Min fødselshistorie
– Jeg skalv og var livredd. Jeg klarte ikke å sitte i ro eller slutte å gråte
På forhånd hadde Kamilla skrevet i fødebrevet at hun ikke ønsket keisersnitt, men ting ble ikke som hun hadde tenkt. Les hennes fødselshistorie her.
Dette er fødselshistorien til Kamilla Olsen (27) fra Bremanger. Historien er gjenfortalt av en journalist.
Siden vi bor to timer unna sykehuset, valgte vi å reise inn til Førde rett før termin. Der bodde vi i en leilighet bare fem minutter unna sykehuset, og det føltes trygt og godt.
Dagen etter ankomst våknet jeg klokken 04.40 av at vannet gikk. I det øyeblikket jeg reiste meg opp av sengen, fosset det ut.
Jeg fikk litt sjokk, for jeg trodde ikke det var normalt at vannet gikk. Umiddelbart trodde jeg at jeg hadde tisset på meg, men det bare fortsatte jo å renne, og de neste timene kom det store mengder med korte mellomrom.
Samboeren min hjalp til med å finne håndklær. Vi reagerte begge på at vannet hadde en litt søtlig lukt. På telefon med fødeavdelingen ba de oss om å bli hjemme frem til riene kom jevnlig.
Det skjedde fort, og etter bare en time ringte jeg sykehuset igjen. Vi satte oss i bilen for å kjøre de få minuttene, og vel fremme ble jeg raskt undersøkt. Både blodtrykket mitt, hjerterytmen til barnet og bevegelsen i magen ble sjekket i løpet av den neste timen.
Det ble oppdaget at babyens hjerterytme var litt høy, og jeg ble gitt væske intravenøst siden legen mistenkte dehydrering. Hjerterytmen ble etterhvert normal, og det ble avgjort at fødselen skulle igangsettes med drypp intravenøst.
Les også: Etter barnehagen kunne Matheo sove helt til neste dag. Da innså foreldrene at noe ikke stemte
Hastekeisersnitt
Jordmødrene sjekket åpningen jevnlig, men den gikk sent opp. Så, etter å ha ligget med rier i cirka et døgn, ble jeg spurt om jeg ønsket keisersnitt. Jeg ville føde vaginalt og takket derfor nei.
Da legene kom inn til meg for tredje gang, ble jeg fortalt at det var fare for infeksjon siden vannet hadde gått, og at de nå på det aller sterkeste ville anbefale meg keisersnitt.
En time senere var åpningen bare fem centimeter, og jeg forsto at det ville bli akutt keisersnitt.
Jeg liker hverken sprøyter, blod eller operasjoner, så jeg skalv og var livredd. Klarte ikke å sitte i ro eller slutte å gråte.
Heldigvis fikk pappaen være med inn på operasjonssalen, og det hjalp meg litt til å få tankene bort fra det som foregikk bak forhenget.
Fra jeg fikk beskjeden om keisersnitt, tok det bare 30 minutter før babyen var ute.
Etter at jeg såvidt hadde fått se og hilse på den lille, gikk pappaen og jordmor ut av rommet med babyen, mens legene fortsatte operasjonen på meg.
Fremdeles var jeg ganske redd, og inngrepet gjorde at jeg kastet opp hele ti ganger mens jeg lå der. I tillegg mistet jeg over 1000 milliliter med blod, men hele tiden følte jeg meg veldig godt ivaretatt.
Snart ble jeg plassert på en avdeling alene, og jeg fikk både vasket meg og gått på toalettet ved hjelp av de ansatte. Lykkefølelsen var stor da samboeren min kom ned med babyen etter en time. Endelig kunne vi være sammen alle tre.
På forhånd hadde jeg skrevet i fødebrevet at jeg ikke ønsket keisersnitt, men ville ha en vaginal fødsel. Så jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjente på en form for skuffelse da jeg fikk vite at det ville bli keisersnitt.
Med tanke på at babyen veide hele 4,6 kilo, og jeg heller ikke kjente noen smerter under inngrepet, så ble det på mange måter en lettelse at det ble som det ble.
