For Stine og Kristoffer ble ikke fødselen helt slik de hadde forestilt seg. På vei hjem kom reaksjonen

– Vi visste tidlig, allerede før vi var klare for å få barn, at vi ikke kunne bli gravide på egen hånd og måtte få hjelp gjennom prøverør, sier Stine Wolff Helgesen (34) fra Oslo.

Gleden var stor da det viste seg at første forsøket var vellykket, og hun dro rett ut for å kjøpe en ting som skulle vise samboeren Kristoffer (33) at han skulle bli pappa.

– Men, jeg hadde blitt overstimulert gjennom prøverørsbehandlingen og hadde problemer med å bevege meg. Det beste jeg fant uten for mye leting var en kopp det stod «Daddy cool» på.

– Han ble også veldig glad for at vi hadde kommet oss forbi første «steg», men syntes det var litt tidlig å feire. Vi har jo hørt om mange som har mistet barnet senere i prosessen, så han turte nok ikke helt å tro på det før det hadde gått 12 uker, forteller Stine.

I starten opplevdes svangerskapet litt tungt. Siden hun hadde blitt overstimulert av IVF-prosessen, var det i flere uker vondt å skulle røre på seg. Buken var helt hoven og det var vanskelig å skulle gå. Etter hvert kom de typiske symptomene som ekstrem tretthet.

– Jeg følte hele verden var gelé som jeg måtte bevege meg i gjennom. Slik var det gjennom hele det første trimesteret. Heldigvis slapp jeg unna den stor kvalmen!

– Andre trimester var helt nydelig. Formen var på topp, og jeg kunne trene litt igjen.

Les også: Aida Juritzen er trolig Norges første surrogatbarn: Ett spørsmål har forfulgt henne hele livet

Blødninger og rier

Stine beskriver hvordan tredje og siste trimester kom med bråstans, og usikkerheten hun kjente på da hun i uke 31 fikk blødninger og rier og måtte inn til sykehuset for en sjekk.

Det ble ikke funnet ut hva blødningene kom av, men konstatert at hun hadde litt mindre fostervann enn vanlig, i tillegg til en forkortet livmorhals - mest sannsynlig på grunn av riene.

– Legene forberedte meg på at jeg nok kom til å føde ganske snart, og ga babyen en lungemodningssprøyte for å kunne takle livet på utsiden av magen bedre. Heldigvis ble det ikke en så tidlig fødsel, men jeg måtte den neste tiden holde meg i ro siden aktivitet kunne fremskynde rier eller kynnere, sier Stine.

Selv om hun ikke hadde vondt, ble det noen langsomme uker frem mot fødselen. Hele veien følte hun seg veldig godt ivaretatt og var lite engstelig.

– Jeg var i de aller beste hender. Selvsagt var det tøft å få vite i uke 31 at fødselen kanskje nærmet seg med stormskritt, men det er utrolig hvor fort hjernen klarer å omstille seg og akseptere situasjonen.

Den lille gutten skulle likevel vise å holde seg i magen frem til tre uker før termin.

Pressrier på Ring 3

En mandagskveld startet riene og kom med cirka ti minutters mellomrom.

Siden Stine hadde opplevd lignende et par ganger etter den første skremselen i uke 31, tenkte hun at det også denne gangen kunne være falske rier.

Da det hadde holdt på i noen timer og intensiteten økte, ringte de sykehuset for å høre.

– Jeg fikk beskjed om å ta det med ro, ta en Paracet og se hvordan det forløp seg. Det endret seg ikke så mye i løpet av kvelden, men det var såpass mye vondere enn tidligere episoder, og jeg begynte å tro at det var nå fødselen skulle skje.

Da de la seg for å hvile i 01-tiden på natten, sovnet Stine ganske fort. Nå og da våknet hun av riene, men hun sovnet raskt igjen. Klokken 05.00 kom riene hyppigere, men uten regelmessige intervaller eller aktivitet.

