Leserne forteller
Jeg har alltid vært glad i barn, men valget mitt får folk til å undre seg
Mange løfter på øyebrynene når jeg forteller sannheten om familien vår.
Egentlig kan jeg ikke be om å bli forstått.
Før jeg fikk barn selv, var jeg en av dem som dømte kvinner som hadde fått barn med flere menn.
Akkurat det vil jeg be om unnskyldning for. Jeg er nemlig i den samme situasjonen selv.
Jeg var bare 19 år da jeg fikk mitt første barn, som selvfølgelig ikke var planlagt. At jeg ville beholde det var jeg sikker på.
Jeg har alltid vært veldig glad i barn. Lenge før det, visste jeg at jeg ville jobbe med barn som voksen. Målet var å bli jordmor.
Faren til min første datter var like ung som meg, og på ingen måte moden nok til å bli pappa. Men han stilte opp, helt til vi forsto at vi ikke passet sammen. På en måte vokste vi fra hverandre.
Han dro i militæret, og jeg ble igjen i hjembyen vår, der jeg fikk et vikariat i en barnehage da fødselspermisjonen var over.
Min ungdomskjæreste har vært en god far for datteren vår siden da, så langt det har latt seg gjøre for ham, og han har samvær annenhver helg hjemme hos sine foreldre, som er fantastiske besteforeldre for jenta vår.
De har virkelig vært en ressurs hele veien, og jeg har visst at jeg har hatt dem i ryggen.
Da jeg som 23-åring valgte å flytte til en annen by for å ta fatt på utdannelsen jeg ønsket meg, ble selvfølgelig datteren min med meg. Å være ung alenemor i Norge og ta studier, er velsignet tilrettelagt.
Jeg fikk gratis barnehageplass og god økonomisk støtte. Å ha ett barn og studere ved siden av er på ingen måte så tøft som jeg forestilte meg i forkant.
Men jeg møtte mann nummer to, og fordi han var en del år eldre enn meg og ikke hadde barn, snakket vi tidlig i forholdet om få barn sammen.
Det er lett å være etterpåklok og tenke at alt gikk altfor fort, men slik ble det. Vi fikk en sønn sammen før jeg visste noe som helst om at pappaen slet med alvorlig psykisk sykdom.
Kort tid etter at vi ble foreldre fikk han angst og depresjon, og ting ble veldig vanskelig mellom oss. Jeg hadde to barn å ta vare på, den ene av dem et spedbarn, og så fikk jeg en mann å ta vare på i tillegg.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Jeg skjønte raskt at jeg ikke hadde kapasitet til alt, og vi ble enige om at han skulle flytte ut.
Han ble etter hvert så syk at han ikke evnet å stille opp som pappa i det hele tatt, og jeg ble helt alene om omsorgen for sønnen vår.
Jeg var sliten og fortvilet da jeg møtte i en studiegruppe for å få input til eksamen. Det var så mye å tenke på at tårene bare rant.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Trygg bauta
Men akkurat da alt så som verst ut, før min siste eksamen, møtte jeg en mann som jeg kjente godt fra før. Han hadde gått i samme klasse som meg på barneskolen, og jeg visste at han var akkurat så snill som han virket.
Da han hadde hørt om min fortvilte situasjon, sa han at han kunne passe barna litt for meg, for at jeg skulle få avlastning, og slik kom han inn i livet mitt som en reddende engel.
En trygg bauta er det du trenger når du er alene med to små barn. Fordi han i utgangspunktet bare var en kamerat, lot jeg Ivar bli kjent med barna.
Og da han stilte opp som barnevakt for dem, ble de enda bedre kjent, og brått ble hverdagene mine mye finere. Han viste seg som en fantastisk mann.
Han var moden, reflektert og ansvarsfull – rett og slett hundre prosent pålitelig. Han var frisk og gjennomgående snill, god, hjelpsom og med en ryddig livsstil.
«En sånn mann skulle jeg ha hatt», tok jeg meg i å tenke.
I begynnelsen var vi bare venner, men så skjedde det ting. En gang tilbød jeg ham å legge seg i dobbeltsengen ved siden av meg fordi det var snøstorm ute da jeg kom hjem fra jobb sent. Han pleide å sitte barnevakt når jeg jobbet kveldsvakter.
