min fødselshistorie
Jeg hadde forberedt meg på det verste - så skjedde det ubeskrivelige
Det endte med å bli en utrolig fin fødsel - ja, faktisk den fineste av alle tre jeg har vært i gjennom.
Dette er fødselshistorien til Stina Christensen (29) fra Straume. Historien er gjenfortalt av en journalist.
Selv om dette var mitt tredje svangerskap, opplevde jeg å være mye bekymret. Rundt uke 16 fikk jeg påvist kikhoste, og i hele tre måneder kastet jeg opp daglig.
Ved en svangerskapskontroll i uke 27 snakket jordmor om hva som ville skje ved en eventuell prematur fødsel.
Det er vanskelig å forklare det, men av en eller annen grunn kjente jeg på meg at kroppen min jobbet med noe og at den lille jenta mi kanskje ville bli født for tidlig.
Kikhoste er en smittsom luftveisinfeksjon som kan forebygges med vaksine. Sykdommen forårsakes av kikhostebakterien Bordetella pertussis.
Kilde: Helsenorge.no
Jordmor beroliget meg likevel med at livmortappen, til tross for mye kynnere og blødning, ikke var påvirket og at den var lang og lukket.
Men så, bare to uker senere, gikk vannet i svangerskapsuke 29. Jeg våknet en morgen og kjente at jeg «lakk».
Jeg løp ned på do, og var sikker på at det var fostervann og ikke urin. Etterpå tok jeg en telefon til Kvinneklinikken. De ba meg om umiddelbart komme inn til en sjekk.
En dam fostervann
I bilen på vei til sykehuset, sammen med min mann og de to blivende storesøstrene, var det som om en ballong plutselig sprakk. En dam av fostervann ble liggende i bilsetet.
Fremme ved poliklinikken på sykehuset forsøkte jeg så godt jeg kunne å dekke over de klissvåte buksene mine. Derfra ble jeg lagt rett inn på fødeavdelingen.
En rekke prøver ble tatt for å sjekke om det kunne være en infeksjon på gang. Mens disse ble sendt til dyrking, fikk jeg vite at jeg uansett ville måtte være innlagt i tre døgn for å gjennomgå en antibiotikabehandling.
Legene beroliget meg med at det er mulig å gå flere uker uten fostervann. Det gjorde at jeg klarte senke skuldrene litt og beholde roen. Samtidig fortalte de meg hva jeg måtte være forberedt på dersom babyen skulle bli født før uke 30.
Les også (+): Benediktes fødsel var som tatt ut av en film: – Sjåføren kjørte som en Gud
Kynnerne ble sterkere
Da jeg etter en ukes tid omsider skulle få lov til å dra hjem, startet med ett fødselen. Kynnerne ble sterkere og sterkere, men en ultralydundersøkelse viste at livmorhalsen fremdeles var lang og lukket.
Etter en liten stund forsto jeg at smertene jeg kjente på var rier. En ny sjekk bekreftet at jeg hadde gått fra en lang og lukket livmorhals til en åpning på fire centimeter på under en time.
Siden de to første fødslene mine var styrtfødsler på henholdsvis en og to timer, så fikk jeg denne gangen raskt epidural slik at lungemodningssprøyten skulle få tid til å virke så lenge som mulig.
Selv om alt hadde skjedd så fort, følte jeg meg hele tiden veldig trygg og i gode hender. Både leger og jordmødre var utrolig empatiske og omsorgsfulle, og de tok seg god tid til å forklare meg hva som skjedde.
Det endte med å bli en utrolig fin fødsel - ja, faktisk den fineste av alle tre jeg har vært i gjennom.
Jeg hadde rukket å forberede meg på det verste og se for meg ulike scenarioer, men ut kom ei lita og helt perfekt jente på 1544 gram og 41 centimeter lang.
Å få henne på brystet var helt ubeskrivelig. Jeg hadde jo knapt fått en gravidmage, så det kjentes helt surrealistisk at hun nå var her.
Jeg kan ikke få fullrost både leger, jordmødre og sykepleiere nok. Vi tilbrakte fem uker på nyfødtintensiv før vi fikk dra hjem, og de var så flinke og imøtekommende også mot storesøstrene som jevnlig kom på besøk.
Fremdeles snakker åtte-åringen vår om sykepleieren som hun virkelig fant tonen med, og som ble hennes favoritt på sykehuset.
I ettertid har jeg kjent litt på en slags sorg over at jeg ikke fikk oppleve å gå høygravid denne gangen.
Men samtidig på en stor glede over at jeg allerede har fått ha jenta mi i ti uker. Jeg føler meg ekstremt takknemlig.