– I 7-tiden ringte vi sykehuset og fikk beskjed om å komme klokken 8. I mellomtiden tok vi begge en dusj. Nå kom riene så hyppig, og Kristoffer måtte kle på meg, hjelpe meg ut av leiligheten og inn i bilen.

I det de hadde kommet ut på veien og opp til Ring 3 begynte pressriene. Midt i det verste morgenrushet.

Og på toppen av det hele veiarbeider som gjorde at to filer ble til en i et lite stykke, så trafikken sto bom fast.

– I starten forsøkte jeg ikke å presse pressriene, men det tok ikke lange tiden å skjønne at det var umulig å la være. Jeg måtte presse. Det var det eneste kroppen min ville. Jeg vred meg i setet og klemte hånden til Kristoffer med den ene hånden, dro i sikkerhetsbeltet med den andre, mens jeg brølte ut.

– Kristoffer stod på hornet mens han prøvde å presse seg mellom bilene på motorveien. Det gikk noen meter, før folk viste seg ikke å være like samarbeidsvillige. Heldigvis løste trafikken seg opp igjen da det ble to felt, og vi kunne kjøre som normalt til sykehuset.

Stine beskriver at de begge var i kampmodus hele veien, og tenkte mer på å håndtere nået enn å være engstelige for hva som faktisk kunne komme til å skje. Tanken på ikke å skulle rekke frem til sykehuset streifet dem ikke.

– Samtidig tenkte jeg jo at alt gikk for fort. Jeg ble forbannet over hver rie som kom, og de kom hele tiden på det tidspunkt, for da visste jeg at det var en rie nærmere fødsel. Jeg klarte hverken å prate eller være psykisk til stede. Jeg var helt inne i min egen lille pressboble.

– Nå kommer´n!

Fremme ved sykehuset fikk de i all hast parkert på den eneste plassen som var ledig. Mens Kristoffer hjalp Stine over parkeringsplassen og mot hovedinngangen, løp en fremmed som hadde kommet til av gårde for å hente en rullestol.

Riene kom hyppig, og Stine beveget seg etappevis bortover. Fem meter fra hovedinngangen kom enda en rie, men denne gangen føltes det annerledes. Stine kjente at babyen var på vei ut. Hun, som ikke hadde sagt et ord siden de dro hjemmefra, foruten litt banning i bilen, ropte ut:

«Nå kommer´n!»

– Kristoffer kjente etter og sa han kjente babyens hode. Jeg prøvde å kjenne etter selv, men jeg skjønte ikke hva jeg tok på. Var det meg, babyen, trusa eller buksen?

Plutselig kom den fremmede tilbake med en rullestol, og sammen med Kristoffer forsøkte han å sette Stine forsiktig ned. Siden babyens hode allerede var ute, ble hun sittende mer eller mindre på ryggen.

– Først i det øyeblikket forsto vi hvor langt vi var på vei, og at vi ikke kommer lenger. Kristoffer ringte inn til føden, fortalte at vi var utenfor og at de måtte komme.

I det han hadde lagt på, kjente Stine at hun måtte komme seg opp fra stolen. Kristoffer og den fremmede hjalp henne opp. Det kom en rie, hun brølte og Kristoffer dro ned buksen hennes.

– Og ut kom babyen og landet rett i hendene hans. Plutselig sto vi der begge og holdt den lille gutten vår, mens han fremdeles var i fostervannsposen.

Mens mange tanker svirret rundt i hodene deres, klarte ingen av dem å få frem et eneste ord: Hva var neste steg nå?

Skulle de la babyen bli i fostervannsposen? Fikk han puste? Skulle de fjerne fostervannsposen, eller ville han bli for kald da?

En barnelege, som nettopp hadde gått av vakt, kom hjelpende til. Hun tok den lille gutten ut av hendene deres og surret ham inn i varme klær.

Kort etter kom jordmoren, som skulle ha tatt babyen imot, løpende mot dem.

