min fødselshistorie
Stine-Lise måtte bo på sykehuset i mange uker før fødselen
Stine-Lise Olsen ventet tvillinger, og skjønte tidlig at det kom til å bli prematur fødsel.
Dette er fødselshistorien til Stine-Lise Olsen (28) fra Trondheim. Historien er gjenfortalt av journalisten.
Jeg hadde født prematurt tidligere, så allerede da jeg fikk vite at jeg var gravid med tvillinger, så forsto jeg at det ville bli prematur fødsel denne gangen også. Spørsmålet var bare hvor tidlig det ville komme til å skje.
I svangerskapsuke 22 ble jeg lagt inn på grunn av gulsott og høye leververdier og ble værende på sykehuset frem til fødsel.
Den første uken føltes ut som eviglange dager som aldri kom til å ta slutt.
Siden jeg selv var syk, så var jeg i gjennom en rekke undersøkelser med både MR og ultralyd.
I starten måtte jeg ligge på et flermannsrom på grunn av sprengt kapasitet, men fikk heldigvis et eget rom etter hvert. Det gjorde dagene litt enklere.
25+6
I uke 25+6 våknet jeg tidlig på morgenen med sterke kynnere. På grunn av småblødninger lå jeg på observasjonsposten, og jeg skulle ta fastende blodprøver før frokosten.
Så gikk jeg i dusjen i håp om at det ville kunne døyve de vonde smertene jeg kjente på. Jeg rakk imidlertid knapt å få vann i håret før jeg forsto at dette var snakk om rier.
Jeg ringte på jordmor. Min første fødsel hadde vært unnagjort på bare seks minutter, så i det hun så at jeg vred meg i smerter, forsto hun alvoret.
Fem minutter senere ble gynekologer og fødselslege tilkalt. Tiden frem til vi var inne på fødestuen 20 minutter senere føltes utrolig lang. Med ultralyd ble det kontrollert hvordan babyene lå.
Les også (+): – Jeg skalv og var livredd. Jeg klarte ikke å sitte i ro eller slutte å gråte
950 gram og 35 centimeter
På rommet var det rundt 20 personer, og alle hadde sin rolle. Stemningen var stresset, men samtidig veldig kontrollert.
Jeg følte en enorm trang til å presse. Klokken var 07.46 da tvilling 1 kom til verden i en voldsom fart med sine 950 gram og 35 centimeter. Tre minutter senere kom tvilling 2 med sine 845 gram og 34 centimeter.
Jeg fikk såvidt øye på dem før de ble sjekket av barneleger og trillet til nyfødtintensiv for videre behandling.
Utover ettermiddagen fikk jeg endelig begge opp på brystet mitt og forsøkte å lande etter en fødsel som hadde skjedd så mye raskere enn noen kunne ha forutsett.
Etter drøye elleve lange uker på sykehuset fikk vi omsider reise hjem og nyter nå tilværelsen hjemme. I ettertid tenker jeg at fødselen var rask, brutal og fin.
Jeg hadde lett gjort det igjen. Hele veien følte jeg meg trygg og godt ivaretatt med fantastiske jordmødre og leger som gjorde alt i deres makt for at jeg skulle få en fin og behagelig opplevelse.
