Min fødselshistorie
– Da jeg kjente hodet, hevet jeg overkroppen, og tok imot babyen selv
Oda fødte sønnen sin i et fødebasseng hjemme. Her deler hun sin fødselshistorie.
Dette er fødselshistorien til Oda Tafjord (30) fra Blommenholm i Bærum. Historien er gjenfortalt av en journalist.
I uke 39 våknet jeg fredags morgen med en dundrende hodepine. Mannen min spurte om han skulle levere fire-åringen i barnehagen, men jeg takket nei og stod opp av sengen. Det føltes uansett ikke som om det ville hjelpe å sove noe mer.
Vel hjemme igjen, etter å ha levert i barnehagen, sovnet jeg på sofaen. Rundt lunsjtider ble det et barselbesøk hos ei venninne, før jeg dro til Sandvika Storsenter for å kjøpe søppeldunker.
Der jeg stod på Jernia husker jeg at tanken slo meg: «Tenk om fødselen starter nå!». Det ble heldigvis ingen dramatisk vannavgang foran kunder og ansatte.
Ekstra tungt
Hentingen i barnehagen senere på dagen opplevdes ekstra tungt. Ikke fordi fire-åringen ga meg noen utfordringer, men fordi jeg rett og slett ikke hadde noe å gå på. Jeg var irritabel, tung i kroppen og sliten i hodet.
Innenfor døren hjemme ringte jeg desperat mannen min for å høre når han regnet med å være hjemme. På det tidspunktet var det såvidt jeg greide stå oppreist for å lage middag, og det var som om jeg måtte støtte meg med armene på kjøkkenbenken for å holde meg stående.
Pappaen serverte senere taco, siden det var det vi spiste den fredagen da riene begynte da førstemann ble født. Vi lo godt av forsøket på å sette i gang fødselen med Santa Maria og tok en «siste middag som familie på tre-selfie».
Etter legging satte vi oss foran TV-en. Selv om ingenting faktisk hadde begynt å skje, hadde jeg på følelsen at vi nærmet oss fødsel.
Etterhvert kjente jeg på milde rier. Mannen min duppet ved siden av meg, og før vi skulle legge oss spurte jeg om han ikke kunne pumpe opp fødebassenget.
Han mente det kunne vente til morgenen etter, men jeg sto på mitt om at det burde gjøres nå, og sa: «Jeg tipper babyen er født før klokken 06.00 i morgen tidlig».
Les også: Til høsten blir Victoria (16) mamma og Ronny (35) og Veronica (33) besteforeldre
Vannet gikk
Rett før midnatt gikk vannet. Mammaen min, som skulle ta seg av storebror, var allerede i hus. De to jordmødrene som skulle assistere under fødsel ble tilkalt. Riene var fremdeles milde.
Jeg prøvde å sove for å samle krefter, men følte meg både rastløs og energisk - en stor kontrast til hvordan jeg hadde følt meg hele den ettermiddagen.
Petra, som hadde rollen som jordmor to, og egentlig kun skulle delta under fødselens siste fase, gikk og la seg nedpå ganske med én gang.
Jordmor Maria ble oppe hos oss og lyttet på babyen, men trakk seg så tilbake på kjøkkenet for å fylle ut papirer. For å markere for meg selv at vi for alvor var i gang, tente jeg et bivokslys som jeg hadde spart til fødselen.
Jeg var inne i min egen boble, og selv om riene var milde, krevde de mer oppmerksomhet fra meg og pusten min. I stuen var det dempet belysning og fyr foran peisen.
Mens jeg satt på fødeballen, snakket mannen min og jeg med dempede og myke stemmer. Hver gang det kom en ny rie, lukket jeg øynene og pustet meg avslappet gjennom den.
Klokken halv to var det på tide å fylle fødebassenget. På sofaen fikk jeg hvilt godt mellom riene, og pausene føltes fremdeles lange. Da bassenget etter en times tid var fullt, gikk jeg i vannet.
Les også (+): Jeg var så sikker på at jeg skulle bli en god mor. Så kom sjokket
Energiboost
Riene føltes like kraftige, men var mykere, på en måte. Mannen min vekslet mellom å koke vann, fyre i peisen og gi meg støtte gjennom lett massasje og hoftepress.
