Tiril kom til verden så altfor tidlig

– Det var helt tilfeldig at vi fant ut at jeg var gravid. Vi hadde bestemt oss for å prøve, og tenkte skjer det, så skjer det. Jeg tok en graviditetstest en dag bare for «moros skyld» og den var positiv. Jeg trodde ikke helt på det, og tenkte det måtte være noe feil med testen, men jeg ringte til mannen min og viste han den, forteller Tine Fure (26) som bor på Fauske sammen med ektemannen Børge Hatch Fure (30).

Hun husker at de smilte til hverandre, men slo det bort og bestemte seg for å vente ei uke med å ta en ny test. Likevel tok Tine tre tester de nærmeste dagene, og alle var positive. De slo seg til ro med at hun nå var blitt gravid. Det føltes rart, men samtidig spennende.

Bekymringer og murringer

Ukene som fulgte var fylt med bekymringer rundt spontanabort og forvirring rundt svangerskapskontroll. Går man egentlig til lege eller jordmor, eller til begge? Det var som å komme inn i en verden som de overhodet ikke kjente til.

– Jeg var dårlig i hele første trimester. Mye kvalme og oppkast, sliten og ekstremt trøtt. Bare å gå en liten tur kunne ta knekken på meg. Etterhvert ble jeg sykmeldt. Vi valgte å gå til jordmor for kontroll. Noen ganger var vi begge to med, mens andre ganger gikk jeg alene, sier Tine.

I uke 16 kjente hun på en slags tyngdefølelse og mensmurringer i ryggen, men fikk beskjed om at det var normalt, og slo seg til ro med det og prøvde å ikke tenke så mye over det. Tyngdefølelsen var verst, og Tine kunne ikke se for seg at hun skulle klare å stå oppreist i tredje trimester.

– Jeg begynte å bøye meg fremover og vagge fra side til side. Kynnerne kom også i uke 16, og jeg var redd for at jeg skulle være helt utslitt til termin på grunn av dem, men fikk beskjed om at det var normalt.

– Jeg begynte å kjenne tegn til liv, og det var så spennende! Jeg lærte den lille i magen å kjenne ganske raskt. Det var mye bevegelse på morgenen, etter måltider og på kveldene. Av og til kunne det bli slitsomt når hun bestemte seg for å være akrobat på natten. Børge fikk også kjenne liv ved å ta på magen, forteller Tine.

Les også: Foreldrene legger merke til hvordan stemningen i rommet plutselig endrer seg. Stine forstår at noe er galt med babyen i magen

Den vonde beskjeden

På den ordinære ultralyden var Tine rolig. Babyen hadde det fint, og hun klarte å glemme alle plagene. Da jordmor sjekket litt nøyere ned mot livmorhalsen, ble stille og til slutt hentet en annen jordmor, kjente hun på en liten bekymring, men forsøkte å tenke at det sikkert ikke skulle bety noe farlig.

Jordmødrene valgte å ta en innvendig ultralyd i tillegg til den utvendige, for å se nærmere på livmorhalsen. Tine oppfattet at de var usikre, og en overlege ble hentet inn i rommet. Han mente det ikke var noe å tenke på, og at det mest sannsynlig var en bagatell.

– Jordmor sa at jeg ikke trengte å bekymre meg ennå, men at jeg skulle ta det med ro og komme tilbake to uker senere for en ny kontroll. Da jeg gikk fra sykehuset, kjente jeg meg glad for at vi hadde fått vite at det var ei lita jente vi ventet, og at hun var frisk, sier Tine.

To uker senere var hun tilbake for kontroll, og det ble tatt en ny innvendig ultralyd. Allerede før legen rakk å si noe, så Tine selv på skjermen at det ikke så bra ut, og hadde forandret seg siden sist. Hun kjente hvordan hjertet sank i brystet, og sinnet, fortvilelsen og gråten kom.

– Legen skulle prate med andre leger da hennes vakt var over for å planlegge veien videre. Jeg gikk rundt i sykehusgangene og gråt i flere timer. Håpet var borte akkurat da. Flere ganger snakket jeg på telefonen med Børge som var på vei fra Evenes til Bodø.

– Noen timer senere ringte legen og ba meg dra opp på føden. De ville prøve å legge meg i narkose for en nødcerclage dagen etter. Det er noe som ikke er anbefalt, men de ville forsøke. På føden ble jeg tatt imot av omsorgsfulle jordmødre. Jeg fikk antibiotika intravenøst for å se om det var infeksjon og ikke livmorhalssvikt, sier Tine.

Les også: (+) Troy og Tora blir født altfor tidlig

Se fakta om livmorhalssvikt nederst i saken.