Han sa ja til det, og da han lå der, følte jeg meg så trygg at jeg sovnet som en stein med én gang. Det hadde jeg ikke gjort på lang, lang tid. Å våkne opp med ham ved siden av meg, føltes helt naturlig.
«Hva er kjærlighet?» husker jeg at jeg spurte meg selv.
Ivar kom innom til stadighet, og barna var så glad for å se ham. Det gjorde meg varm om hjertet.
En gang han og jeg satt og snakket, sa han at han ønsket å oppleve å bli far. Automatisk tenkte jeg at det ikke var meg han burde satse på, for jeg hadde to barn og hadde ikke ønske om å få flere.
Men så utviklet vennskapet seg til kjærlighet, og jeg måtte ta stilling til hans ønsker. Skulle vi satse på hverandre, måtte jeg unne ham å få sitt eget barn, det forsto jeg.
Moren min sa at jeg ikke kunne få barn nummer tre med en tredje far, det tok seg ikke ut, og jeg forsto hva hun mente; jeg hadde selv tenkt dette.
Men jeg innså at jeg ikke kunne leve uten Ivar. Jeg satt og tenkte at jeg skulle ha ønsket at det var ham jeg hadde fått mine to barn sammen med. Den yngste begynte på eget initiativ å kalle ham pappa.
Alt var så trygt med Ivar. Jeg kjente familien hans fra før, vi hadde gått på samme skoler, og han behandlet mine barn med kjærlighet og respekt.
Les også (+): Det var krevende å bli foreldre, men jeg ønsket meg et barn til. Derfor var beslutningen hans et sjokk
Gravid igjen
Da vi begge var 31 år gamle, giftet vi oss, og da var jeg gravid igjen. Barn nummer tre var på vei, og jeg kom til å ha tre barnefedre å referere til i ulike sammenhenger.
Jeg må innrømme at det føltes skammelig og flaut å tenke på. Jeg visste jo hva folk tenkte ... «Nå går det vel over styr med ham også!»
Skulle jeg ha sendt Ivar ut i livet og gitt ham muligheten til å møte en dame uten barn, som ikke hadde en historie som min? Noen mente det. Men vi elsket hverandre, og jeg forsto etter hvert at jeg ikke for noe i livet ville klare å gi slipp på ham. Han var mitt livs store kjærlighet.
Heldigvis var jeg også hans store kjærlighet, og det ble mitt lykketreff.
Ivar var barnløs, og jeg visste at jeg ikke kunne frarøve ham muligheten til å få egne barn. Ja, jeg lovet ham til og med å la ham få to, om det lot seg gjøre.
Jeg er glad i barn, og med en barnefar som stiller opp, er det ikke et problem å ha fire!
Nå er det mange år siden jeg fikk det fjerde barnet, og Ivar og mitt forhold er stødig og godt. Vi er hverandres sjelevenn og kjæreste, og vi utfyller hverandre på alle tenkelige måter.
Jeg elsker ham og er så takknemlig fordi vi torde satse på prosjektet OSS, til tross min brokete bakgrunn med to barn som har forskjellige fedre.
Jeg er så grenseløst takknemlig fordi han torde satse på meg. Jeg er utrolig glad for at han ikke ble skremt av det faktum at jeg hadde fått barn med to menn – og uten å få til et forhold til noen av dem.
Kanskje er vi ikke lenger så fordømmende overfor enslige mødre, men vi sår tvil rundt kvinner som har flere barn med ulike fedre. Det bør vi slutte med. Det kan være gode grunner til at ting blir som de blir.
«Hvordan torde du å satse på en som meg?» har jeg spurt ham.
Han sier at det aldri var tvil i hans sjel om at han ville ha «hele pakken». Ikke engang moren hans fikk rokket ved det.
I dag er hun den som er mest glad for våre fire barn. Ja, for det er det vi sier. Selv om de to eldste har en annen pappa, er de alle vårt felles prosjekt, og ordet halvsøsken blir aldri brukt. De fire er søsken, basta.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 05/06 2024.
