lyse stemme.
Hun småegler med storebror Sofus (9 ½) om å få henge den fineste julepynten fra juleesken opp på det grønne, glitrende treet.
Det er snart klart for den første julen i mammas nye, koselige, hvite hus på gårdstunet i Dilling utenfor Moss.
– Jeg elsker julen! Vi begynner å pynte 1. desember. Jeg vil ha den gode følelsen julen gir for meg og barna så lenge som mulig. I takknemligheten som følger av det vi har opplevd, blir alle små gleder veldig store, sier mamma Julie Haugland Henriksen (39).
Da Julie og daværende ektemann Aleksander Ormvold gledet seg til å bli foreldre for første gang, opplevde de i stedet den største sorg.
Første barn hadde ryggmargsbrokk
Den vesle jenta deres hadde ryggmargsbrokk som var uforenelig med et liv utenfor Julies mage. Etter 18 uker og 4 dager i mammas mage bærer de 19. januar 2012 den lille, hvite kisten med Signe i til graven.
Heldigvis opplever paret bare et drøyt år senere å bli foreldre til et barn som får leve.
Da blir Sofus født, frisk og stor. Gleden er enorm, selv om sorgen og savnet etter henne de ikke fikk beholde, alltid vil være i hjertene deres.
Da Sofus er to år, begynner de å ønske seg et søsken til ham. Skal de tørre å prøve igjen? De tør, men det blir ikke lett.
To ganger spontanaborterer Julie før hun blir gravid igjen – med Klara. Nesten helt fra testen viser to blå streker, holder hun seg i ro og gjør alt for å ta best mulig vare på barnet i magen.
Svangerskapet er tøft, og det blir tatt både tidlige ultralyder og fostervannsprøve. Alt viser at Klara er frisk og fin!
Julie er likevel hele tiden redd for at noe galt skal skje. Tankene deler hun åpent og ærlig på bloggen NydeligFlott som hun startet etter at de mistet Signe.
Det var både for egenterapi og for å gi andre den stemmen hun selv trengte da Signe døde, og da hun spontanaborterte, fra noen som hadde opplevd det samme.
Les også: Da ektemannen fant Frida gråtende i stua midt på natten sammen med babyen, satte han foten ned
Sjokk og sinne
Rygge, april 2016: Det er snart 17. mai, og Julie, som nå er gravid i uke 18, tør endelig å driste seg ut på en liten tur. Hun trenger nemlig en ny 17. mai-kjole og vil gjerne en tur til frisøren.
Julie smiler mot vårsolen, stryker varsomt på lille Klara der inne i magen og sykler av sted siden veien ikke er så lang.
Da hun kommer hjem igjen med ny kjole og ny glans og hårklipp, begynner hun å blø. Ikke mye, men nok til at panikken kommer. Julie ringer ektemannen og legevakten.
Sjokkerte får de beskjeden: «Ta en Paracet, det er sikkert bare en senabort.»
Sinne og redsel veller opp i Julie. Skal virkelig Klara dø her hjemme på baderomsgulvet i uke 18, uten at legene gjør annet enn å kalle det en senabort? Mens Signe, som også døde i uke 18, har en gravstein med navnet sitt på …?
Vannet går
Rygge, fredag 13. mai 2016: Julie sitter på hobbyrommet sitt hjemme i det koselige huset deres og syr fargerike putetrekk. Sofus er i barnehagen.
Å være kreativ hjelper på redselen for ikke å få beholde livet hun bærer på. Hun er nå i uke 20. Småblødningene har ikke gitt seg siden hun syklet ut for å finne 17. mai-kjole og endte opp med å bli avfeid av legevakten.
Hun har ikke våget seg ut siden. Knapt vært ute av sengen.
Plutselig kjenner hun at det blir veldig varmt på stolen hun sitter på. Da hun kjenner med hånden, er det helt vått. Vannet har gått!
Julie kaster seg på telefonen til Aleksander, som kommer med det samme. I full fart kjører de til sykehuset mens de ringer inn og forklarer hva som har skjedd.
Gjennom hele den 20 minutter lange bilturen lekker hun mer og mer vann. Hun kjenner pulsen dundre mot halsen av redsel.
Det står en seng klar til henne på sykehuset da de kommer.
Legen tror først ikke på henne, men ultralyden viser at det stemmer. Vannet har gått, og Klara ligger med hodet ned, klar til å bli født. Men det er altfor tidlig til at hun kan overleve.
Om Julie klarer å beholde Klara inne i magen i bare 16 dager til, til uke 23, kan legene ha en mulighet til å redde barnet. Igjen får Julie beskjed om å dra hjem, ta en Paracet, og dessverre antagelig regne med senabort.
Les også: (+) Søsteren min mister omsorgen for barna sine. Kan jeg fortsatt ha kontakt med dem?
Skrur av følelsene
I bilen på vei hjem sitter Julie bare apatisk og ser ut av vinduet. Hun går inn i samme boblen som hun gjorde da hun mistet Signe; hun skrur av alle følelser for å takle det som er så altfor vondt.
