– Minnene kan ingen ta fra oss

Det har vært en babyboom rundt Malin Lundtveit Haugan og Stian Heidal Oredalen de siste månedene. Både i vennegjengen og i familien har lykkelige foreldre fått barn.

For Malin var det ekstra stas å gå gravid samtidig med lillesøster (21). De hadde termin nesten samtidig og gledet seg til å ha barseltiden sammen. Men det er bare lillesøsteren som fortsatt har en baby hos seg.

En perfekt guttebaby

«Han er jo fin», var det første mamma Malin sa da hun fikk lille Konrad på armen etter en grei, men lang fødsel. Og da pappa Stian fikk babyen i armene, rant følelsene over. Malin visste at hun var forelsket i Stian, nå hadde hun to gutter å være forelsket i.

Følelsene var overveldende for både Malin og Stian, og de følte seg som verdens heldigste og lykkeligste. Det var stille på barselavdelingen på Telemark Sentralsykehus, og familien fikk bli i fem dager, så Malin skulle komme skikkelig i gang med ammingen.

– Konrad ble født søndag 5. juli klokka 23.59, og terminen var 6. juli, så han kom som bestilt, sier Stian og forteller hvor mye de begge gledet seg til å bli foreldre for første gang. Malin er vokst opp i en søskenflokk på seks, og Stian har en søster. Den broren han skulle ha hatt, døde i krybbedød sju måneder ung. Det er mange barn i familien, og både Malin og Stian gledet seg til at Konrad skulle bli kjent med alle sammen.

Les også: Det skulle være en rutinekontroll. Få timer senere var tvillingene ute – så altfor tidlig.

Rett tilbake til sykehuset

Konrad kom hjem på en fredag, tilsynelatende frisk og fin. Han spiste litt dårlig om kvelden, og foreldrene opplevde at han lå og klagde en del etterpå. Da Konrad skulle få mat om natten, virket han varm og surklet litt i brystet. De målte feberen til 38,4 og ringte sykehuset. De fikk beskjed om å komme med en gang.

– Konrad ble testet for korona, og vi var i isolasjon fram til prøvesvaret forelå. Testen var negativ. Neste døgn ble flere prøver tatt. Konrad virket slapp og spiste dårlig, så det kunne være en vanlig forkjølelse, sier Stian.

«Synes dere det er skummelt?» spurte en av legene.

Da begynte både Malin og Stian å gråte, de var bekymret for sønnen sin.

Natt til mandag ble Konrad mer og mer blå og gusten i huden. Samtidig fikk Malin høy feber og følte seg elendig. Hun testet også negativt på korona, men hadde fått brystbetennelse og hadde store smerter. Før medisinen slo ned feberen, fikk ikke Malin lov til å se sønnen sin. Det ble et tøft døgn.

Stian var hos Konrad, mens han facetimet med Malin. Tirsdag ble tilstanden mer ustabil for babyen, som hadde minst sju behandlere rundt seg. Stian følte seg likevel alene. Han var redd og oppdaterte Malin hele tiden.

Etter svært mange undersøkelser ga resultatet fra ryggmargsprøven det endelige svaret på onsdag: Konrad var smittet av herpes simplex type 1.

Les også: «Kvinnen som satt foran meg på poliklinikken, bare gråt. Hun visste ikke helt hvorfor, og unnskyldte seg mellom hikstene».

Vet ikke hvor viruset kom fra

I løpet av svangerskapet hadde Malin fått vite at herpesvirus kan ligge latent i kroppen hos mange, og at viruset kan være farlig for spedbarn, som ennå ikke har et utviklet immunforsvar. Hun visste at i 90 prosent av tilfellene, der en nyfødt smittes av herpes, kommer viruset fra mor. Selv ble Malin testet for herpes både før og etter fødselen, med negativt resultat.

– Jeg har aldri hatt noen form for utbrudd av herpesvirus, sier Malin.

– Men det er bare ti prosent sjanse for at Konrad kan ha fått viruset fra noen andre enn meg.

Nøddåp på Rikshospitalet

Overføringen fra sykehuset i Skien til Rikshospitalet ble en tøff tur for alle tre. Stian kjørte bil alene og tumlet med tanker der redsel, håp og motløshet avløste hverandre.

Malin glemte høydeskrekken og ble med i helikopteret sammen med Konrad, som ble tatt hånd om av legen hele veien. Malin følte seg maktesløs, men kunne ikke gjøre noe.

– Da Konrad ble lagt i respirator på nyfødtintensiven på Riksen, var det jeg som mottok den tunge beskjeden, og måtte videreformidle til Malin hva overlegen hadde sagt, forteller Stian med tykk stemme.

– Det var 50 prosent sjanse for at Konrad ville leve, og 70 prosent sjanse for at han fikk varige mén dersom han overlevde.

Malin forteller at da de senere samme dag ble spurt om de ønsket å døpe sønnen, svarte de ja. De kunne alltids arrangere en hyggeligere dåp i en kirke hvis de fikk beholde Konrad.

– Mamma, mine svigerforeldre og Stians søster kom inn­over til dåpen. På grunn av korona måtte alle bruke munnbind. Det ble likevel en høytidelig og fin stund, med en prest som valgte de riktige ordene, forteller Malin.

Samme dag fødte hennes lillesøster en velskapt datter.