Nytt slag i ansiktet

Dagen etter ble hun trillet opp på operasjonsstuen, og ble tatt imot av veldig støttende og omsorgsfulle helsepersonell. Hun gråt mye og var veldig redd. Den største frykten hennes var at hun skulle våkne opp fra narkosen og få beskjed om at babyen ikke lenger var i magen.

– Da jeg våknet fra narkosen, hadde jeg en ro inni meg over at alt hadde gått bra. Nede på føden igjen fikk jeg beskjed fra legen om at hun ikke hadde våget å gjennomføre på grunn av at fosterhinnen bulet for mye ned og hun da ville risikere å sprekke den.

– Det var som å få et nytt slag i ansiktet. Jeg klarte ikke annet enn å gråte. Det var ordentlig vondt. Jeg fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe hvis babyen kom før uke 23, sier Tine åpenhjertig.

Ærlig forteller hun hvordan hun opplevde de fleste legene som kyniske og lite håpefulle. Gjentatte ganger sa de at det var bra at paret hadde tenkt igjennom begravelse allerede nå, og at det ikke gjorde noe å forberede seg på det verste utfallet. Samtidig var Tine takknemlig for at legen ikke gjennomførte inngrepet, med tanke på risikoen for å sprekke fosterhinnen.

– Jordmødrene som var på vakt det neste døgnet tok godt vare på oss - pratet og lo, og delte håpet vårt. Da jeg ble trillet ut fra føden i rullestol dagen etter operasjonen, ble en jordmor og jeg enige om at vi skulle sees igjen etter uke 30. Den dagen var jeg i uke 21+0.

Les også: (+) Da Theo var fire måneder gammel, fikk foreldrene sjokkbeskjeden

Vissheten

Vel hjemme igjen ble Tine liggende rolig mye av tiden, og kjente på at det ville bli krevende. Paret hadde et sterkt håp om at de skulle klare å komme seg til både uke 23 og 26, rekke å få lungemodningssprøyter og få et levende barn.

En natt våknet Tine av mensmurringer i ryggen. De kom hyppigere og spredte seg ned i beina. Hun kjente etter om hun også hadde kynnere, men det hadde hun ikke. Børge ble vekket, og de ringte til føden. Tine fortalte hva hun kjente på, og fikk beskjeden de ikke ønsket å høre, men visste de ville få: Det var ingenting legene kunne gjøre dersom den lille jenta deres kom nå.

Tine fikk valget om å bli værende hjemme eller å komme til føden. De bestemte seg for å dra, men imens Børge pakket bagen ble riene kraftigere og hyppigere. Til slutt klarte hun ikke lenger å holde seg oppreist og ble liggende på gulvet i gangen.

– Børge ringte ambulansen. Han visste vi trengte hjelp og måtte komme oss til sykehuset raskt. Ambulanseturen var skremmende. Det var lite betryggende ord fra ambulansepersonellet, og jeg følte meg veldig alene med riene. Jeg hadde aldri født før, og jeg visste ikke hva som var naturlige reaksjoner under en fødsel.

– Adrenalinet skremte meg. Jeg prøvde å ikke tenke så mye på døden eller Tiril i ambulansen. Både Børge og jeg var innforstått med at det ikke ville gå bra. Tiril kom til å dø, sier Tine stille.

Les også: To dager etter fødselen kom legen med en beskjed som var knusende for foreldrene

Bittelille, vakre Tiril

På fødestuen fikk paret endelig hjelp av to jordmødre som var rolige hele tiden, direkte og viste omsorg. 45 minutter etter ankomst kom Tiril stille til verden, i uke 21+6. Bare timer tidligere hadde Tine kjent på liv i magen. Rommet ble fylt med stillhet, gråt og galgenhumor. Foreldrene fikk ha jenta si på brystet så lenge de ønsket, ta bilder av henne, veie henne, og ta fot- og håndavtrykk.

– Jordmoren som tok imot Tiril gav oss en minneboks som heter Adjø Bitteliten. Den inneholdt bamser, blomsterfrø, lys og en hjertenøkkelring. En nøkkelring som har berørt oss: Hjertet som er utskåret i nøkkelringen holder Tiril på i sine bittesmå hender.

– Tiden med Tiril på sykehuset ble verdifull. Tine, jeg og farmoren til Tiril holdt rundt henne, kledde på henne og fikk stryke henne på kinnet utallige ganger. Hun hadde nesen til mammaen sin, sier Børge.

Da de kom hjem og fikk på plass minneboksen kjentes alt så tomt. De følte på det å dra som tre og komme hjem som to. En tomhet og en stillhet. Begge gråt en stund. Sa ingenting. Etterhvert ble Tine ekstremt redd for at jordmødrene skulle gjøre Tiril noe - noe hun ikke hadde godkjent.

