fødsel
Plutselig ropte Theodor (3) fra vaskerommet: «Mamma har sølt!». Så hørte de babygråten
Jannicke trodde hun fremdeles hadde god tid. Sekunder senere kom den lille jenta som en rakett ut i verden i familiens hjem.
– De to yngste barna våre har kommet til ved hjelp av assistert befruktning. Det har vært en lang vei, og det å skulle få dette tredje og siste barnet var en stor glede for hele familien.
– Begge mine tidligere svangerskap har vært preget av at jeg ikke har vært i særlig god form, og endte med igangsatte fødsler da jeg fikk svangerskapsforgiftning, forteller Jannicke F. Stenersen (38).
Sammen med ektemannen Tom Rune (46) og barna Emma (15), Theodor (3) og Iben (6 mnd.) bor hun utenfor Mo i Rana.
I dette svangerskapet holdt hun seg «frisk» ganske lenge, selv om indikatorer som blodtrykk og protein i urinen gjorde at hun hele veien fikk tett oppfølging av jordmor.
Fra oktober fikk hun svangerskapspenger og ble hjemme til termin i januar.
– Det ble en lang høst.
– De siste dagene før fødsel opplevde jeg som helt normale, og jeg var litt lei da jeg plutselig kom over lengden på begge de to andre svangerskapene. Samtidig så jeg frem til å forhåpentligvis skulle få føde spontant denne gangen, for jeg hadde jo aldri opplevd å gå i fødsel av meg selv før, sier Jannicke.
At hun hadde litt ekstra vondt i bekkenet og hyppige kynnere, tenkte hun ikke noe særlig mer over, annet enn at det vel var ganske normalt når det nærmet seg slutten av et svangerskap.
Til tross for at de forrige fødslene hadde vært ganske kjappe, stresset ikke Jannicke med at det ville ta 20 minutter å kjøre til sykehuset.
– Jeg hadde snakket med fødeavdelingen om at jeg ønsket å komme raskt inn på sjekk hvis jeg trodde at fødselen var i gang. Derfor følte jeg at jeg hadde kontroll på det jeg kunne ha kontroll på, og kjente meg trygg.
På vaskeromsgulvet
En natt, rett før termin, klarte ikke Jannicke å sove og ble sittende oppe for å se på TV. På dette tidspunktet i svangerskapet hadde kynnerne begynt å komme tett.
Hun opplevde ikke at de tok seg opp i smerte eller ga grunn for uro, og tanken på at hun burde ringe fødeavdelingen for å sjekke, slo henne derfor ikke.
– Men, i halv syv tiden på morgenen var jeg ganske sikker på at det nå hadde gått over til noe mer enn kynnere. Det hadde snødd en del på natten, og jeg vekte Tom Rune for å si i fra om at han burde gå ut og frese snø mens jeg tok en dusj og gjorde meg klar til å ringe fødeavdelingen for å avtale en sjekk, forteller Jannicke.
Det føltes ikke som om de hadde dårlig tid, og hun tenkte fortsatt at dette ville de komme til å rekke helt fint.
Heldigvis kom Tom Rune seg aldri ut den morgenen, for i det Theodor sto opp og Tom Rune sto på badet og pusset tennene, skjønte de begge at nå skjedde det noe mer her.
– Han spurte meg om han skulle ringe fødeavdelingen for meg. Jeg svarte at det kunne jeg bare gjøre selv samtidig som jeg gikk til vaskerommet for å hente noen klær, ler Jannicke.
Klokken syv fikk hun svar på fødeavdelingen, redegjorde for situasjonen og ga beskjed om at de ikke ville rekke å komme seg nedover.
– Jeg hadde akkurat sagt: «Men vannet har ikke gått enda», da det gikk og jeg kjente at Iben nesten kom med fostervannet. Jeg husker jordmoren på telefonen fikk gitt meg beskjed om at jeg måtte ta imot og pakke henne inn i håndklær.
Sekunder senere kom Iben som en rakett ut i verden. 3-åringen, som hadde fått med seg at vannet hadde gått, ropte på pappaen med ordene: «Mamma har sølt!». Før de to rakk å komme seg til vaskerommet, hørte de lyden av den lille babyen som gråt.
– Theodor ble heldigvis raskt hentet av bestemor som bor i nabohuset, og han så derfor aldri Iben på vaskerommet. Tom Rune kunne konsentrere seg om å hjelpe oss helt frem til jordmor og ambulansepersonell kom frem. Han var nok en smule sjokkert over hvor fort dette hadde gått, og det var vi nok egentlig begge to.
Les også (+): Da jeg sa jeg var gravid, fikk jeg et sjokkerende tilbud fra faren
Beholdt roen
Merkelig nok kjente ikke Jannicke på noen redsel. Da det gikk opp for henne at datteren kom til å bli født hjemme, visste hun at dette måtte hun bare fikse.
Hele tiden hadde hun en fantastisk jordmor på telefonen som med rolig og trygg stemme forklarte dem hva de måtte gjøre.
– Det var en trygghet å vite at hun som hadde vært med på fødselen over telefon også kom oppover til oss sammen med ambulansen. Hun forklarte hele veien hvor de var, helt til de sto i gangen vår her hjemme, sier Jannicke.
Vel fremme ble alle tre godt ivaretatt. Jordmor sjekket umiddelbart den nybakte trebarnsmammaen, fikk ut morkaken og kuttet navlestrengen.
– Ambulansepersonellet snakket med både meg og Tom Rune. Stemningen var veldig god, og vi lo jo egentlig av alt det som hadde foregått i løpet av så kort tid denne tidlige vintermorgenen. De sjekket Iben, og hun ble kledd på og festet til meg før vi dro av gårde.
Selv om Jannicke i ambulansen på vei til sykehuset hadde en ganske stor blødning, følte hun seg aldri redd eller syntes opplevelsen var skummel.
– Jeg følte meg så utrolig godt ivaretatt.
Etter to døgn på sykehuset kjente hun på at det føltes fint å kunne dra hjem til resten av familien.
– Jeg kan ikke få rost fødeavdelingen ved Helgelandssykehuset i Rana nok. Det er en fantastisk gjeng med dyktige mennesker som jobber der, sier Jannicke takknemlig.
Tiden etter hjemkomst ble fin, og familien kom raskt inn i den nye hverdagen som trebarnsforeldre.
– Jeg ventet nesten på at jeg skulle få en eller annen reaksjon i ettertid, men den kom faktisk aldri. Vi er så takknemlige for at alt gikk så bra, og har konkludert med at det ikke er noe poeng å tenke på hva som kunne ha gått galt i denne situasjonen
– Vi fikk ei frisk og rask liten jente, på en litt uvanlig måte. Iben sjarmerer alle med store smil hver eneste dag. Hverdagen som trebarnsforeldre er som seg hør og bør ganske travel, men vi er utrolig takknemlige som får oppleve dette, sier Jannicke.