Les også: «Hvem er morfar», spurte William (3). Det ble starten på en utrolig historie.

Sendte familien hjem

Selv om Malin og Stian forsto at familien ønsket å bli der, ba de dem innstendig om å dra hjem. Hvis de ville gjøre noe for dem, kunne de rydde opp i huset, som Konrad og foreldrene hadde forlatt i all hast. Dessuten trengte kattene Makrell og Sølve kos og stell.

«Vi må være her for Konrad og for hverandre», sa Malin bestemt.

– Vi visste da at det neste døgnet ville være avgjørende for hvilken vei det skulle gå, forteller Stian.

Begge klarte å sove litt, og da de ikke hadde et eneste ubesvart anrop fra nyfødtintensiven klokka 06:30, øynet de et lite håp om at tilstanden hadde snudd seg. Det håpet brast fort.

Konrad hadde lenge vært koblet til så mange slanger og apparater, men til tross for dette klarte foreldrene hele tiden å se gutten sin, de snakket til ham og var der for ham. Alarmer hadde hylt, og de hadde ikke fått røre sønnen sin.

Overlegen på nyfødtintensiven kom inn på et stillerom, der Malin og Stian kunne trekke seg tilbake når det ble før tøft inne hos Konrad. Overlegen fortalte at den siste ultralydundersøkelsen viste at Konrad hadde fått hjerneskade. Dessuten hadde den lille kroppen multiorgansvikt.

Det fantes ikke lenger noe håp å klamre seg til.

En verdig avslutning

Fredag ettermiddag, tolv dager etter at Stian holdt sønnen sin for første gang, holdt han Konrad for siste gang.

– Jeg ønsket at han skulle dø i mine armer, så jeg holdt ham inntil meg da respiratoren ble slått av, sier Malin.

– At det skjedde uten dramatikk, var viktig for både Stian og meg. Konrad levde bare tolv dager, men for ham var det et helt liv.

Foreldrene fikk se Konrad igjen da han var stelt av noen av de ansatte. Malin holdt ham en stund og snakket med ham som om han levde. Hun hadde aldri før sett et dødt menneske, men med sønnen føltes det naturlig. Stian ønsket ikke å holde ham, men begge valgte å se ham før begravelsen. Da var virkningen av medisinene ute av kroppen, så han var deres lille sønn igjen.

– Allerede på vei hjem fra sykehuset begynte vi å planlegge begravelsen, sier Stian stille.

– På sykehuset var vi maktesløse og hadde ikke kontroll over noe, nå kunne vi ta regien selv. Det ble en stemningsfull seremoni, og jeg fikk sagt mine aller siste ord til Konrad, der han lå i den lille, hvite kista. Det var en selvfølge at vi to bar sønnen vår ut av kirka sammen. Han får gravplass sammen med broren til Stian, forteller Malin.

Vi er fortsatt Stian og Malin

Konrads foreldre er glad for alle bildene som ble tatt av sønnen den tiden han fikk leve. De smiler gjennom tårer når de ser i albumet. På veggen i stua henger omrisset av en guttekropp i profil, med englevinger. Ved siden av henger det et bilde som viser stjernehimmelen over Skien den natta Konrad kom til verden.

– Nå er Konrad den mest strålende av alle stjernene på himmelen. Han vil aldri bli glemt og kan aldri bli erstattet. Men vi håper å kunne gi ham en lillesøster eller lillebror etter hvert. Rommet står klart, sier Malin.

Paret har valgt å være åpne om hvordan de mistet sønnen, mye for å beskytte seg selv mot en rekke spørsmål. For dem har sosiale medier fungert bra, og alle har fått samme informasjon til samme tid. De nærmeste fikk personlig beskjed før paret la ut noe som andre kunne lese.

Nå er Malin delvis tilbake i sin jobb med barn og ungdom som har ekstra utfordringer, og Stian som ingeniør. Begge synes det er godt å prøve å ta en slags hverdag tilbake, men sier at de har behov for å jobbe redusert en stund til. De må ta en dag om gangen. Og de er spesielt glade for å ha kattene nå.

– Vi ønsker at familie og venner skal inkludere oss på samme måte som før. Spør igjen, selv om vi svarer nei flere ganger. La oss få muligheten til å velge. Kanskje har vi godt av å være med en liten time, så ikke gi oss opp, sier Malin, som gjerne koser med Konrads lille kusine.

En stjerne på himmelen

– Vi vil ikke være «de som mistet barnet sitt», og heller ikke de som lager trist stemning i alle sammenkomster. Men følelsene lar seg ikke styre, og det må være rom for å gråte også, legger Stian til.

Begge sier at det de har opplevd, har knyttet dem enda sterkere sammen som par, og at det er godt å ha mange barn rundt seg i familien og vennekretsen. Etter hvert kommer synet av nyfødte guttebabyer til å gjøre mindre vondt.

– Noen av småbarna har allerede begynt å lekeringe til Konrad, sier Malin og smiler.

– De ser jo stjernen hans på himmelen.

Jeg tok med barna og flyttet inn hos Dagfinn. Det skulle jeg komme til å angre på

Jeg stortrivdes i rollen som reservemamma – så kom samboeren med en sjokkerende beskjed

Da jeg møtte Ole føltes alt så deilig og riktig. Jeg hadde i mange år slitt med ufrivillig barløshet, og fikk endelig et barn å elske.