Aleksander spør om de skal stoppe på posthuset og hente barnesengen de har bestilt. Julie trekker bare på skuldrene og sier lavt at det trenger de nok ikke.
Aleksander gjør det likevel.
Hjemme blir Julie liggende på sofaen med bena høyt de neste 16 dagene, kun avbrutt av ukentlig ultralyd for å sjekke om det er kommet mer vann.
Det måles kun én centimenter. Lille Klara der inne har nå ikke noe vann rundt seg, hun har kun et par livsnødvendige bobler med vann i kroppens åpninger.
Den store pappesken med barnesengen står uåpnet i gangen.
Full alarm
Rygge/Ullevål, svangerskapsuke 23: Julie og Aleksander er på vei inn til lokalsykehuset for å ta blodprøver som skal sjekke at det ikke har oppstått infeksjon. Dersom det har det, må de ta ut Klara for at Julie skal overleve.
I bilen begynner Julie å blø mer enn tidligere, og hun kjenner murringer. Fra sykehuset får de beskjed om å kjøre rett til Ullevål sykehus. Aleksander bråsnur bilen, og snart blir de tatt godt imot i Oslo.
Selv om Julie er livredd, vet hun at datteren hun så sårt ønsker seg, har en sjanse til å overleve nå. De er i uke 23! Det er dramatisk, men fra nå av kan Klara reddes.
Etter elleve dager på sykehuset får Julie sjokk da hun går på do om morgenen. Noe henger ut.
Det er navlestrengen! Hun røsker i alarmsnoren, og en jordmor kommer springende. Da hun ser hva som henger ut av Julie, blir hun skrekkslagen og trykker på den røde knappen på baderomsveggen.
Så skjer alt veldig fort. 7 minutter senere er Klara født via keisersnitt. 16 uker for tidlig. Hun veier 525 gram og er 28 cm lang.
Et mirakel
Legene frykter at Klara ikke vil overleve den første natten.
Julie blir trillet inn til kuvøsen der den bitte lille jenta hennes ligger og kjemper for livet. Hun får holde henne forsiktig inntil seg på brystet.
Paret får spørsmål om de vil døpe henne, men avslår. De andre barna er ikke døpt.
De forstår hvorfor de får spørsmålet, og det gjør så vondt! Legene sier det må et mirakel til for at den vesle, vakre jenta deres skal overleve.
Klara er et mirakel! Den lille kroppen kjemper seg gjennom natten, neste natt og dagene og nettene som kommer.
Etter 12 dager åpner hun øynene for første gang og ser rett på mamma og pappa gjennom glassveggen i kuvøsen.
For hver dag som går, sår Klara mer og mer håp hos dem.
Familien blir på sykehus i 20 uker. De syv første på Ullevål og resten på sitt lokale sykehuset.
Tre år gamle Sofus bor også deler av tiden der med dem og leker i sykehusbarnehagen. Han er fryktelig stolt av den bitte lille søsteren sin og lurer på når de kan få reise hjem med henne.
Hjem til jul
Det skjer like før julen 2016. Klara flytter hjem med pustemaskin og nattevakter i fast turnus.
Det blir en spesiell juletid, i både stor takknemlighet og i frykt for at noe skal skje. Først på nyåret kan Klara puste helt på egen hånd.
Hverdagen kan begynne for familien, og Julie kan endelig nyte mammapermisjonen med jenta si.
Klara følges nøye opp med jevnlige kontroller, hun vokser og legger fint på seg selv om hun hele tiden er en god del mindre enn sine jevnaldrende.
Klara klarte det!
Les også: Barn og kulde: Barn kan sove ute i maks 10 minusgrader
på gavene! Foto: Svein Brimi
Liten og tøff
Dilling, julen 2022:
– Kom og se på juletreet vårt! Har dere med pakker? Vil dere ha pepperkakeglasur? Det er så godt!
Klara stråler mot Norsk Ukeblads utsendte da vi kommer på besøk.
Mamma Julie har alt under kontroll, fra appelsinene med nellikspiker som dufter på stuebordet, til lyslenker og granbargirlandere i alle rom. Huset oser av julestemning som når alle sansene.
For tre år siden skilte hun og barnas far lag, men de er gode venner og har delt omsorg for barna.
Storebror Sofus har pyntet seg med blå vest over finskjorten og matchende hårfarge.
Barna tenner lyktene sine og vil vise oss ut i stallen for å se på hestene som hører til gården de leier hus på.
Lille Klara er minst like tøff, om ikke tøffere enn storebror, sammen med dyrene. Fortsatt er hun et hode lavere enn vennene hun begynte i første klasse med i høst, men energien, iveren og gleden over alt fra lekser til pepperkakebaking er det ingenting å si på.
– Vi hadde en fryktelig tøff start, men Klara er en fighter. En kjempe. En bitte liten kjempe. Hun og Sofus gir meg lyset jeg trenger i livet! Også når de er med og tenner lys på Signes grav. Takket være dem kan jeg glede meg til nok en jul, sier Julie.