– Hun tok Oliver i hendene sine og sjekket at han hadde det bra. Imens fødte jeg morkaken. Så jeg sto der med morkaken i hendene, buksen på knærne og uten noen anelse om hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg legge morkaken på bakken? Kle på meg buksen full av blod eller gå naken inn?

Hun ga jordmor morkaken, tok på seg buksen og satte seg i rullestolen. Stine fikk sønnen på brystet og ble trillet inn på sykehuset. Der ble hun lagt i en sykehusseng og i all hast fraktet gjennom korridorene og frem til fødestuen.

– Alt gikk så utrolig fort. Både Kristoffer og jeg var i fullstendig krisemodus. Der og da klarte vi ikke å kjenne på noen sterke følelser, og det eneste som sto i hodet på oss var hvordan vi skulle håndtere situasjonen, sier Stine åpenhjertig.

Les også (+): Da jeg sa jeg var gravid, fikk jeg et sjokkerende tilbud fra faren

Takket ja til samtaler

Inne på fødestuen ble både Oliver og Stine sjekket, og det ble raskt konstatert at det sto bra til med dem begge. Babyen var liten med sine 2035 gram og trengte litt ekstra oppfølging.

Gulsott gjorde at han fikk 12 timer med lysbehandling i løpet av det fem dager lange sykehusoppholdet.

– Merkelig nok hadde jeg følt meg trygg hele veien. Jeg stolte på Kristoffer og at vi skulle fikse hva enn som måtte komme, og jeg stolte på leger og sykepleiere på sykehuset som tok så godt vare på både babyen og oss.

Paret fikk tilbud om å snakke med sosionom mens de var på sykehuset og takket ja til det. Det gjorde at de fikk pratet seg gjennom hele episoden og alt som hadde skjedd.

Kanskje særlig for Kristoffer, som fikk en umiddelbar reaksjon i det de kom inn på fødestuen og han omsider kunne senke skuldrene, var det særlig nyttig å få bearbeide alt.

– Selv fikk jeg ikke noen sterk reaksjon før vi satt i bilen på vei hjem fra sykehuset. Da vi plutselig endte i kø på Ring 3, brast jeg i gråt. Følelser og underliggende tanker bante seg frem, og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle prosessere det.

Plutselig maktet ikke Stine å prate om fødselen uten å gråte. Først to uker etter hjemkomst klarte hun å identifisere hva følelsene kom fra og hvilke tanker de var linket til.

Da sa hun til Kristoffer at de måtte prate seg gjennom fødselen igjen - og at hun hadde behov for å legge til alle de følelsene og tankene som hun ubevisst hadde unnlatt i tidligere samtaler.

– Det ble en samtale med mye gråt, og jeg tenkte ikke at jeg skulle forsøke å ta meg sammen, men la meg gråte ut. Det var skikkelig godt. Da løsnet proppen, og det var akkurat det jeg trengte.

Nå har Oliver blitt 2,5 måneder gammel, og Stine virkelig nyter tiden som nybakt mamma. Det har vært både tyngre og bedre enn hun noen gang hadde kunnet se for seg.

– Jeg har nettopp hatt min femte runde med brystbetennelse. Og det blir lite søvn.

– I går hørte jeg den vakreste latteren jeg har hørt i hele mitt liv, og den lille stunden vi hadde sammen der vil jeg aldri glemme, sier mammaen.

Hun svarer benektende på spørsmål om hun er redd for å skulle føde på nytt, og beskriver kvinnekroppen som helt utrolig og en fødsel som ikke annet enn spektakulær.

– Jeg gleder meg til å oppleve den fra en fødestue og fokusere kun på den, uten tanker som «nå må det gå lenger til neste rie» eller «nå må køen slippe taket».

– Nå vet jeg hva jeg kan forvente, og når vi bør dra til sykehuset, så satser på at Kristoffer slipper å være jordmor neste gang, ler Stine.

Fødselslegens hjertesukk: – Dette må vi slutte med, nå!

– Jeg er redd for at fødselen skal stoppe opp underveis. Er det farlig for babyen?