Et par timer senere ble jeg ordentlig sulten. Det var som om kroppen min sa den trengte en energiboost. Jeg fikk en brødskive og en flaske vann, som jeg spiste over bassengkanten mellom tre rier. Så økte intensiteten på riene ytterligere, og det var på tide å få jordmor Maria opp.
Jeg begynte spontant å gråte under en av riene. Hele opplevelsen var så intens at gråten ble en slags fysisk ventil for å lette på trykket. Mannen min holdt meg. Han forstod ikke hvorfor jeg gråt, men var der likevel.
Klokken 04.15 nærmet det seg. Lyden kroppen ga fra seg fortalte også Maria det, og hun ga meg et «ja» som bekreftelse på at jeg kjente riktig.
Etterpå fortalte hun meg at hun vurderte meg til rundt åtte centimeter, ved å høre og se hvordan jeg ble tatt med av riene, og ved å se på den lilla linjen som ofte formes i en fødekvinnes rumpesprekk. Jeg ble ikke undersøkt en eneste gang for å sjekke åpning. Det var ikke nødvendig for hverken jordmor eller meg.
Da Maria spurte om hun skulle presse på et akupressurpunkt på leggen, takket jeg ja. Etter noen flere rier lyttet hun på babyen, og da hun var ferdig satte pressriene i gang. Lyden kroppen ga fra seg gikk fra å vær myk til raspende og hard.
«Jeg som skulle føde med sånn ladylike myk lyd», tenkte jeg, før jeg lattermildt (på innsiden) erklærte for meg selv at denne lyden kom fra et sted jeg ikke visste at fantes, og kunne ikke styres om jeg så hadde fått en milliard for å være stille.
Jeg kjente hodet til babyen presse nedover fra innsiden, og jordmor kunne se det fra utsiden. Hennes bekreftende ord var en enorm støtte og ga selvtillit i de mest intense minuttene av mitt liv.
Tok imot babyen selv
Da jordmor Petra kom opp klokken 04.32, spurte hun forskrekket hva som hadde skjedd her og var overrasket over hvor langt det hadde kommet.
Det føltes som om den første pressrien varte og varte. Det var så intenst, og jeg måtte bare henge på. Den neste var lik, og jeg kjente hodet helt nede i åpningen.
Det myke, litt slimete hodet. Så forsvant det opp igjen, før kroppen presset det helt ut på neste runde. Jeg stod på alle fire, slik jeg mer eller mindre hadde gjort siden jeg gikk i vannet, men da jeg kjente hodet, hevet jeg overkroppen, slik at jeg kunne ta imot babyen.
Jeg viklet ham ut av navlestrengen som var rundt halsen hans, og løftet ham opp av vannet til mitt eget bryst. Etter noen minutters ro i bassenget, gikk jeg opp av vannet og la meg på sofaen. Der fikk lillebror finne brystet og jeg fødte morkaken.
Først da den var ute, klippet pappaen navlestrengen. Mens jordmødrene trakk seg tilbake, fikk vi tilbringe de første øyeblikkene sammen som familie.
Storebror hadde sovet gjennom det hele, og våknet i seks-tiden til sin nye tilværelse som eldstemann i en liten søskenflokk.
Han fikk holde babyen for første gang, være med og veie og måle, før han spiste frokost sammen med jordmødrene på kjøkkenet.
Maria og Petra pakket sammen fødebassenget, og dro av gårde da solen hadde kommet opp, jeg hadde tisset og vi følte oss trygge. Det var en fødsel der oksytocinet og intuisjonen fikk den plassen de fortjener, på grunn av en setting og et fødeteam som la til rette for og hadde tillit til akkurat det.
Dette var en fødsel uten klokker og tall. Oksytocinet fikk flyte fritt og ga meg en fødsel som økte jevnt i intensitet, slik at jeg hverken mistet motet på grunn av opplevelsen av manglende fremgang, eller ble overrumplet av overraskelser på veien.
Jeg unner alle kvinner en føler seg trygge, ivaretatt og hvor alle som er involvert stoler på prosessen.
Denne fødselen var alt jeg kunne drømt om.
