FØDSELSHISTORIE
«Stjernekikker»: – Kroppen skalv, og jeg kjente på en enorm mestringsfølelse
I det sekundet den lille jenta mi kom ut, var alt av smerte helt glemt. Les Anastasias fødselshistorie her.
Dette er fødselshistorien til Anastasia (36) fra Oslo. Historien er gjenfortalt av en journalist.
Jeg opplevde at babyen snudde seg i magen i god tid, men med ryggen mot høyre side.
Da er det en viss sjanse for at de ikke roterer riktig, slik at de havner med ryggen til mors rygg og dermed ansiktet pekende oppover når de skal ut.
Jeg var klar over at det var større sannsynlighet for å få en «stjernekikker», men håpet jo at hun skulle snu seg før fødselen var i gang.
Jeg var ikke urolig, men kjente mer på at jeg gledet meg til å få det hele overstått.
Slimproppen
Dagen før termin våknet jeg grytidlig på morgenen og kjente at noe liksom ikke var helt som det skulle der nede.
Jeg gikk på do og observerte den berømte slimproppen. Jeg sendte en melding til jordmor, og hun svarte meg at det sikkert da ble fødsel dagen etter.
Samme kveld kjente jeg på uregelmessige mensmurringer. Jeg rigget meg godt til på sofaen, la til rette for et seriemaraton og forsøkte å slappe av så godt jeg kunne.
Murringene ble stadig mer regelmessige: Først 20 minutters mellomrom, så 15 og til slutt 10. Da var klokken blitt 23. Vi hadde lagt oss, og jeg hadde ambisjoner om å sove, men det var ikke så lett.
Så, rundt midnatt ble intervallene mellom riene stadig kortere og styrken på dem økte. Jeg måtte jobbe bevisst for å puste meg mellom hver og en.
Da klokken ble 05 på morgenen, ringte jeg fødeavdelingen for første gang. Da var det bare 5-6 minutters mellomrom mellom riene.
På telefon fikk jeg beskjed om at alt var «etter boken», og at jeg skulle ringe igjen når riene kom med 3-4 minutters mellomrom. Det skjedde da klokken var blitt 09.30.
Siden dette var under pandemien, måtte jeg først gjennom et «coronatelt». Når jeg først kom inn på fødeavdelingen med fem centimeter åpning, var jeg så heldig å få det som de kaller for suite - altså et større rom med badekar.
Selvsagt ønsket jeg å benytte badekaret når jeg først hadde muligheten, men det stagnerte da det viste seg at jenta mi ikke lå riktig og ikke kom langt nok ned. Det ble oppdaget først da åpningen var ti centimeter.
I fire timer, fra klokken 13-17, stod jeg fast på syv centimeter. Det var rett og slett jævlig, og veldig lite motiverende. Det var som en langsom pining.
Riene var ganske ille, og det var skuffende å høre at de ikke hadde noen effekt. Til slutt lot jeg meg overtale til å få epidural og drypp.
Les også: Plutselig ropte Theodor (3) fra vaskerommet: «Mamma har sølt!». Så hørte de babygråten
Stjernekikker
Siden jeg hadde håpet på en naturlig fødsel, så føltes det litt som et nederlag. Jordmor fikk meg på andre tanker og påpekte at dette ikke var noen konkurranse.
Dryppet fikk fart på fremgangen.
En lege kom inn, undersøkte meg og sa at den lille lå som en «stjernekikker». Rommet ble med ett fylt med helsepersonell, og vakuum ble tatt i bruk i selve utdrivningsfasen. Nå var det blitt kveld.
Jeg var full av adrenalin, skalv og var utrolig motivert, selv om det var fryktelig vondt å presse babyen ut.
Alt av pusteteknikker ble glemt i det øyeblikket, og det kjentes som om både øynene mine, tarmen og alt der nede holdt på å poppe ut.
I det sekundet den lille jenta mi kom ut, var alt av smerte helt glemt. Fødsel var en helt råkul opplevelse.
Følelsen etter fødselen var surrealistisk: Kroppen skalv, og jeg kjente på en enorm mestringsfølelse. Første møtet med jenta mi var nydelig.
Jeg ble overrasket over at de etter kort tid bare lot oss forlate fødestuen og gå bort til hotellrommet på sykehuset. Skulle vi liksom passe på dette lille nurket helt alene nå?
Heldigvis tok det ikke lange tiden før noen kom for å vise oss hvordan man ammer og skifter bleier. De tre dagene på sykehuset var totalt sett veldig magiske.
Døgnet gikk litt i ett. Selv om babyen vår hylte seg gjennom nettene, så følte jeg at jeg befant meg i en rosa boble.