– Jeg ble redd for at de ikke hadde hørt etter da vi sa at vi ville ha en begravelse. Jeg var redd de hadde sendt henne av sted, og at vi ikke fikk ta den siste avskjeden. De første dagene og frem til begravelsen var fylt med en tomhet og stillhet vi ikke har kjent på før. Det var mange telefonsamtaler og forberedelser av begravelsen, sier Tine, og legger til:

– Som prest selv var det ubehagelig å plutselig være pårørende og ikke prest. Vi møtte stadig på de som trodde dette bare var en blødning som en spontanabort, og det var sårt. Vi hadde gått igjennom en fødsel. De første dagene og samtalene måtte vi bare komme oss igjennom på et vis.

For Tine og Børge var det naturlig å holde en begravelse. Tiril hadde et liv inne i magen i 22 uker, og hun fortjente en verdig avskjed. I begravelsen var familie, venner og kollegaer til stede og viste omsorg.

– Vi ble foreldre. Tiril fikk besteforeldre, onkel og tante, og oldeforeldre. Det var fint å kunne samles alle sammen rundt henne for et siste farvel. For flere av de i familien var det også første gang de var samlet rundt henne, og fikk se den lille hvite kisten med gule blomster oppå, sier Børge.

Les også: På dåpsdagen passet Linda på lillesøsteren sin. Ingen visste at 14-åringen selv ventet et barn

Åpenhjertig forteller Tine at hun etter fødsel kjente på et savn av info rundt hva som skjer videre. De dro hjem samme dag, og ingen hadde fortalt henne at man kan få etterrier, nattesvette og magesmerter. Det gjorde at hun ble skremt kveldene etterpå når riene satte i gang igjen. Informasjonen måtte hun selv google seg frem til.

– Jeg fikk beskjed om at jeg ville bli innkalt til en etterkontroll innen 6-8 uker, og mer har vi ikke hørt fra sykehuset. Jeg savner bedre oppfølging av de som opplever senabort eller dødfødsel fra sykehuset månedene etter fødsel. Kanskje den informasjonen finnes, men vi fikk den ikke.

– Oppfølgingen vi har fått fra jordmor har vært veldig god, og betyr mye for oss i denne situasjonen.

Reaksjonene fra folk rundt har vært veldig støttende. Det er mennesker som bryr seg, viser omsorg, er litt tilbaketrukket, men også nysgjerrige. Mange er takknemlige for at Tine og Børge har vært så åpne, og flere har kommet til dem med sine historier. Historier de aldri har fått prate om fordi det ikke har vært oppfølging.

– Vi har sjelden møtt på mennesker som ikke vet hvordan de skal forholde seg til vår sorg. Ofte får vi høre: «Vi føler med dere, men vi kan ikke forstå hva dere går igjennom». Vi håper at vi får flere barn, men vi vet at de svangerskapene vil bli tøffe. Det vil være mange bekymringer og mye oppfølging, men vi har håpet med oss, og vi står sammen om det, sier Tine.

Fakta om livmorhalssvikt

Livmorhalssvikt er når livmorhalsen etter første trimester (en tredjedel av svangerskapet) er for svak til å holde fosteret og fostervannet inne i livmoren.

Kvinner som tidligere har senabortert eller født for tidlig flere ganger, der årsaken antas å være livmorhalssvikt, synes å ha nytte av cerclage (bånd på livmorhalsen).

For tidlig fødsel (fødsel før 37 uker) forekommer i 5-6 prosent av alle svangerskap i Norge. Livmorhalssvikt er en sjelden årsak til for tidlig fødsel. For kvinner med livmorhalssvikt kan cerclage redusere risiko for for tidlig fødsel, men effekten av tiltaket er omdiskutert.

Forekomsten av for tidlig fødsel og livmorhalssvikt varierer mye i ulike befolkninger. Det anslås at livmorhalssvikt forekommer sjeldnere enn 1 av 100 svangerskap.

Ved hjelp av innvendig ultralyd kan man måle lengden på livmorhalsen. Vanlig lengde kan variere, men den er vanligvis cirka tre til fire cm lang. Hvis livmorhalsen er for kort (under 2,5 cm), kan man definere det som livmorhalssvikt.

Symptomer:

Livmorhalsen begynner å åpne seg for tidlig uten at det samtidig er rier eller infeksjon.

Livmorhalsen starter med å bli kortere, og kan etter hvert åpne seg, slik at vannhinnene kan bule ut. Som regel har du lite symptomer, men noen kjenner nedpress.

Kilde: helsenorge.no

Matheo (2) er den eneste i Norge med diagnosen: – Det var en forferdelig beskjed å få

Da René fikk diagnosene, falt så mange brikker på plass